Silisiumskogen ved Novosibirsk

UNDER RADAREN: Mellom bjørk og furu i Sibir blomstret sovjetisk datateknologi . Så kom perestroika, og blomstene visnet. Nå spirer det på ny.

Publisert

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

På begynnelsen av årtusenet kjørte jeg mot et universitetsområde utenfor Novosibirsk. Sola strålte kaldt over taigaen.

Sammen med meg satt tolken Sergej Voronkov. Sergej hadde vært elitetolk i sovjettiden, og fulgt toppolitikere verden rundt.

Sergej viste meg et sigarettetui i sølv med den amerikanske ørnen inngravert. Det hadde han fått av den amerikanske sikkerhetsrådgiveren til president Carter, Zbigniew Brzezinski.

Sergej hadde fortsatt kontakter. Hadde det ikke vært for Sergej, ville jeg fortsatt rotet rundt i det den gang ganske middelmådige tekniske universitetet i selve Novosibirsk.

Her ga eldre, desillusjonerte lektorer intervjuer mot betaling. En anseelig andel av studentene var unge menn som hadde søkt tilflukt fra en lang og brutal militærtjeneste.

Silicon Forest

Nå nærmet vi oss universitetsområdet 30 kilometer sør for byen. Straks skjønte jeg at dette stedet var annerledes.

Alt var renere og nyere. Her lå blokker mellom små skogholt. Unge hippe folk i dongery møtte oss med et ”hi”. Jeg var kommet til Akademgorodok, akademikerlandsbyen.

Men også her var det eldre folk. Jeg møtte en av dem i et snusbrunt møterom høyt oppe i etasjene i blokken som huset instituttet for anvendt matematikk og informatikk.

Tvers overfor meg, ved et tungt møtebord, satt Alexander Marchuk, leder for instituttet, og sentral i utviklingen av sovjets datateknologi.

Ikke uten grunn har Akademgorodok fått tilnavnet Silicon Forest - silisiumskogen.

På høyde med amerikanerne

Marchuk hadde et vennlig, men skarpt blikk og forfinede trekk. En mann fra den øverste eliten, som visste det.

Her oppe i møterommet hadde jeg ikke bruk for Sergejs transparente tolketalent.  Professor Marchuk snakket godt engelsk. Nå ga han meg en times privatforelesning i sovjetisk datahistorie.

Den første sovjetiske datamaskinen M20 ble laget på slutten av 1950-tallet, fortalte han. Den var ikke ulik sin amerikanske søstermaskin - ENIAC - et monster, et elektrisk kraftsluk med radiorør istedenfor transistorer.

M20 ble kontinuerlig oppasset av et korps med ingeniører, og var topp hemmelig. Matematikere måtte ha spesialtillatelse for å bruke den til vitenskapelige formål.

- På 1960-tallet var sovjetisk datateknologi på høyde med den amerikanske, og som regel bedre enn europeiske datamaskiner, fortalte Marchuk meg.

Forut for sin tid

På 1960-tallet utviklet sovjetiske forskere en stormaskin, Big Electronic Computational Machine, BESM-6.

Ytelsen var tilsvarende de første IBM PCene som kom på markedet mye seinere, i 1981, ifølge Marchuk. Siste versjon av maskinen var BESM-6. Den var i bruk helt til slutten av 1980-tallet.

- Det er artig at BESM-6 hadde en rekordlang levetid, nesten 20 år, sa Marchuk.

Nedtur på 70-tallet

På 1970-tallet forsøkte sovjetiske ingeniører å etterligne suksessen med den amerikanske industristandarden for stormaskiner, IBM 360.

Det var ikke så vellykket, mente Marchuk. Men han skyldte på amerikanerne for fiaskoen.

- Arkitekturen til IBM-maskinene var ikke så bra. Dermed ble heller ikke de sovjetiske stormaskinene fra 1970- og 1980-tallet så bra, sa han.

Student-PC

Men så kom de første PCene. I 1981 lanserte IBM sin personlige datamaskin. Sovjet fulgte opp utviklingen. Og Marchuk stod sentralt.

I 1984 fikk han nyss om en liten gruppe studenter, fysikere og matematikere. De hadde lest om IBM PCen, og ville bygge sin egen. Den måtte være kompakt, for de bodde på trange studenthybler.

De kannibaliserte en skrotet Electronica-60, minidatamaskinen som dataspillet Tetris opprinnelig ble utviklet for, bygget den første prototypen i små bokser, og kalte den Kronos.

En av studentene i gruppa, Marina Philippova, skriver at navnet trolig kom fra den greske skikken med festing, god mat og drikke, til ære for guden Kronos.

Deler av teamet bak den sovjetiske PC Kronos, fotografert i 1991. Fra venstre: Aleksei Nedorja, Evgenij Tarasov og Vladimir Filippova. (Foto: Doron Swade, Museum of Science, London, UK. Med tillatelse.)
Deler av teamet bak den sovjetiske PC Kronos, fotografert i 1991. Fra venstre: Aleksei Nedorja, Evgenij Tarasov og Vladimir Filippova. (Foto: Doron Swade, Museum of Science, London, UK. Med tillatelse.)

Vinduer og farger

Marchuk ga dem mulighet til å utvikle maskinen videre i instituttet for informatikk, som han ledet.

Kronos var en 32 bits maskin. Det betyr at den kunne svelge unna dobbelt så mye data for hver arbeidssyklus som sine vestlige konkurrenter på den tida.

