Var det like mye glamour og selskapeligheter i Norge som i London på begynnelsen av 1800-tallet? Malerier, klær og tekster fra denne tiden, tyder på det. Her er noen medlemmer av den norske eliten portrettert på Ullevål i Christiania - datiden Oslo - på 1810-tallet.
Var det like mye glamour og selskapeligheter i Norge som i London på begynnelsen av 1800-tallet? Malerier, klær og tekster fra denne tiden, tyder på det. Her er noen medlemmer av den norske eliten portrettert på Ullevål i Christiania - datiden Oslo - på 1810-tallet.

Slik kunne en norsk versjon av TV-serien Bridgerton sett ut

Kjolene fra TV-serien Bridgerton ligner ikke mye på de draktene damene brukte på bygda i Norge. Men i enkelte kretser i Christiania, kledde kvinnene seg likt som de britiske trendsetterne.

I kostymedramaet Bridgerton svinger den britiske eliten seg i store ballsaler i det som var – og fortsatt er – eminente gater i London.

Hva drev nordmenn med på denne tiden? Var det store sosietetsball, grever og baroner og nøye arrangerte ekteskap også her på begynnelsen av 1800-tallet?

Den norske eliten var betydelig mindre, ifølge historiker Jan Eivind Myhre.

Men det fantes likevel folk som var fjongere, rikere og mer adelig enn resten av befolkningen.

Fra en ballsal i TV-serien Bridgerton: Serien har fått mye oppmerksomhet for de vakre klærne. Var noen av dem å se i Norge på samme tid?
Fra en ballsal i TV-serien Bridgerton: Serien har fått mye oppmerksomhet for de vakre klærne. Var noen av dem å se i Norge på samme tid?

Adelen i Norge

Den engelske adelen bestod av hertuger og hertuginner, grever og grevinner, baroner og baronesser, og alle hadde en rolle i sosietetslivet i 1813.

Men i Norge var adelen nesten betydningsløs, ifølge Myhre. Han er pensjonert historiker ved Universitetet i Oslo.

– Her skiller Norge seg ut fra nesten alle andre europeiske land, sier han.

Men vi hadde embetsmennene, som var offiserer, prester og sorenskrivere.

Dessuten var det kjøpmenn og forretningsmenn som hadde gjort seg rike på trelasteksport til utlandet. De ble kalt plankeadelen, og de fleste var ikke ordentlig adelige. Men de var rike.

– De drev med selskapeligheter i alle de store byene i Norge, sier Myhre til forskning.no.

Fordi Christiania var hovedstad, var det adskillig flere embetsfamilier og forretningsfolk der enn andre steder. De omgikk hverandre og giftet seg med hverandre, ifølge Myhre.

Særlig én sosietetsmann

Én av familiene i Christiania som stod for selskapeligheter, var familien til trelasthandleren John Collett.

Han var en av Christianias fremste borgere og sammen med konen Tina, stod han i sentrum av byens luksuriøse selskapsliv.

John Collett. Kunstner ukjent.
John Collett. Kunstner ukjent.

Collet var godseier og hadde flere hjemsteder, blant annet på Ullevål gård i Aker og det legendariske landstedet Flateby i Enebakk.

Flateby var et jaktgods hvor det ble holdt årlige høstjakter, og julefeiringene var storslåtte og spektakulære - med dramatiske opptog, komediespill og maskerader.

Bygningene ble revet i 1840, men det finnes fremdeles spor av dem i dokumenter som ble skrevet om stedet.

Skandaler på godset

Det finnes nemlig håndskrevne Flateby-journaler som beskriver i detalj hvordan festene foregikk og hvem som deltok.

– Det er som å lese Facebook anno 1800, med mye antydninger til skandaler, sier Janne H. Arnesen. Hun jobber på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

– Flateby hadde glidd rett inn i Bridgerton!

Collett-familien arrangerte også selskaper på Ullevål gård. Den store hagen ble designet som en engelsk landskapshage, med blant annet en fiskedam med sjeldne fugler, lysthus med greske templer eller falleferdige kirkeruiner, en grotte kledd med muslingskjell.

Du kan lese Flateby-journalene på Nasjonalbibliotekets sider her.

Her er et maleri av den danske kunstneren Carl Frederik Vogt som viser et av Ullevål-templene og empirekledde mennesker. Her arrangerte John Collett pompøse selskaper, og hagen ble en viktig del av Collets store middager.
Her er et maleri av den danske kunstneren Carl Frederik Vogt som viser et av Ullevål-templene og empirekledde mennesker. Her arrangerte John Collett pompøse selskaper, og hagen ble en viktig del av Collets store middager.

Hvordan var damene kledd?

Hvordan var damene og mennene kledd blant eliten i Oslo og på festene til Collett?

Klærne lignet på de britiske, sier Arnesen.

Hun kan fortelle at det finnes flere eksempler på at England var et stilmessig ideal for nordmenn.

Hun nevner blant annet den engelske kvinnesaksforkjemperen Mary Wollstonecraft som reiste til Norge i 1795. Wollstonecraft skrev senere i et brev at «Den første aften spiste jeg sammen med noen av stedets mest fremtredende mennesker; og jeg kunne nesten forestille meg at jeg befant meg i en krets av engelske ladies, så meget liknet de dem i adferd, klesdrakt og endog skjønnhet».

