Til venstre: Alex Bellos, forfatter av en nydelig bok om brasiliansk fotball. I midten: Robert Langlands, Abelpris-vinner for å forbinde representasjonsteori og tallteori. I bakgrunnen: Brasiliansk fotball. (Illustrasjon: Skjermdump fra abelprisen.no. Foto: Colourbox. Montasje: Eivind Torgersen)
Abelprisen – og historien om brasiliansk fotball
JEG BARE ELSKER FORSKNING: Jeg kommer aldri til å forstå matematikken til Abelpris-vinner Robert Langlands. Og det er helt greit – jeg elsker den likevel.
Sitatet fra den greske filosofen Sokrates er et fint utgangspunkt for å lære mer, selv om det også er mulig å lese inn en form for falsk beskjedenhet som viser at han er bedre enn alle andre.
I møte med Abelprisen på Det Norske Videnskaps-Akademi denne uka var jeg på forhånd veldig klar over at jeg ikke vet noe som helst om matematikk på toppnivå, og jeg hadde et lite håp om at denne ærlige selvinnsikten var et godt utgangspunkt for å forstå begrunnelsen for hvorfor Robert Langlands var plukket ut som årets prisvinner.
Det gikk ikke mange sekundene før jeg måtte skrive om det gamle ordspråket:
«Jeg vet at jeg ingenting vet, og at jeg vet at jeg aldri, aldri, aldri kommer til å vite.»
Kvadratroten av minus to tredeler?
Den britiske journalisten og matematikeren Alex Bellos prøvde etter beste evne, og han har skrevet denne fine teksten om Langlands: Langlands’ teori førte til en helt ny måte å tenke om matematikk på. Men da han begynte å snakke om kvadratroten av minus tre delt på to, var det bare å kaste inn håndkle.
Kvadratroten av –3 meg her, og kvadratroten av -3 meg der. (Skjermdump: Fra abelprisen.no)
I to minutter lurte jeg på hvordan i all verden det kan være mulig å få et negativt tall til svar når du ganger et tall med seg selv. Da jeg uten resultat vendte oppmerksomheten tilbake til Bellos, var han flere uforståelige steg videre.
Jeg bare elsker forskning:
Vitenskapen har gitt oss svar på noen av livets store spørsmål.
Takket være forskningen lever vi lenger, kommuniserer over enorme avstander, reiser ut i rommet og vet mye mer om oss selv og det andre livet på jorda.
Men forskningen er også gøy, rar, sprø, teit og morsom.
På vår jakt etter de viktige forskningssakene gjennom tidsskrifter, pressemeldinger og tips snubler vi over mye rart.
Vi skriver kanskje en liten nyhet om det, eller dykker dypt ned i stoffet med kritiske journalistbriller.
Men noen ganger har vi bare lyst til å vise frem hvor utrolig rar, spennende og fjollete forskningen kan være. Fordi vi bare elsker forskning.
For ikke å miste alle antydninger til selvtillit i et vitenskapsakademi fullt av matematikere, lurte jeg på hvor mange av dem som hadde lest Bellos’ bok Futebol, historien om brasiliansk fotball. Det har jeg nemlig. Pelé. Garrincha. Zico. Og han ikke fullt så gode som ble proff på Færøyene og måtte ta jobb i fiskemottaket da skader satte en stopper for ballkarrieren.
Kongelig trøst
Men tilbake til TV-rommet i Vitenskapsakademiet (pussig nok måtte nemlig «live»-publikummet følge kunngjøringen på skjermer i etasjen under Bellos og de andre kunngjørerne). Jeg holdt meg i nærheten av de to brettene med Kong Haakon-sjokolade og trøstespiste av arrangementets eneste kongelige innslag.
Selve prisutdelingen i mai er det selveste kong Harald som står for. Det er neppe noen majestetsfornærmelse å anta at heller ikke han kan føre en særlig lang samtale om innholdet i det prisbelønte Langlands-programmet.
Ifølge ryktene er det ikke så mange profesjonelle matematikere som egentlig skjønner hva Robert Langlands og kollegaene hans holder på med.
Stum av beundring
Jeg pleier å si at jeg er glad i matematikk, og det er helt sant. For noen år siden puslet jeg i fem måneder med å skrive om de søte og uoppdragne primtalltvillingene. Det er jo ikke særlig bærekraftig for en nettavis, og jeg ville nok trengt et helt årsverk for å skrive noe vettugt om Langlands-programmet.
Det er litt som å være 14 år og innse at jeg aldri ville bli som Zico, Falcão eller den hælsparkende Sócrates (fotballspiller og lege, ikke filosofen). Når den første skuffelsen har lagt seg, er det bare å lene seg tilbake og nyte virtuosene i fri utfoldelse.
Annonse
«Men hva kan det brukes til», er det faste spørsmålet som følger matematikk på Abelpris-nivå. Drit i det, da, sier jeg. Kan vi ikke bare glede oss over at det finnes hoder som er så skarpe, så nydelig konstruert at selv andre fagfolk blir stumme av beundring.
Det var det jeg egentlig ville si: Det er så fristende å la egen inkompetanse få utløp gjennom latterliggjøring og krav om å være nyttig her og nå.
Så jeg teller til 100, eller 102 som matematikerne kaller det, legger bort egen stolthet og hyller kunnskap for kunnskapens skyld. Roper hurra for dem som hver morgen kaster seg over den samme matematiske antagelsen som de har kastet seg over hver morgen i flere år, og som andre matematikere har kastet seg over hver morgen i mange år før dem igjen.
Og tre ganger tre hurra for Robert Langlands og hans visjonære program som forbinder representasjonsteori og tallteori.
Det er nemlig ingenting som er vakrere enn matematikk. Det måtte i tilfelle være brasiliansk fotball på sitt mest lekende.
PS. Under kan du se hele presentasjonen fra Det Norske Videnskaps-Akademi. Henger du med lenger enn meg?