Kronos fikk sitt eget operativsystem, Excelsior. På slutten av 1980-tallet fikk den også grafisk Windows-lignende brukergrensensitt i farger.

Harde kår

Men så kom Perestroika. Sovjetsamveldet brøt sammen, politisk og økonomisk. Tida var brutalt omme for Kronos.

Da jeg besøkte Novosibirsk og Akademgorodok, var det fortsatt harde kår i Russland. Sergej hadde forsøkt å arbeide videre som tolk. Men så møtte han en gruppe tyske forretningsfolk.

De hadde oppført seg svært nedlatende og arrogant. Alt i Russland var galt, undermåls, mindreverdig. For første gang orket ikke Sergej å oversette, og ble språklærer isteden.

Sår som gror

Men etter møtet med Alexander Marchuk kom Sergej med en betroelse. Han hadde nesten ikke sovet den natten, fortalte han.

Han var alvorlig, nesten høytidelig. Han hadde tenkt. Dagene vi hadde hatt sammen, med intense møter med russiske forskere, hadde fått ham til å ville slutte som språklærer, og søke stilling som tolk igjen.

Var noe i ferd med å gro fram i det fattige Russland, som blødde penger og talent til Vesten?

Innovasjonssenter

Tvers gangen for møterommet der jeg hadde snakket med Marchuk, fikk jeg møte spirene til det som kunne bli en ny vår for datateknologien i Russland.

En gruppe unge dataforskere hadde startet et firma som utviklet programvare for 3D-modellering. De viste meg nydelige syntetiske landskaper som like godt kunne vært produsert med vestlig programvare som Maya eller Lightwave.

I dag er Akademgorodok ett av mange innovasjonssentre. Utenlandske firmaer og statlig russisk kapital har blåst nytt liv i området. Her blomstrer 35 forskningsinstitutter og flere universiteter, ifølge nettavisen East-West Digital News.

Og Sergej? Vi er blitt Facebookvenner. Han forteller at han hjelper forretningsfolk fra USA og andre vestlige land å få kontakter i Russland. Og de oppfører seg ikke lenger nedlatende.

Yrer av forretningsliv

Vil Akademgorodok fortsatt blomstre? Eller vil silisiumskogen visne? Kan silisiumskogen i Sibir bli som silisiumdalen i California?

Jeg har vært begge steder. Den største forskjellen er beliggenheten. Akademgorodok ligger ute i ødemarken.

Silicon Valley er derimot en del av et sammenhengende byområde innover i San Fransisco Bay. Området yrer av forretningsliv.

Splendid isolation

Men forskjellen i fysiske omgivelser speiler en dypere forskjell. Akademgorodok ble lagt på et øde sted av to grunner.

For det første skulle forskerne skjermes mot resten av befolkningen. De hadde spesielle privilegier, bedre mat og boliger, og skulle få arbeide uforstyrret.

For det andre skulle utenforstående hindres i å se resultatene av forskningen. Mye av forskningsresultatene ble til militære hemmeligheter.

Resultatet ble en kultur som jeg ennå ante spor av hos Alexander Marchuc, en fornem fjernhet, det som amerikanerne med et uoversettelig uttrykk kaller splendid isolation.

Global markedsbod

Også noen av de yngre forskerne jeg traff i Akademgorodok hadde noe av dette elitistiske over seg, tross sitt kule ytre.

Kanskje det kom av at de i sin tid hadde gått på eliteskolene i Akademgorodok. Disse hadde høy prestisje, og elevene var plukket ut blant de beste i hele Russland, fortalte Marchuk.

Til og med Sergej var litt fjern. Noen ganger lurte jeg på om han var så lett å omgås fordi han var slik, eller om han var en dyktig imitator som i sin tid hadde lært på eliteakademiet for tolker hvordan man skal møte folk fra Vesten.

En slik fornem fjernhet er lite formålstjenlig hvis du vil ha besøk av interesserte kunder i den globale markedsboden din.

Nytt rotfeste

Silisiumdalen i California er annerledes. En veteranforsker ved Stanford-universitetet forklarte meg hvorfor området er så unikt.

- Hvis du trenger å få laget et helt spesielt laboratorieutstyr, finnes det som regel en bedrift med den kompetansen du trenger bare noen kilometer unna, fortalte han.

Dette mangfoldet, denne åpenheten er trolig gjødselet som kan gi silisiumskogen rotfeste i det nye russiske samfunnet, og i verden.

Silisiumbredden

Kanskje burde forskerne i Akademgorodok pakke sakene sine og etablere seg nærmere store befolkningssentra lengre vest?

Eller kanskje vil jeg komme tilbake til Novosibirsk om ti år, og oppdage at den øde taigaen ved elva Ob mellom Novosibirsk og Akademgorodok er blitt et sammenhengende byområde med blomstrende bedrifter?

At silisumskogen også er blitt silisiumbredden? Silicon Shore?

Lenker:

Kronos Research Group, nettsider

Historien om Kronos, fortalt av en av de som var med på å utvikle den. (Nettstedet kronos.ru)

Back in the U.S.S.R, en fargerik reiseskildring av Dorion Swade, kurator ved National Museum of Science and Industry, London. Han var i Novosibrisk for å redde rester av sovjetiske datamaskiner, blant dem BESM-6 og Kronos.

Ekaterina Preobrazhenskaya: Novosibirsk authorities to attract $1 billion to fund innovation in Akademgorodok, East-West Digital News, 4. januar 2012

Russian Virtual Computer Museum