Hvordan skal vi produsere mat når vi blir enda flere mennesker i framtida?

Forskere, bønder og Kari og Ola Nordmann stiller seg spørsmålet.

Vi er ikke ute etter fasiten på hvordan framtidas landbruk skal se ut. Men bøndene Synnøve Skogen Håberg og Øyvind Skogen Håberg mener det trengs en endring; vi må vekk fra både sprøytemidler og pløying i stor skala.

Vi har tatt turen til Håberg gård, som ligger med storslått utsikt over Heddal i Notodden kommune i Telemark.

De har produksjon av storfekjøtt, sauekjøtt og egg. Mye av det de produserer, selger de selv gjennom sin lille gårdsbutikk og i det som kalles REKO-ringer. REKO-ringene er møteplasser hvor småskalaprodusenter kan selge produktene sine til forbrukere, uten mellomledd.

Synnøve og Øyvind Håberg driver med regenerativt gårdsbruk. De er fortsatt i forsøksfasen, men er ikke i tvil om at regenerativt landbruk er framtida.

Men hva i all verden er regenerativt landbruk - og hva skiller det fra konvensjonell drift?

På lag med naturen

– Det handler om å drive mer på lag med naturen og jordas ressurser, sier Synnøve Håberg.

Regenerativt jordbruk kan være med eller uten husdyr og beite, og skal bidra til å forbedre jordkvaliteten og styrke mikrolivet i jorda. Det skal også gjøre at jorda både drenerer bedre og samtidig holder bedre på fuktighet - da vil den også være mer motstandsdyktig for store vannmengder og tørke. Og dessuten skal regenerativ drift bidra til karbonlagring, ifølge en rapport fra NIBIO.

Regenerativt landbruk medfører null bruk av sprøytemidler, og ikke minst om å la traktor og plog stå mer stille – altså, man skal unngå pløying så langt det lar seg gjøre.

Det er dessuten en økologisk jordbruksform. Men det finnes også bønder som pløyer mindre, uten å følge de andre kriteriene for regenerativ drift.

– De som driver konvensjonelt, men med redusert jordarbeiding, henter gjerne kunnskap fra økologisk landbruk og gårdbrukere som driver, eller forskere som utvikler, regenerativt jordbruk. Men regenerativt jordbruk er per definisjon uten kunstgjødsel og sprøytemidler, forteller Thomas Cottis.

Han er forsker og høyskolelektor ved Høyskolen i Innlandet, og i tillegg aktiv i klimadebatten.

Han har vært med på å utforme rapporten fra NIBIO, der han har skrevet om nettopp regenerativt landbruk.

– Pløying er som et jordskjelv

Det er riktignok en kjent sak at bruken av sprøytemidler er omdiskutert. Men hvorfor kan man ikke i det minste fortsette å pløye som før?

I en artikkel hos forskning.no i januar forklarer Jørgen Aagaard Axelsen det han mener er problematikken med pløying. Axelsen er seniorforsker ved Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet.

– Pløying er en katastrofe for organismer som lever i og på jorda. Når plogen snur jorda, er det som et jordskjelv på 12–14 på Richters skala for smådyrene. Hele habitatet blir snudd opp ned. Det går utover meitemarker, edderkopper, løpebiller, rovbiller og spretthaler. Små arter tåler det bedre enn de store, sier Axelsen.

Pløyefritt jordbruk har med andre ord mange fordeler – men det betyr ikke at regenerativt landbruk er noen dans på roser.

Det kua spiser, havner i deg

Synnøve og Øyvind Håberg opplever å til tider bli sett rart på av andre bønder som anser det de driver med som sært. Men bøndene i Heddal er overbevist om at veien de har valgt, fører inn i framtida. For dem handler det om bærekraft, dyrevelferd og bra mat.

– Rein mat er bakgrunnen, konstaterer Øyvind Håberg.

For det som finnes i gresset kua spiser, vil også havne i den som spiser kua. Som bonde føler han på et stort ansvar – på flere områder. Forvaltning av jorda. Dyra på gården. Og for at de som spiser maten som kommer fra gården i Heddal, spiser så trygt som overhodet mulig.

– Det dyra får i seg, havner i menneskekroppen til slutt. Det er et ansvar å sørge for at maten vi produserer, er bra, fortsetter han.

Og det handler ikke bare om menneskekroppen. Visjonen deres er at dyra som skal bli mat for mennesker, skal leve det glade liv så langt det lar seg gjøre den tiden de lever.

– Vi har gjort det vi kan for at dyra skal ha det bra. Dyrevelferd er det aller viktigste, sier Synnøve Håberg. En viktig del av dyrevelferden på Håberg gård er kuer i grønne enger, sauer i fjellet og høner på tunet i sommerhalvåret.

Økologiske utfordringer ga nye idéer

På Håberg har de drevet økologisk de siste 20 åra. Og gårdbrukerne har fått merke at økologisk drift har sine utfordringer. De legger ikke skjul på at de var misfornøyde med resultatene: De var overbevist om at økologisk var det rette – men det ga ikke avlinger som samsvarte med innsatsen.

