En gang i tida vokste ville gresskar og squash i mengder, mange steder på det amerikanske kontinentet.

Men noe hendte.

I dag er de fleste slike planter sjeldne eller helt borte fra den ville floraen. Men de trives utmerket i åkrer og kjøkkenhager.

Nå tror forsker Logan Kistler og kollegaene hans at de vet hva som kan ha hendt.

Både mennesker og fortidas megadyr spiller viktige roller i historien om gresskarenes fall og tilbakekomst, argumenterer de i siste utgave av PNAS.

Bitre frukter

Gresskarenes forfedre var ikke akkurat noe du ville lagd pai av.

For noen titusen år siden var de ville slektningene til gresskar og squash så fulle av det bitre giftstoffet cucubitacin at de rett og slett var uspiselig. Ikke bare for mennesker, men for de fleste mindre dyr.

Men ikke for alle.

Analyser av eldgammel møkk fra snabeldyret mastodont viser at fruktene ble spist av de enorme planteeterne som dundret rundt på det amerikanske kontinentet på dette tidspunktet.

Og det er faktisk ikke så overraskende.

Det er nemlig sånn at skikkelig store dyr tåler slike bitre giftstoffer bedre enn mindre dyr. Det er kjent at både elefanter og neshorn i dag spiser frukt som inneholder denne typen moderat giftige stoffer.

Når forskerne sammenligner genene som styrer smakssansen til store og små planteetere, ser det også ut til at små dyr har større evne til å kjenne bitter smak.

Selv om Kistler og co ikke kan undersøke smakssansen til fortidas kjempedyr, mener de det er sannsynlig at de verken ble syke av gresskargiften eller lot seg affisere nevneverdig av den bitre smaken.

Og det kan ha passet gresskarene midt i blinken.

Allianse med kjempene

I motsetning til små dyr – som kanskje gnagde opp frøene i gresskarene – skuffet de store dyra ned fruktene med frø og det hele.

Dermed fraktet de frøene med seg og slapp dem ut på andre steder i landskapet. På denne måten hjalp kjempedyra gresskarplantene med å spre seg ut over enorme områder. I tillegg hadde de store planteeternes beiting gjort landskapet godt egnet som voksested for gresskarene.

Det kan altså ha vært en temmelig god strategi for disse plantene å lage frukter som var bitre nok til å skremme smådyr, mens de fortsatt var attraktive for kjempene.

Helt til katastrofen rammet.

Partnerne døde ut

For rundt 10 000 år siden døde mastodontene og de andre enorme pattedyra ut. Landskapet grodde igjen, og gresskarene hadde mistet sine samarbeidspartnere.

Kistler og kollegaene hans mener et slikt scenario kan forklare hvorfor gresskarene nesten forsvant fra den ville floraen.

Men så snudde lykken, argumenterer forskerne.

For plantene inngikk et nytt partnerskap – med menneskene.

Fra omtrent samme tidspunkt som megadyrene forsvinner, begynner det nemlig å dukke opp spor etter menneskelig kultivering av mange ulike planter i gresskarslekten.

Kanskje brukte vi dem først til å lage beholdere av?

Gresskarene trives i våre åkrer, og etter hvert klarte vi å avle fram varianter med mindre bitre giftstoffer, slik at vi også kunne spise dem.

De ville måtte bort

Kanskje er det på denne måten gresskar og squash har klart å overleve så godt, helt opp til våre dager, skriver forskerne.

Og kanskje måtte de ville variantene faktisk bli sjeldne eller forsvinne for at forholdet mellom gresskar og mennesker skulle bli så tett som i dag.

For hvis det fortsatt hadde fantes plenty av bitre gresskarplanter i det fri, ville de lett ha snikpollinert de søte variantene vi forsøkte å avle fram i åkrene våre. Dermed ville det være vanskelig for oss å bli kvitt bitterheten.

Så neste gang du spiser gresskarsuppe eller smørdampet squash, kan du kanskje sende en takk til mastodonten. For at den var så vennlig at den døde ut.  

Referanse:

L. Kistler, L. A. Newsom, T. M. Ryan, A. C. Clarke, B. D. Smith, G. H. Perry, Gourds and squashes (Cucurbita spp.) adapted to megafaunal extinction and ecological anachronism through domestication, PNAS, november 2015, doi: 10.1073/pnas.1516109112. Sammendrag.