Salomes uforklarlige tiltrekningskraft

Hun hadde en uforklarlig tiltrekningskraft på menn, og kunne få dem til å gjøre groteske ting for henne. Salome har bergtatt og forundret kunstnere og publikum i utallige år. Nå kan du se henne i operaen i Oslo.

Publisert
Fra oppsetningen av Salome på Den norske opera og ballett. (Foto: Erik Berg)
Fra oppsetningen av Salome på Den norske opera og ballett. (Foto: Erik Berg)

Forsker

Hedda Høgåsen-Hallesby er stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo.

Hun har nylig levert avhandlingen «Salome Ever and Never the Same: (Re)productions of a Canonized Opera».

Kontaktinformasjon Hedda Høgåsen-Hallesby

Salome

Opera av Richard Strauss. Hadde urpremiere i 1905.

Spilles på Den norske opera og ballett i Oslo 25. mai – 23. juni 2013.

Les mer om forestillingen på Den norske opera og ballett.

Richard  Strauss’ operaversjon av fortellingen om Salome hadde urpremiere i 1905 og bygger på Oscar Wildes teaterstykke fra 1891. Denne bygger igjen på bibelhistorien og andre gjenfortellinger.

I alle versjoner er det ett spørsmål som er like sentralt. Hva er det som gjør at Salomes dans har en slik virkning på Herodes at han sier hun kan ønske seg hva som helst?

− Fortellingen om Salome spiller på forestillingen om femme fatale-figuren, den farlige fristerinnen, og forestillinger om den orientalske danseren, sier Hedda Høgåsen-Hallesby.

Hun er stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og har nylig levert sin musikkvitenskapelige doktorgradsavhandling om operastykket.

– Vi ser hvordan Salome har så stor kraft på mennene rundt seg at de dreper seg selv eller andre. Det handler om kjærlighet, begjær, liv og død. Denne historien har hatt stor tiltrekningskraft på kunstnere, forteller Høgåsen-Hallesby.

Hun har analysert forskjellige produksjoner av Strauss’ opera. En av produksjonene er regissert av Stefan Herheim. Den hadde urpremiere i Salzburg i 2011, og settes nå opp i Oslo.

− Salome-figuren er ambivalent på så mange måter. Hun er 16 år, og barn og voksen på en gang. Hun krever alt, samtidig som hun må innordne seg. Og hun må dø til slutt. De første feministiske tolkningene av operaen kritiserte at så mange stykker handlet om at kvinnene måtte dø for å gjenopprette balansen. Salome er lett å framstille som et slikt offer.

− Samtidig kan man også se på henne som en heltinne. Hun er en som danser så vakkert at man er villig til å gi hva som helst. Hun viser kraften i kunsten, i det å framstille noe og utøve noe på en scene. Makten i det å bli sett. Salome er et idol, en slags diva.

– Også i dag har divaene, de som synger og danser på en scene, stor tiltrekningskraft, og noe mystisk over seg, sier Høgåsen-Hallesby.

Mystisk dans

«De syv slørs dans», Salomes dans, er et ni minutter langt mellomspill i Strauss’ opera. Høgåsen-Hallesby kaller det musikk i musikken, for det bryter med resten av det lange musikkstykket operaen er.

− Musikken under dansen er enklere enn operaen for øvrig, og den er kritisert av mange musikkvitere for å være kitschy, flau og full av orientalistiske klisjeer.

– Det er mye bruk av perkusjon, og skalabruken henspiller på orientalistiske musikalske stereotypier, blant annet ved å bruke en forhøyet kvarttone. Midt inne i dansen møter det orientalistiske det sen-romantiske 1800-tallet og det spilles en wienervals, forteller forskeren.

En utfordring med Salomes dans er at det er operasangere som har rollen. Det er en svært krevende rolle sangteknisk. Til urpremieren i 1905 nektet sangerinnen å danse, og det var en ballerina som gjorde det.

Her er Emily Magee i rollen som Salome under en oppsetning i Salzburg. (Foto: Forster)
Her er Emily Magee i rollen som Salome under en oppsetning i Salzburg. (Foto: Forster)

Andre regissører har løst det på andre måter, ved å dekke til sangeren med så mange slør at det blir nærmest umulig å danse eller fylle opp scenen med dansende slaver for å få fokus bort fra Salome.

