Småbøndene tar ikke del i Indias vekst

Janya Nayak dyrker ris i den indiske delstaten Andhra Pradesh og sliter som mange andre indiske småbønder med sviktende regn og usikre inntekter.

Publisert
Janya Nayak og kona Tulasi er småbønder i landsbyen KJR Colony. Her står de på den tørre rismarken der det normalt skulle vokst ris, men nå kun er beite for vannbøflene. (Foto: Asle Rønning)
Janya Nayak og kona Tulasi er småbønder i landsbyen KJR Colony. Her står de på den tørre rismarken der det normalt skulle vokst ris, men nå kun er beite for vannbøflene. (Foto: Asle Rønning)

Indias småbønder

India er verdens nest mest folkerike stat, bare slått av Kina. Indisk landbruk har en nøkkelrolle for verdens mattrygghet.

Millioner av småbønder er bærebjelken i det indiske landbruket.

Forskning.no har vært i India og beskriver i denne artikkelserien noen av småbøndenes utfordringer.

Se også de andre artiklene i serien:

- Jeg er glad i livet som bonde. Men det er problemer i noen år og noen sesonger, sier Nayak, som lever av risproduksjon i distriktet Nalgonda øst for delstatshovedstaden Hyderabad.

I år er det vanskelig. Regnet har uteblitt og vannmagasinet som skal forsyne tusenvis av landsbyer i regionen er ikke fylt opp.

Det finmaskede kanalsystemet som leder fram til de landsbyen KJR Colony er tørt og tomt for vann og mange bønder vil stå uten inntekt.

- Befolkningen på landsbygda er de som lider mest i India i dag, sier professor K. C. Suri ved University of Hyderabad.

Kontrast

KJR Colony er bare noen små timers kjøring fra de indiske hovedkontorene til Microsoft og andre internasjonale selskaper i millionbyen Hyderabad.

Hyderabad er ved siden av Bangalore et av Indias største sentre for IT-industrien, og nye høybygg i stål og glass vokser fram i den hektiske byen.

Kontrasten til livet på landsbygda kunne ikke vært større.

Bøndene har relativt sett blitt fattigere mens andre sektorer i det indiske samfunnet har opplevd sterk økonomisk vekst gjennom flere tiår.

Rismark blir beite

Nayak og hans familie, som har 24 mål land til risproduksjon, viser hva slags utfordringer indiske småbønder har.

Folkene i landsbyen tilhører lambadi/banjara. De regnes i delstaten Andhra Pradesh som en såkalt scheduled tribe eller minoritetsgruppe.

Risdyrking er den viktigste inntektskilden. Ris kan gi to avlinger i året. Arbeidet med årets første sesong skulle ha begynt i juni eller juli og vannet skulle ha kommet i kanalene i første uke av august.

Men uten vann går det ikke. Nayak har ikke tilgang på vann fra andre kilder. Han har nå gitt opp årets første sesong, kalt kharif, og rismarkene ligger brakk.

Der vokser det bare ugras. Det er kun til glede for familiens åtte vannbøfler som nå kan bruke åkeren som beite.

Lave priser

- Når det er dårlig sesong er det ikke nok til familien. Vi må se etter arbeid andre steder, sier Nayak via tolk til forskning.no, mens en gruppe av mennene i landsbyen sitter stille og hører.

I sin tid som bonde har han opplevd av avkastningen av jorda økt. Der man før fikk tretti sekker ris, er avkastningen nå økt til førti.

Det betyr ikke at bøndene har blitt tilsvarende rike. Markedsprisene har ikke økt på samme måte, og kostnadene har økt.

I dårlige år med lave avlinger dekker inntektene knapt utgiftene.

- Bøndene utbyttes

Sterk vekst i produksjonen i jordbruket i India siden uavhengigheten i 1947 gjorde landet i stand til å brødfø seg selv.

Men i dag opplever landsbygda en svakere økonomisk vekst enn resten av økonomien.

Professor K. C. Suri ved Department of Political Science ved University of Hyderabad i Andhra Pradesh er ekspert på det indiske politiske systemet.

- Logikken til den indiske staten er å utbytte bøndene, sier Suri til forskning.no.

Samtidig med at prisene på jordbruksprodukter holdes lave og bøndene synker ned i fattigdom øker velstanden i samfunnet rundt dem.

Nye behov, ikke minst for å betale for at barna får en god utdanning, koster penger.

