Dagens idealfar skal helst være tidlig involvert i barnas liv, på lik linje med mor. (Foto: Colourbox)
Dagens idealfar skal helst være tidlig involvert i barnas liv, på lik linje med mor. (Foto: Colourbox)

Pappaperm ikke eneste vei til likestilling i familien

Vi er for opptatt av forholdet mellom far og spedbarn når vi snakker om likestilling i familien, mener forskere.

Publisert

Vinteren 2011 sitter to statsråder og en statsminister på en kafé midt i arbeidstiden. Statsrådene har hvert sitt barn på fanget mens Dagbladet dokumenterer deres respektive pappaperm-erfaringer.

– Jeg opplevde det som helt enestående. Jeg fikk en kontakt med Axel som jeg er sikker på at jeg ellers aldri ville ha fått, forteller statsminister Stoltenberg om tida hjemme med sønnen.

SV-politiker Audun Lysbakken, den gang barne- og likestillingsminister og pappapermisjonens poster-boy, er enig.

– Dette gjør at jeg ikke bare blir en assistent til mor, men en likeverdig omsorgsperson på lik linje med min kone, sier han.

Forsker Kari Stefansen mener at pappapermen på langt nær er det eneste tiltaket som kan skape økt likestilling i familien.  (Foto: Beret Bråten)
Forsker Kari Stefansen mener at pappapermen på langt nær er det eneste tiltaket som kan skape økt likestilling i familien. (Foto: Beret Bråten)

Lakmustest for likestilling

Både Lysbakken og Stoltenberg er representanter for den store forvandlingen farsrollen har hatt de siste tiårene. Rollen mange fedre fylte før var – litt enkelt sagt – en forsørger som jobbet, sov middag og betalte regninger, mens mor i mange tilfeller stod for mesteparten av den praktiske og emosjonelle omsorgen for barna.

I dag er idealfaren en omsorgsperson på lik linje med mor, og han er involvert i barnas liv, helst fra barna er noen måneder gamle. Fedrekvoten har blitt et symbol på denne endringen og sees på som et av de viktigste virkemidlene for å oppnå likestilling i familien.

– Pappapermen blir lakmustesten på det involverte og likestilte farskapet, sier forsker Kari Stefansen.

Hun mener det samtidig finnes forhold også utenfor permisjonstiden som kan bidra til å skape likestilling og involverte fedre.

Kritiske til egen far

Stefansen har, sammen med Gunhild R. Farstad, undersøkt hvordan islandske småbarnsfedre med forskjellig klassebakgrunn bruker fedrekvoten og hvordan de utøver farsrollen. Forskerne valgte å studere islandske fedre fordi Island lenge har ført en fremoverlent familiepolitikk.

– Vi snakker gjerne om at farsrollen utvikler seg langs én akse: Fra distanserte til mer involverte fedre, og at målet er å få alle inn på den aksen, sier Farstad.

– Målet mitt har vært å rote litt i dette og se på om det er sånn at alle skal være på den samme aksen eller om fedrene kan nærme seg det involverte farskapet på andre måter.

Det mange av fedrene i studien har til felles er at de er kritiske til sin egen far, forteller Stefansen. De vil alle være mer involverte i sine barns liv enn deres egne fedre var, og ser på dette som dypt meningsfylt. Men måten de gjør det på er ulike.

Med eller uten mor?

Idealet om å ta pappapermen så tidlig som mulig kan oppleves som litt stramt for mange, hevder forsker Gunhild R. Farstad.  (Foto: Asbjørn Næss)
Idealet om å ta pappapermen så tidlig som mulig kan oppleves som litt stramt for mange, hevder forsker Gunhild R. Farstad. (Foto: Asbjørn Næss)

Dette kommer særlig til syne i fedrenes forhold til pappapermisjonen. Der fant forskerne to ulike tilnærminger til farsrollen. I én gruppe, som først og fremst består av fedre fra middelklassen, blir permisjonen sett på som avgjørende for at far skal få et nært forhold til barnet. Han bør ha permisjon så tidlig som mulig, aller helst uten at mor er til stede.

– En av kildene i studien forteller at han mener det skaper et sterkere bånd mellom far og barn når mor var «ute av ligningen», sier Farstad.