Dansen blir et kreativt rom

− Nyere produksjoner bruker dansen til å få fram andre aspekter ved historien om Salome. De bruker dansen som et åpent kreativt rom, sier Høgåsen-Hallesby.

Hun forteller om en versjon fra 2008 av regissøren David McVicar, fra Royal Opera i London, der de sju slør blir erstattet av sju rom med store skillevegger på scenen. Salome og faren Herodes går gjennom de sju rommene og spiller scener fra hennes barndom og tidlig ungdom.

Scenene hinter subtilt om overgrep. Han gir henne for eksempel en ny kjole i gave og hun må la han kle av henne for å få ta den på. I det siste rommet er det helt mørkt, og publikum kan ikke se hva som foregår. Samtidig er dette den mest intense delen av musikken.

Salome med Johannes' hode. Maleri av Tizian fra rundt 1515. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))
Salome med Johannes' hode. Maleri av Tizian fra rundt 1515. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))

− Etterpå sitter vi som publikum igjen med en emmen smak i munnen, sier hun.

I Atom Egoyans versjon, først spilt i Toronto i 1996, heises Salome opp på en huske når dansen begynner. Kjolen hennes henger ned og ettersom hun heises opp blir kjolen til et lerret. På lerretet ser vi en liten jente som smiler til videokameraet.

Lerretet blir deretter lyssatt bakfra og viser et skyggespill. Skuespillernes bevegelser bak lerretet kaster skygger på lerretet slik at det skapes lange, abnormale bevegelser. Vi ser et overgrep, en voldtekt.

Tilslutt ser vi en iris på lerretet og midt i irisen den lille jenta som smiler og vinker.

− Da jeg så denne forestillingen i arkivopptak i Toronto ble fortellingen plutselig enormt sterk. Den historien jeg trodde jeg kjente ble så relevant. Tidligere likte jeg ikke musikken i dette mellomspillet, men i denne versjonen syntes jeg selv musikken var effektfull, forteller forskeren.

− Dette viser mulighetene i de åpne rommene. Rom til å gjøre noe mer med den historien vi trodde vi kjente.

Kreativitet innenfor strenge rammer

− Jeg forsøker å beskrive flerstemmigheten i alle de ulike tolkningene av Salome som eksisterer i dag, sier Høgåsen-Hallesby.

Opera er en klassisk, konservativ kunstform med strenge rammer, ifølge forskeren. Musikken skal repeteres note for note og den bestemmer handlingen på scenen. Alt går i ett og det er ikke pauser mellom de ulike scenene. På tross av dette finnes det svært ulike typer oppsetninger av stykket.

− Opera tiltrekker seg mange radikale regissører. Når du entrer et operahus, entrer du en etablert kunstbastion. Det er en uhyre konservativ og tradisjonell kunstform. Men kreativiteten blomstrer innenfor stramme rammer.

– Det finnes rom i de repeterte verkene for kreative innslag som kan endre de kjente fortellingene, slik som før musikken starter, i instrumentale mellomspill, fermater og pauser i musikken, der regissørene kan legge inn uventede innslag, forklarer Høgåsen-Hallesby.

Hedda Høgåsen-Hallesby (Foto: Anita Haslie / KILDEN)
Hedda Høgåsen-Hallesby (Foto: Anita Haslie / KILDEN)

− Både Wildes teaterstykke og Strauss’ opera ble laget for å sjokkere. Og den dag i dag sjokkerer Salome publikum. Oppsetningen regissert av Stefan Herheim, som nå settes opp på operaen i Oslo, sjokkerte også publikum og skapte stor debatt etter urpremieren i Salzburg i 2011.

– Dermed går publikum også til forestillingen med en slags forventning om å bli sjokkerte. Det blir et slags reprodusert sjokk.

− Det som tilsynelatende er låst og fast er ikke det. I gjenfortellingen er det alltid et potensiale for å endre.

Større enn døden

«Jeg har kysset dine lepper, alt annet betyr ingenting» synger Salome i siste scene, når hun holder hodet til Johannes og har kysset munnen.

− Det er som om hun ikke bryr seg om at hun skal dø. I Salome er kjærlighetens mysterium større enn dødens mysterium. Det er som om kjærligheten og begjæret er større enn fornuft, rasjonalitet, liv og død, sier Høgåsen-Hallesby.