Professor K. C. Suri ved University of Hyderabad. (Foto: Asle Rønning)
Professor K. C. Suri ved University of Hyderabad. (Foto: Asle Rønning)

Stagnert


- To tredjedeler av befolkningen i India bor på landsbygda. Men deres andel av befolkningens samlede inntekt er under 20 prosent, sier Suri.

Da India ble uavhengig for 66 år siden sto til sammenligning landsbygda for 75 prosent av befolkningen og femti prosent av inntektene.

Etter omfattende landreformer ble jorda overført til bøndene og mektige landeiere og mellommenn ble historie.

De som tidligere eide mye land har i mange tilfeller solgt jorda og investert i andre sektorer.

Det er i stor grad småbøndene som er igjen på landsbygda. I årene etter landreformene har arealet hver familie har til disposisjon falt, og nå er et flertall av gårdene under 10 mål. Så små gårder er ikke egentlig bærekraftig, mener Suri.

Det krever investeringer å holde produksjonen oppe, og mange faller i gjeldsfella. Tidligere var landarbeidere uten jord de aller fattigste. Nå er rollene mange steder snudd om.

- Noen bønder sier at om vi hadde arbeidet som landarbeidere, så hadde vi hatt det bedre, sier professoren.

- Manipulerer pris

Indiske myndigheter legger stor vekt på være selvforsynt med basisvarer som ris. Det er ikke alltid i bøndenes interesse.

Prisene holdes kunstig lave, hevder Suri, ved at myndighetene i Delhi forbyr eksport når prisene på verdensmarkedet er høye og tillater import når de er lave.

Landbruksbefolkningen har ofte få sterke interesseorganisasjoner. Politikerne lover mye under valgkampene, men bøndenes krav får sjelden gjennomslag etterpå.

- Det er alltid et stort gap mellom politikernes lovnader og hva de faktisk gjør, sier Suri.

Dette til tross for at bøndene i utgangspunktet representerer flertallet i velgermassen og på tross av at mange av de mektige topp-politikerne i delstater som Andhra Pradesh kommer fra bondekaster.

Blir ikke hørt

I mange vestlige land er bøndene tallmessig få og landene har så store ressurser at bøndenes krav kan møtes. Siden bøndene er så mange i India, og staten mangler ressurser, ignoreres kravene.

Da er det lettere å høre på offentlig ansatte, studenter og andre grupper er tallmessig færre og som sitter strategisk plassert og som lettere kan få gjennomslag, påpeker Suri.

Såkalte crop holidays har blitt en aksjonsform, der bøndene nekter å drive jorda fordi de rett og slett ikke tjener penger på det. I fjor lot mange bønder være å høste tomater og lot dem råtne på jordene eller gi dem til kuene som en protest mot lave priser.

- Dette kunne blitt en stor krise for hele landet. Men det skjer bare i noen avgrensede områder, sier Suri.

To kalver står i forgrunnen mens det plantes ris. Indiske småbønder sliter med små åkerlapper og stadig stigende kostnader. (Foto: Asle Rønning)
To kalver står i forgrunnen mens det plantes ris. Indiske småbønder sliter med små åkerlapper og stadig stigende kostnader. (Foto: Asle Rønning)


Sviktende monsun

I landsbyen KJR Colony kommer svikten i monsunregnet på toppen av alle de andre utfordringene for småbøndene.

Janya Nayak sier at det ikke er helt unormalt med redusert nedbør. Av ti år er kanskje tre preget av lite nedbør.

Men han mener at det har skjedd en endring i klimaet siden hans fars tid. Det er mer skadedyr og sykdommer på avlingen monsunregnet kommer seinere.

Det er inntektene for melk fra vannbøflene som holder hjulene i gang. Dessuten er det nødvendig med lån for å berge familieøkonomien gjennom knipene.

Nayak og kona har tre barn som alle tar utdanning i byen.

Bekymringen i høst blir at familien må kjøpe inn fôr til bøflene. I et normalår ville risavlingene ikke bare gitt ris for salg, men også gras/halm som er verdifullt fôr til dyra.

Prisene bøndene oppnår er dels markedsbestemt, med men en nedre grense gitt av den offentlig bestemte minimumspris.

Bøndene registrerer at det er stor forskjell på prisen for ris på markedet i byene og i butikkene i forhold til de får fra mellommenn som kjøper risen.

- På grunn av gjeld må bøndene ofte selge når prisene er lave, sier småbonden.