Sporer folk i Lofoten med bæsj

Historiene til menneskene som har levd ved Lilandsvatnet i Lofoten gjennom årtusenene kan spores gjennom bæsjen de la fra seg.

Publisert
Det har bodd mennesker i de nordlige delene av Norge i tusenvis av år. Fra de siste 7300 årene finner forskerne avføringsspor etter dem i Lofoten. (Foto: Simo Räsänen/Wikimedia Creative Commons)
Det har bodd mennesker i de nordlige delene av Norge i tusenvis av år. Fra de siste 7300 årene finner forskerne avføringsspor etter dem i Lofoten. (Foto: Simo Räsänen/Wikimedia Creative Commons)

Hvor lenge har folk bodd i forskjellige områder av kloden vår? Hvordan har de klart seg der? Hva slags liv levde de?

Slike spørsmål forsøker arkeologene å svare på, men det er begrenset hva den arkeologiske skattkista kan gi av informasjon. Det er ganske sjelden at boliger, redskaper, graver og slike klassiske arkeologiske gjenstander blir bevart.

Dermed må forskerne tenke utradisjonelt:

Amerikanske forskere har nå studert bunnmateriale fra Lilandsvatnet i Lofoten. I avleiringene på bunnen av vannet, som ligger i Vestvågøy kommune, ligger små molekyler som dannes når dyr og mennesker spiser mat, og så skiter ut restene.

Bæsjen forteller om alt fra svibruk før Jesu tid til klimaproblemer for lofotværinger i vikingtida.

Den første befolkningsbølgen før Jesu tid

Historien om livet ved Lilandsvatnet er kartlagt fra tidlig jernalder, gjennom vikingtida og helt opp til år 1800.

Andre forskere har tidligere funnet spor etter folk i Nord-Norge som er over 11 000 år gamle. Men denne nye studien viser at det ikke var trangt om plassen i de nordlige delene av landet vårt da menneskene først kom dit.

Ifølge doktorgradsstudent og hovedforfatter Robert D’Anjou og kollegaene hans er det praktisk talt ingen tegn til menneskelig aktivitet gjennom perioden fra omtrent 5300 år før vår tid til for cirka 2250 år siden.

Men så, fra et par hundre år før vår tidsregning, dukker de første tydelige tegnene etter brann opp i området, og så kommer avføringsspor etter mennesker og husdyr.

Forskerne mener dette viser at folk brukte svibruk for å rydde seg plass på øyene, og så satte i gang arbeidet med å bygge seg faste boplasser.

Vegetasjonen blir også langt mer gressbasert i akkurat samme periode, og det styrker teorien.

Vis større kart

Nøkkelen ligger i våre tarmer

Dette handler ikke om faktisk bæsj. Metoden er – heldigvis for forskerne – litt mer sofistikert enn som så:

Når mennesker og dyr spiser, brytes maten ned og blir til forskjellige reststoffer. Noen av dem klarer vi ikke å ta opp i tarmen, så de havner i avføringa.

Når vi så skiter langs kanten av vannet, eller når for eksempel regnskyll eller snøsmelting bærer med seg restene inn i elver og vann, lagres reststoffene i steinen og gjørma på bunnen.

Der kan forskerne hente dem opp og datere dem. Hvor mye som finnes av de forskjellige såkalte biomarkørene fra forskjellige tider blir dermed et kikkhull inn i forhistorien.

– Uten å vite det lagret de tidlige beboerne historien sin for oss i bæsjen sin, sier D’Anjou i en pressemelding.

– Disse biomarkørene er et sterkt signal på menneskelig aktivitet, og de gir en god kronologisk kontroll på begivenhetene.

Kolesterolrester og spor etter skogbranner

Helt spesifikt har D’Anjou og kolleger sett på sporstoffet koprostanol, som dannes når mennesker fordøyer kolesterol, og et tilsvarende molekyl, kalt en stenolforbindelse, fra sauer og kyr.