– Det sier noe om den følelsen av at det er viktig å etablere denne relasjonen helt upåvirket av mor.

I den andre gruppen fedre, som primært var sammensatt av arbeiderklassefedre eller selvstendig næringsdrivende, var det derimot helt greit om far tok permisjon samtidig som mor. Dermed var de ikke nødvendigvis så aktive i omsorgen for babyen.

– Disse fedrene snakker ikke om det emosjonelle båndet de skal etablere ved å være alene sammen med babyen. Det er noe som kan komme etter hvert. Men for middelklassen er dette noe som hastet, sier Farstad.

– Forskere er for opptatt av spedbarnsfasen

På noen måter framstod fedrene i arbeiderklassen som mer tradisjonelle, distanserte fedre selv om de hadde det samme ønsket om å være «involverte». Men de kommer ofte på banen senere.

En av informantene i studien fortalte at han ikke «bonder» med barna sine før de lærer å snakke. Han var ikke opptatt av å ha permisjon alene sammen med sitt yngste barn, men han var veldig engasjert i å følge opp storesøsteren på seks år som skulle begynne på skolen.

Mens middelklassefedrene var opptatte av å bygge en nær relasjon med barnet, fokuserte arbeiderklassefedrene mer på alt det vanlige som må gjøres i en familie.

– De gikk inn i dette dagligdagse omsorg- og husarbeidet uten særlig motstand, forteller Farstad.

– Dette er nyanser som forsvinner når vi bare ser på farsrollen og likestilling i spedbarnsfasen, noe jeg opplever at vi ofte gjør i forskningen, sier hun.

– Det handler kun om den første tida, og det forsterker igjen ideen om hvor viktig det er å være der i starten og komme på banen tidlig.

Nedsnakking av hele familien

Dette henger sammen med et skifte i hvilke relasjoner vi setter høyest, ifølge forskerne. I stedet for grupperelasjoner, som kjernefamilien, vektlegger vi forhold mellom individer.

– Vi er mer opptatt av det fortrolige og eksklusive forholdet mellom far og barn enn av de andre forbindelseslinjene i familien, ifølge Farstad.

– Det at far tar seg av de eldre søsknene i familier med flere barn blir nesten en mindreverdig posisjon. Men han inngår jo i en helhet der det å ta seg av en treårig storebror også er viktig. Den helhetstenkningen kan av og til bli nedsnakket.

Dette blir ekstra problematisk når den politiske diskusjonen rundt likestilling i familien også handler om fedrekvoten og hvor viktig det er at far slipper til tidlig.

– Målet er å få alle inn i middelklassepraksisen, men det kan oppleves som litt stramt for mange, mener Farstad.

En lettelse å slippe

Forestillingen om at far må ha permisjon alene for å skape et sterkt bånd med barnet sitt gjør det også vanskelig for de foreldrene som av ulike grunner ikke får til idealfordelingen av permisjonen.

– Noen av parene vi snakket med hadde ikke fått til dette, men måtte være hjemme med barnet samtidig. Og de følte at noe hadde gått tapt, at de var litt mislykket, forteller Farstad.

– Jeg snakket med en norsk familie, der mor måtte ta ut ferie samtidig som far skulle ha permisjon. Hun måtte late som om hun skulle på jobb og finne på sitt eget program fra ni til fire med trening og kafébesøk for at han skulle få etablere sine rutiner og oppnå det farsnærværet han skulle ha, sier Stefansen.

Forskerne mener idealene kan bli krevende å leve opp til fordi vi alle lever sammensatte liv. 

– Den individuelle én-til-én kontakten med barnet er ikke det eneste saliggjørende. Det er viktig å få fram at det går an å leve likestilte liv der mor og far finner ut av rutinene sammen, og at det er en mulighet som faktisk også kan bidra til mer likestilte foreldreskap. Det vil kanskje kunne være en lettelse for mange.

Referanse:

Gunhild R. Farstad og Kari Stefansen. Involved fatherhood in the Nordic context: dominant narratives, divergent approaches i Norma. International Journal for Masculinity Studies, vol. 10, nr. 1 2015.