– De som handlet med England, tok med seg en rekke varer hjem, enten det var møbler, klokker, kunst, matvarer, drikke, tekstiler eller mote, skriver Arnesen i en epost til forskning.no

Hun skriver også at engelsk stil og mote passet bedre for norske forhold – især klimaet – enn det for eksempel fransk stil og mote gjorde.

– Familiene man omtalte som plankeadelen tjente stort på eksport av tømmer til England, og var ledende i så måte, skriver Arnesen.

Kjolene tilhørte empiremote

I Nasjonalmuseets samlinger finnes en rekke drakter og portretter som viser bymoten blant høyere lag i Norge.

– Her kan man se hva som beveget seg i de større byene langs kysten, skriver Arnesen.

Se bildegalleriet under for flere empirekjoler:

Folk på bygda kledde seg annerledes

Kvinner og menn som bodde utenfor de store byene Oslo, Trondheim og Bergen, så derimot annerledes ut.

På slutten av 1700-tallet utstedte nemlig den dansk-norske kongen en såkalt «Overdaadigheds Indskrænkning i Bondestanden».

Dette var en rekke luksuslover som skulle forhindre at ikke-adel brukte penger over evne.

Det var regler for import og bruk av silkestoffer og for import av klær med og uten broderi.

I 1783 kom loven som forbød folk å bruke broderier av gull, sølv eller silke, klesplagg med innvevd gull eller sølv, utenlandske kniplinger og gull- og sølvgalloner.

En justering kom to måneder senere:

«Ingen af Bondestanden på Landet, ung eller gammel, gift eller ugift maae bære andre Klæder, end af hiemmegiort Tøi, som Vadmel, Værken og andet deslige; Quindfolkene maae aldeles ej bære Silketrøier eller Skiørter, eller Silke-Tørklæder; dog maae de bære en Silkehue, og Trøie og Skiørt af Kram-Tøi, og Bønderne ligeledes bære en Trøie eller Vest av Kram-Tøi».

Det skulle være forskjeller

– Ifølge lovverket skulle det være forskjell på bymote og landlig mote, og på bondestand og embeds- og adelsstand, skriver Arnesen.

Det var derfor ikke bare opp til hva folk likte og hva de hadde råd til, men også hva de ifølge loven hadde lov til å kle seg i.

– Når det er sagt, er det uvisst hvor strengt lovverket ble overholdt i alle deler av landet, skriver Arnesen.

Se bildegalleriet under for flere folkedrakter:

Den norske kunstneren Johan Friedrich Dreier (født 1775, død 1833) tegnet akvareller av folkedrakter på bygda i Norge. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Grunnloven satte en stopper for klesforbudet

De strenge lovene om hvordan folk fikk kle seg, gikk i oppløsning utover på 1800-tallet.

Det dansk-norske eneveldet tok slutt i 1814, da den norske grunnloven kom.

– Kongen dikterte ikke lenger nordmenns klesdrakt. I tillegg kom bomull på moten over hele Europa, samtidig som store fabrikker kunne produsere mer og større stoffer enn før. Det fortrengte etterspørselen etter den eksklusive, håndvevde silken. Tidene og behovene forandret seg, skriver Arnesen.

Å kalle seg baron eller greve ble forbudt i Norge

Før 1814 var de få adelige i Norge en del av den dansk-norske adelen, forteller historiker Myhre.

Det var folk som hadde «de» eller «von» foran navnet, for eksempel de Vibe, von Krogh. Det var også folk med navn som Rosenheim, von Munthe af Morgenstierne, Tordenskiold, Lilienskiold, Werenskiold og Løvenskiold.

Men den nye grunnloven forbød faktisk adelen i Norge. Kong Karl Johan var lite interessert i å godkjenne dette, men i 1821 så han seg nødt til å vedta forbudet fra Stortinget.

Nå står det i grunnloven at det ikke skal være noen adel i Norge:

Grunnloven av 1814 (§ 23) bestemte at ingen personlige, eller blandede, arvelige forrettigheter «maa tilstaaes Nogen for Eftertiden» og forbød (§ 108) opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser.

De som derimot var født før 1821, fikk fremdeles lov til å smykke seg med titler som greve og baron. Det betydde bare ingenting lenger.

– Den mest kjente adelsfamilien i Norge het Wedel Jarlsberg. Både greve Wedel Jarlsberg og hans bror baronen. De beholdt navnet sitt, men de var ikke adel etter 1821, forteller Myhre.

Kilder:

Johan Friedrich Dreier: Norske Folkedragter. 1890. Nasjonalbiblioteket.

Empiremote og klassisisme. Samling hos Nasjonalmuseet.

Ragnhild Bleken Rusten: Folkedrakt og bymote i Gudbrandsdalen 1650-1940. Thorsrud, Lokalhistorisk forlag. 2002. ISBN9788278470824

Mary Wollstonecraft: Min nordiske reise: beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795, digitalisert hos Nasjonalbiblioteket her.

Powered by Labrador CMS