Da måtte Synnøve og Øyvind Håberg tenke nytt. De første årene førte nytenkinga med seg mindre pløying – altså et skritt på veien til regenerativ drift. Det utviklet seg, og for tre-fire år siden begynte de å drive i en mer regenerativ retning.

– Når du starter å drive regenerativt tar det noen år før du får det ordentlig til, sier Øyvind Håberg.

Det handler for eksempel om at traktoren har blitt brukt til pløying i 50-60 år, mener Synnøve Håberg. Og da tar det tid for mikrolivet i jorda å etablere seg igjen.

Og selv om det høres både naturlig og fint ut, fører landbruk uten sprøytemidler eller kunstgjødsel med seg visse utfordringer. Ugress kan være en av dem.

Noe må gjøres når det blir mye, og ett år leide de inn ekstra arbeidskraft for å dra opp ugresset med rota. De siste årene har de klart å holde ugresset på et akseptabelt nivå uten ekstra tiltak.

I stedet for kunstgjødsel bruker de kompost og god, gammeldags møkk der de ser behovet for mer næring til gresset. Da fornyer man enga, mener Synnøve Håberg.

– Det handler om å bygge jord oppover i stedet for å snu den. Når du pløyer, snur du jordlagene og slipper ut nitrogenoksid, karbondioksid og metangasser - og eksponerer mikroorganismene for sollys. Livet i jorda trenger ro og mange år på å etablere et sunt vekstgrunnlag for planter, forklarer hun.

Nitrogenoksid er giftig for mennesker ved inhalering. Karbondioksid og metan er på sin side kjente klimagasser.

Hun sammenligner det med å rive og bygge hus på nytt hvert år; det er jo heller ikke særlig bærekraftig. Hvis man heller bygger for at huset skal vare, får de som bor der mer tid til å etablere et trygt og stabilt hjem, der alle vet hvor de finner tingene sine. Og man slipper å bruke masse ressurser på riving og bygging.

Fokus på framtida

Og når man unngår pløying, bidrar man til at det blir mer av den næringsrike humus-jorda. Store norske leksikon forklarer at humus er det som blir igjen når planterester er brutt ned av ulike mikroorganismer. Humus gjør jorda løsere og luftigere, og det blir lettere for plantene å danne røtter. Det gir dessuten bedre drenering.

– Det handler litt om å være forberedt på framtida. Hvis jorda drenerer godt, vil ikke vannet føre til erosjon (bortsliting av jordoverflaten, journ. anm.), og med gode røtter og godt drenert jord vil den også tåle tørke bedre, forklarer Synnøve Håberg.

Thomas Cottis er enig i at mer motstandsdyktig jord er et potensiale ved regenerativt jordbruk, men ser også noen problemer.

– Eng og beite klarer vi fint med regenerative metoder, men planteproduksjon som korn, poteter og grønnsaker vil jeg si at vi foreløpig ikke har god nok metodikk og veiledning for i Norge, sier Cottis.

Men er regenerativt idealet for framtidas matproduksjon? Må vi dit for å produsere bærekraftig - og er metoden effektiv nok?

Et stort spørsmål, poengterer Cottis. Han mener det viktigste i framtida er å endre kosthold til mer plantemat.

– Hvis vi, i Norge og ellers i verden reduserer kjøttforbruket, kan vi drive jordbruket vårt på en langt mer miljø- og klimavennlig måte, fordi man ved å produsere plantemat som vi kan spise direkte, istedenfor å kjøre den via husdyr, økes produktiviteten per areal med ti-gangen – enten det er korn, poteter, grønnsaker eller frukt og bær, sier Cottis.

Synnøve Håberg mener på sin side at kjøttproduksjon er viktig utnyttelse av ressurser man vanskelig får brukt ellers.

– Norge har store ressurser som kun egner seg til kjøttproduksjon, slik som ved utnyttelse av fjellbeite og areal som ikke egner seg til produksjon av menneskemat, men kun gress som drøvtyggerne omgjør til kjøtt.

Er det bøndene som må satse?

Men hvordan skal man gjøre det? Er det bøndene det står på - og hvordan skal man få til en satsning?

Synnøve og Øyvind Håberg er klare på at politikere først og fremst må ha troa på forandring i landbruket. Og de tror det er helt nødvendig med statlige tilskudd for å motivere.

– Det er politikerne som bestemmer hvordan vi skal produsere mat i fremtida. Hvis bøndene får tilskudd, vil det motivere. Men bønder er vanedyr som alle andre. Det krever mer å tenke nytt – du blir nødt til å prøve og feile, poengterer Øyvind, som tror det vil ta mange tiår før man eventuelt får en endring mot regenerativ produksjon i stor skala.

Cottis på sin side berømmer bønder som tør å nettopp prøve og feile. Det kan også være en brikke når man skal utvikle framtidas jordbruk. Men det vil kreve omfattende samarbeid å utvikle videre, mener han.

