Kommentar: Matematikk og lidenskap

Denne uken ble Abelprisen delt ut. Prisvinnerne, Thompson og Tits, sin innsats for matematikken ble æret og feiret. Samtidig er man bekymret for etterveksten og matematikkens status hos barn og unge. Faglig lidenskap er viktig, men budsjettene avgjør, skriver forskning.no-redaktør Nina Kristiansen i denne kommentaren.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Abelprisvinnere 2008: John Griggs Thompson og Jacques Tits. (Foto: University of Florida and Jean-François Dars/CNRS Images)
Abelprisvinnere 2008: John Griggs Thompson og Jacques Tits. (Foto: University of Florida and Jean-François Dars/CNRS Images)

Denne uken ble Abelprisen utdelt for sjette gang. De to matematikerne John Griggs Thompson og Jacques Tits vant årets pris for sine fremragende prestasjoner innenfor algebra, og særlig for utformingen av moderne gruppeteori.

Det er svært vanskelig å forstå gruppeteori. I følge forskningsminister Tora Aasland må man ha studert matematikk i 3-4 år på universitetsnivå før man har mulighet til å forstå teorien. Undertegnede, med artium fra engelsklinja på Hokksund Gymnas i 1981, har ikke en sjans. Til tross for en rask innføring på en serviett av en snill matematiker på pressekonferansen.

Men selv om essensen i gruppeteori glipper for de fleste, er det ikke vanskelig å oppfatte matematikkens betydning og matematikernes lidenskap for sitt fag. Det ble brukt ord som: forbløffende sammenhenger, banebrytende framskritt, urgamle tradisjoner, fascinerende prestasjoner, revolusjonerende arbeid, skjønnhet og poesi, en magisk intellektuell bragd og matematikkens mirakler.

Matematikken inneholder ikke bare magi, men også monstre:

Prisvinner Thompson har utført sitt arbeid innenfor feltet sporadiske grupper og har revolusjonert teorien for endelige grupper. Den største av disse kalles Monsteret, og kan best beskrives som et gigantisk snøflak i 196.883-dimensjonalt rom!

I tillegg finnes det visstnok et Babymonster.

Søken etter sannhet og skjønnhet

Hvor kommer lidenskapen fra? Hva er matematikernes drivkraft?

Matematikken kan deles i to: anvendt matematikk og den rene matematikken. Årets prisvinnere befinner seg i den siste kategorien. Den delen av matematikken som ikke fokuserer på anvendelse, men som beskrives både som vitenskap og som kunst.

I sin takketale på seremonien i Universitetets Aula sa prisvinner Jacques Tits det slik:

- I en tid, der så mange menneskelige aktiviteter bestemmes av søken etter umiddelbar profitt, ligger motivasjonen til rene matematikere nærmere den til de gamle filosofene: vårt arbeid kan karakteriseres av to ord: sannhet og skjønnhet.

Senere på pressekonferansen utdypet han dette: - Matematikk er søken etter sannhet, og det er ikke mange felt igjen i vår tid der ideen om sannhet fortsatt eksisterer.

Brobygger og lim

Preses for Det Norske Videnskaps-Akademi som deler ut Abelprisen, Ole Didrik Lærum, la i sin tale vekt på matematikkens betydning for andre vitenskaper.

Matematikk er ikke bare et fag i seg selv, framholdt Lærum, men også en forutsetning for utvikling av andre fag. I flere og flere vitenskapelige sammenhenger er framskritt avhengig av at man har et redskap til behandling av data og at man kan bygge modeller som beskriver fenomener. Og dermed kan man også lage et teoretisk grunnlag for det man observerer.

Matematikken er ikke bare en brobygger til andre fag, men like mye et lim som gjør oss i stand til å sette sammen nye data til en helhet, i følge Lærum.

Ole Didrik Lærum (Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix)
Ole Didrik Lærum (Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix)

Lærum, som er professor i medisin, la også til at matematikk ikke bare er viktig, men også direkte sunt!

Abelprisen har flere formål. Det viktigste er å framheve fremragende vitenskapelig arbeid i matematikken. Men prisen skal også øke matematikkfagets status i samfunnet og stimulere unge menneskers interesse for faget.

Lærum mente at matematikk hadde fått et negativt stempel av mange skoleelever.

Rekruttering og lidenskap

Lidenskapen hos matematikerne ble også synlig når temaet rekruttering til matematikkfaget kom opp.

Prisvinner Tits løsning var at barn må lære å elske matematikk. Han mente at en måte å få de unge interessert på var å vise fram miraklene i matematikken. Selv hadde han som barn blitt vist dette av sin matematiker-far.

Andre matematikere mente at matematikken har et image-problem. En hevdet at matematikk var det beste spillet menneskeheten har funnet opp. Matte er gøy, det må barn få vite.