Dessuten har de sett etter to andre stoffer fra bunnleira: Ett som forteller om vegetasjonen i området var for det meste skog eller for det meste gress, og ett stoff som lages dersom det har vært branner i området.

Tidsperiodene ble fastslått ved hjelp av karbondatering, og ved å se på aske fra Islands vulkaner, som også finnes i prøvene.

Vulkanutbruddene på sagaøya har forskerne ganske god oversikt over, og de er derfor en god målestokk å holde opp mot karbondateringene.

Både menneskebæsj og dyrebæsj inneholder reststoffer som ikke brytes ned. Disse kan forskerne kartlegge, og bruke til å si noe om bosetninger i området i fortiden. (Foto: Colourbox)
Både menneskebæsj og dyrebæsj inneholder reststoffer som ikke brytes ned. Disse kan forskerne kartlegge, og bruke til å si noe om bosetninger i området i fortiden. (Foto: Colourbox)

Kaldere sommer ga jordbrukskollaps

I litt over hundre år etter at vår tidsregning starter er det på nytt lite menneskelig aktivitet ved Lilandsvatnet. Spesielt blir det mindre stenol, restestoffet som viser husdyras tilstedeværelse.

Det skjer på samme tid som klimaforskningen påviser en skikkelig kuldeperiode, med en temperaturnedgang på rundt 4 °C. Sannsynligvis måtte menneskene i Lofoten rett og slett gi opp jordbruket i denne perioden, fordi somrene ga for dårlige avlinger.

Folk dyrket stort sett bygg på denne tiden, men Lofoten er på grensa til å være for langt nord til at kornet får nok sol og varme til å vokse.

Og det er i ekstremklima at små endringer får størst utslag: Én grad kaldere somre i Troms er mer kritisk enn den samme temperaturendringen i Nederland.

Viktig vikingsentrum

Temperaturen svingte imidlertid opp igjen, og folk vendte tilbake. Sannsynligvis nådde området på den værharde øygruppa sin første befolkningstopp omtrent rundt år 500.

På den tiden var Borg, på østkanten av vannet, et viktig maktsentrum i regionen. Blant annet er det funnet et 83 meter langt langhus fra nettopp denne tiden, Huset er i dag rekonstruert som en del av vikingmuseet på Borg.

Borg var viktig til langt ut i vikingtiden, men forekomstene av koprostanol og stenolrestene minket likevel i tiden frem til vikingalderens begynnelse. Det vil si at det ble færre folk i området, og færrest var det rundt år 850.

Det rekonstruerte jernalderhuset på Borg i Lofoten. Foto: (Foto: Marianne Hem Eriksen)
Det rekonstruerte jernalderhuset på Borg i Lofoten. Foto: (Foto: Marianne Hem Eriksen)

Kan vise klimapåvirkning fra tidlige mennesker

Også i 1750-årene mener forskerne det var ganske lite folk i Vestvågøy, og det er den foreløpig siste perioden med lite aktivitet for området. 

Gjennom hele måleserien er det en sterk sammenheng mellom avføringsrestene på bunnen, og de regionale temperaturene som er blitt beregnet av andre forskere.

– Variasjonen i befolkningsmønstrene ble drevet delvis av klimatiske forhold i vektsesongen, som var kritisk for å få til et jordbruk, skriver D’Anjou og kollegene i studien.

Amerikanerne jobber til vanlig med paleoklimatologi, altså studiet av fortidens klima. De mener metoden fra Lofotenstudien kan være nyttig når forskere skal avgjøre hvordan menneskelige og naturlige påvirkninger har fungert sammen i klimasystemet gjennom årtusenene.

Forskerne håper nå på at metoden vil brukes andre steder, for å undersøke klima og befolkningsmønstre i alle kriker og kroker av planeten.

Kilde:

R. M. D’Anjou m.fl. (2012): Climate impacts on human settlement and agricultural activities in northern Norway revealed through sediment biogeochemistry. PNAS, publisert på nett 26. november 2012 (les sammendrag)