Vårblomstringa av planteplankton er selve motoren i økosystemet i Barentshavet og andre havområder.

Planteplankton er mat for dyreplankton og bunndyr, som igjen spises av fisk, fugl og sjøpattedyr.

Førsteamanuensis Else Nøst Hegseth ved Institutt for arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø forsker på hvordan planteplankton kan greie seg på sparebluss gjennom den mørke polarnatta for så å blomstre opp i enorme mengder.

- Modeller av økosystemet i Barentshavet begynner gjerne med en boks der det står planteplankton. Jeg er interessert i hva som kommer før den boksen, sier Nøst Hegseth til forskning.no.

Med skall av glass

Nøst Hegseth forsker på kiselalger, som er en type planteplankton som kan bli ekstremt tallrik. Disse algene kalles også diatomeer.

Kiselalger er encellede organismer som danner et skall av glass eller silikat rundt seg.

Vi snakker her om ørsmå lisvformer - det går fem av dem på en millimeter - som til sammen utgjør millioner av tonn biomasse under våroppblomstringa i Barentshavet i april og mai.

Mange planktonarter trenger lys for å leve. Sør for polarsirkelen kan disse algene, som kalles autotrofe alger, få sollys også om vinteren.

I dvale

I den arktiske mørketida derimot, er det ikke noe lys å leve av for algene. Her greier de seg imidlertid antagelig gjennom den mørkeste årstida gjennom å gå i en slags dvale på havbunnen.

Når blomstringa er i gang kan algene formere seg både ved celledeling og ved kjønnet formering.

I tillegg til sollys trenger de nitrat, fosfat og silikat for å leve. Disse næringsstoffene fanger de opp fra sjøvannet.

Men når algeoppblomstringa er over, omdannes noen av disse algene til såkalte algesporer. De trekker seg sammen og får et tjukkere silikat-skall. De blir uvirksomme og synker ned fra overflatelagene.

Glasskuler

- Det kan sammenlignes med små glasskuler, som er så tunge at de faller til bunnen, sier Nøst Hegseth.

Slik kan de ligge og vente på neste år. Forskeren sammenligner algesporene med frø hos blomsterplanter som kan ligge uvirksomme i mange måneder eller år før det er på tide å spire.

De små glasskulene kan ikke selv bevege seg for egen maskin. Noe annet må bringe dem opp til overflaten når det er på tide å våkne til liv om våren, slik at de kan danne grunnlaget for en ny algeoppblomstring.

- Den eneste prosessen som kan få noe opp fra bunnen er omrøring i vannlagene, som kan forårsakes av vind, tidevann eller strøm, sier Nøst Hegseth.

Dyrker i lab

Prøver fra havbunnen kan forteller mer om forekomsten av algesporer fra ulike arter. Det er imidlertid så å si umulig å finne igjen disse algesporene i prøver fra havbunnen, selv under mikroskopet.

Nøst Hegseth bruker derfor prøver av løsmasser hentet fra havbunnen og dyrker disse i laboratorium under betingelser som ligner en ekte arktisk vår. Når algene først begynner å vokse er det enkelt å påvise dem.

Akkurat nå er lab’en til algeforskerne hjem for bunnprøver fra Rijpfjorden på nordsida av Nordaustlandet, en av øyene som utgjør Svalbard.

Håpet er at det et finnes algesporer der som kan blomstre dersom de får de riktige betingelsene.

Prøvene har stått en ukes tid, og om en uke eller to skal det komme en tidlig vårblomstring i laboratoriet.

- Vi er spent på hvor mye og hvilke arter av alger vi vil finne, sier Nøst Hegseth.

Forsidebildet viser kiselalger av arten Thalassiosira bioculate. Foto: Else Nøst Hegseth.