En annen matematiker var bekymret for de tapte barna: Barn med matematikk-talent, men som aldri har blitt inspirert. Han mente løsningen var å spre undervisningstalentene utover, for å nå flest mulig.

Flere var bekymret for de talentfulle barna. Egne sommerleire for barn kunne være en løsning, der unge matematikerspirer kan treffe likesinnede og etablere støttende nettverk.

De fleste satte sin lit til lærerne. En sa at for mange lærere er redde for matematikken, og at de må lære å like faget. Redselen finnes særlig i barneskolen, mente han. En annen mente at løsningen kunne være å opprette et nettverk for matematikklærere, med formål å holde kjærligheten til faget ved like.

Prisvinner for fjerde gang

prisvinner av Abelkonkurransen 2008 (Foto: Jarl Fr. Erichsen/Scanpix)
prisvinner av Abelkonkurransen 2008 (Foto: Jarl Fr. Erichsen/Scanpix)

Det er ikke noe negativt ved matematikk for den unge prisvinneren av årets Abelkonkurranse, Jørgen Vold Rennemo.

Han har alltid vært interessert i matematikk og foreldrene ga ham fra barnehagealder regnestykker som underholdning. Da han begynte på skolen lå han foran de andre elevene. Lærerne på barneskolen ga den unge Rennemo ekstra oppgaver, ekstra bøker og lot han til slutt få undervisning på høyre klassetrinn.

Nå har Rennemo vunnet Niels Henrik Abels matematikkonkurranse fire år på rad. Han var russ i år, og skal til høsten begynne å studere matematikk på Universitetet i Oslo.

Men han er allerede halvveis til en bachelorgrad. Siden 10. klasse har eleven fra Lillehammer tatt emner ved Universitetet. Når han blir ferdig, skal han reise utenlands.
 

Jørgen Vold Rennemo tror at han kanskje er et særtilfelle, og at hans historie ikke kan generaliseres. Men han har noen råd til den norske skolen. Han mener det er viktig å få fram gleden over matematikk. At matematikk er morsomt å lære og gøy å drive med.

Selv har han hentet mye motivasjon gjennom konkurranser. Der har han møtt likesinnede med glød og glede over å drive med matematikk.

Deltakere i finalen i Abelkonkurransen 6. mars 2008, fotografert i Hovedbygget, Gløshaugen, Trondheim. Foto: Harald Hanche-Olsen.
Deltakere i finalen i Abelkonkurransen 6. mars 2008, fotografert i Hovedbygget, Gløshaugen, Trondheim. Foto: Harald Hanche-Olsen.

I årets Abelkonkurranse var det kun gutter med i finalen. Lederen i konkurransens arbeidsutvalg, Øyvind Bakke fra NTNU, forteller at det i første runde var det med 1265 jenter og 2435 gutter.

Konkurransesjefen mener at det selvfølgelig kunne ha vært rekruttert flere jenter til Abelkonkurransen, men problemet er at så få kommer seg igjennom til finalen. Bakke har ikke noe svar på hvorfor det er slik.

Men om det er bare gutter med i finalen, så undervises de i alle fall av kvinner.

Elisabeth Aksnes ved Bryne skule i Rogaland (Foto: Klas Stølsnes)
Elisabeth Aksnes ved Bryne skule i Rogaland (Foto: Klas Stølsnes)

Brennende engasjement

Denne uken fikk også en matematikklærer pris. Elisabeth Aksnes fra Bryne skule fikk Holmboeprisen for sitt brennende engasjement for matematikkfaget, og for sin faglige dyktighet og pedagogiske ferdigheter.

At en lærer kan gjøre den store forskjellen var de fleste matematikerne enige om. Noe jeg med selvsyn har erfart. Min yngste datter har et sterkt forhold til matematikk i en ellers matematikklunken familie.

Hennes lærer, Hanne Solem på Tåsen skole, brenner for matematikken. Hun er en slik lærer som ble etterlyst, etterlengtet og berømmet av mange under Abelfestivitetene.

Lærer på Tåsen skole
Lærer på Tåsen skole

Og det er smittsomt. Barna merker lidenskapen som Hanne utstråler. Og hun sparer ikke foreldrene heller. Hun nøler ikke med å bruke halve foreldremøtet med å fortelle oss hva barna holder på med i matematikk og hvordan vi kan følge dem opp hjemme.

Det er antagelig ikke nok priser, heller ikke mange nok Hanne Solemer og Elisabeth Aksneser. Og uten dem er sjansen for å få fram Thompsoner og Rennemoer mindre. Her må statsråden kjenne sin besøkelsestid og ære, lønne og gi ressurser til de som står der midt i krigen om barnas interesser.

Lidenskap og brennende faglig engasjement er så viktig, men budsjettrammene er den brutale realitet – både for forskere og lærere.
 

Powered by Labrador CMS