– Jeg mener at det er veldig bra at noen jordbrukere tør å prøve ut regenerativ jordbruksmetodikk. Men – utviklingen av regenerativt jordbrukssystem i Norge må gjøres gjennom forskning og utviklingsarbeid. Det må foregå gjennom samarbeid, gjerne med gårdbrukere og primært med forskere og veiledere i jordbrukere.

– Norsk landbruksrådgivning har en del flinke rådgivere som er i gang med å hente inn kunnskap, og Høyskolen i Innlandet hvor jeg jobber, NIBIO og Norsk senter for økologisk landbruk kan og bør tilføres midler til å drive forskning og utviklingsarbeid for regenerativt jordbruk, avslutter Thomas Cottis.

Lar ikke enga bli spist opp

Hvordan eventuelle dyr på en gård beiter, inngår også i regenerativ metode. Gårder med regenerativt jordbruk som har drøvtyggere oppfordres til å la dyra beite etter helhetlig beiteplanlegging, heter det i rapporten fra NIBIO.

Man skulle kanskje tro at beite var så enkelt som å slippe ut kua eller sauen i den grønne eng, og la den gresse fritt sommeren gjennom. Men det er litt mer komplisert enn som så. For det finnes ikke en ubegrenset mengde gress på ei eng, og derfor er det lurt å legge til rette for at en eng er så effektiv som mulig.

For Synnøve og Øyvind Håberg inngår beiteplanlegging i den regenerative driften.

– Dyra våre beiter løsere og lettere enn før, sier Synnøve Håberg. Med det mener hun at beitene får mer pause. Altså får ikke dyra spise enga helt opp. Og hvis man gir dyrene et mindre område med litt mindre grønne godsaker å velge i, har bøndene dessuten erfart at dyra benytter seg av ressursene på en bedre måte ved å spise vekstene de ikke hadde spist når de har nok av det grønneste gresset å ta av.

– Men vi er ikke i havn med det! Det gjenstår fortsatt mye arbeid for å få denne måten å beite på til å fungere optimalt på gården vår, fortsetter hun.

Helhetlig beiteplanlegging fører nemlig med seg en del arbeid, fordi man må flytte oftere rundt på dyrene.

I NIBIOs rapport forklares det at i helhetlig beiteplanlegging skal dyrene konsentreres på et tilmålt areal. Da kan man kontrollere når og hvor lenge arealet blir beitet på, og i hvor stor grad vegetasjonen blir beitet ned. Formålet er at plantene skal etablere mer røtter – og samtidig unngå mangel på næring for plantene.

«På denne måten sikrer man optimale betingelser for vekst for plantene og dermed også økt karbonlagring», heter det i rapporten.

De siste ordet i sitatet – karbonlagring – har blitt kjent for mange, og er både omdiskutert og aktuelt. Grunnen er at CO2 i atmosfæren får mye av skylda for økte temperaturer på kloden.

Men hva er sammenhengen mellom landbruk, CO2 og karbon, spør du? Les mer i denne kronikken fra 2019.

Kan lære av gamle metoder

– Man var nok flinkere til å drive på lag med naturen før, men man hadde samtidig ikke de helt store avlingene. Det handler om å ikke utarme jorda. Alt liv er der for en grunn, poengterer Synnøve Håberg.

De forteller at det er en omstillingsprosess å legge om til regenerativ drift. Men når man får teken på det, er potensialet for gode avlinger tilstede, mener de to.

En såmaskin hjelper til med å få frøene skånsomt ned i jorda, slik at de ikke blir liggende helt på toppen. I tillegg må de passe på å så til rett tid; for gresset som står i enga fra før, må ikke skygge for det nye – det vil gi dårlig vekst. Det er også en fordel å lytte til meteorologene, eventuelt lære seg været å kjenne. Det er nemlig viktig at nysådd gress får fuktighet.

De prøver stadig på noe nytt, følger med på ny forskning på feltet og er konstant nysgjerrige. Nå har de begynt å snuse på såkalt biokull, som de tror kommer til å spille en rolle i fremtida. Kort fortalt er biokull trevirke som er behandlet med pyrolyse i det Synnøve Håberg omtaler som «en slags mikrobølgeovn».

Biokullet skal hjelpe jorda med å holde på fuktighet, øke temperaturen og tilføre næringsstoffer.

– Det går framover! sier en optimistisk Øyvind. De er opptatt av å presisere at de fortsatt er i forsøksfasen. Men Synnøve og Øyvind Skogen Håberg er blant dem som har turt å gå foran og satse. Framtida vil vise om flere henger seg på - og om de som rister på hodet vil fortsette med det, eller ei.

Referanse:

Rasse, Daniel., Økland, Inghild Halvorsen., Bárcena, Teresa G., Riley, Hugh., Martinsen, Vegard., Sturite, Ievina., Joner, Erik., O'Toole, Adam., Øpstad, Samson., Cottis, Thomas., Budai, Alice Erzebet. (2019). Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jordbruksjord. Rapport fra Nibio.