Den marine forsknings gullalder

Michael Sars. Georg Ossian Sars. Og Peter Christen Asbjørnsen! Sammen skapte de en eventyrlig storhetstid for norsk marin forskning.

Da Michael Sars (1805 - 1869) startet sine studier i 1823 på universitetet i Christiania, som Oslo het dengang, var det paleontolog han skulle bli. Målet sies å ha vært å kunne påvise sammenhengen mellom nålevende arter og tidligere utdødde arter. Men siden fossiler var en usikker levevei utdannet han seg samtidig som prest.

Han ble også prest, men under studiene hadde han forandret retning og også tatt en marin biologisk utdannelse. Prestekallet ga ham inntekt og mulighet til å undersøke livet i havet og dette betød også starten på en forskning som nøt internasjonal anerkjennelse.

Han var først prest i Florø, siden sogneprest på Manger på Radøy nord for Bergen, der han drev sine marinbiologiske studier med så stort engasjement at han noen ganger glemte søndagsgudtjenesten i sin iver etter å hente nytt liv opp fra havet.

Før 1800 tallet skjedde det lite internasjonalt inne oceanografi og marinbiologi. Benjamin Franklin laget de første kart over Golfstrømmen i 1770 og dansken Otto Fridrich Müller var en av de første til å ta prøver fra havbunnen i 1799. Datiden trodde at dyphavene var steinørkener uten liv og dette var nærmest opplest og vedtatt. Sars klarte med en skrape å få dyr opp fra stadig større dyp. I 1850 kunne han levere fra seg en liste over 19 arter som levde dypere enn 300 favner, dvs ca 500 meter. I 1864 kunne han fortelle at nå hadde han funnet 92 arter på de samme dyp og han hadde også funnet liv på ca 750 meters dyp! Dette var meget oppsiktsvekkende.

Et eventyr av Asbjørnsen og Sars

Det er nok lite kjent idag at Peter Christen Asbjørnsen (fra Asbjørnsen og Mo) i 1849 utga siste bind i sitt 2000 siders verk, Naturhistorie for Ungdommen. Enda mindre kjent er det nok at han drev med egne bunndyrsundersøkelser. Sars hadde startet fagtidsskriftet Fauna littoralis Norvegiæe i 1840 og Asbjørnsen drømte om å være med Sars på hans tokt. I 1846 fikk han et eget stipend for “zoologiske Undersøgelser og Excursjoner” i sjøen rundt Arendal. Ifølge rapporten hans leverte han ikke mindre enn 200 individer til det zoologiske museet.

I årene som fulgte fikk han stadige nye stipend, blant annet fikk han i 1849 160 riksdaler: 60 til gransking av littoralsonen i indre Oslofjord, 100 til innsamling av folkediktning i Østerdalen. Asbjørnsen klarte i 1853 å få opp en ukjent, frittsvømmende, primitiv sjøstjerne fra bunnen av Hardangerfjorden. Han kalte den Brisinga, som er brystsmykket til gudinnen Frøya , som Loke gjemte det på bunnen av det dypeste hav.

Sars var hans store forbilde og da han i 1852 tilbrakte flere dager sammen med Sars sa han etterpå: I videnskaplig Henseende profiterede jeg mere af dee faa Timer jeg var sammen med Sars, end af Andres semesterlange Foredrag”. Sars fant som Asbjørnsen at dyrelivet i Middelhavet hadde så mye tilfelles med dyrelivet utenfor Norge at det måtte ha vært et felles opphav i forholdsvis nær fortid. Teorien vakte stor oppmerksomhet i internasjonale forskerkretser.

Økologi

Sars var mindre opptatt av de tradisjonelle samlinger enn dyrenes funksjon og utviklingsstadier, og dermed bl.a. seksuell eller ukjønnet formering. Han var med andre ord en tidlig økolog. Sars regnes blant grunnleggerne av den moderne zoologi, og omtales ofte sammen med Darwin. Med hjelp fra blant andre Asbjørnsen og Sars’ svoger Welhaven fikk Michael Sars et ekstraordinært professorat i Christiania i 1854.

Sars ble også læremester og samarbeidet med sønnen Georg Ossian (1837-1927), som av natur var mer systematiker enn faren. Denne evnen ga seg bl.a. utslag i fabelaktige illustrasjoner og beskrivelser av krepsdyrfaunaen.

Man hadde planer om å føre han inn på billedkunsterens smale vei, men han selv sier at musikken sto ham nærmere. I 1864 fikk G.O.Sars og Axel Boeck ansettelser som de første havforskere for å studere henholdsvis torsk og sild. Sars dro til Lofoten for å studere gytetorskens (skreiens) biologi. Han ble rodd omkring i den lunefulle Vestfjorden “i stille vakre dager” og allerede den første sesongen oppdaget han at skreiens egg var pelagiske (svevende i sjø en), noe som stred mot den vanlige oppfatning at alle fiskearter la egg på bunnen, slik som laksen, som til da var den eneste undersøkte.

Denne enkle, men fundamentale oppdagelsen av det pelagiske fiskeegget la grunnlaget for det som skulle bli diamanten i den perioden som vi kaller norsk havforsknings gullalder.

Michael Sars hjem var et møtested for kjente borgere i Kristiana, der man holdt salong og samlet de mest toneangivende vitenskapsmenn, politikere og kulturpersonligheter. Da konen Maren Sars døde overtok datteren, sangerinnen Eva Helen Nansen og svigersønnen Frifjof Nansen rollen som samligspunkt for den såkalte “Lysaker-kretsen”.

Powered by Labrador CMS