Tegn i stein

Grunnfjellet i Østfold er en mektig steintavle der ukjente skip, våpen og folk fortsatt trer fram fra fortida. Forskning.no var med på å finne enda flere.

Publisert
David Vogt ved helleristning på Skjelin gård, Borge i Fredrikstad (Foto: Arnfinn Christensen)
David Vogt ved helleristning på Skjelin gård, Borge i Fredrikstad (Foto: Arnfinn Christensen)

Helleristninger i Norge

Helleristningene skilles i to hovedgrupper: Jordbruksristninger og veideristninger.

Jordbruksristningene er hovedsakelig fra bronsealderen, fra 1800 f.Kr til 500 f.Kr. Typiske motiver er skip, våpen, hester, stridsvogner, sirkelfigurer, trær, fotsåler og skålgroper.

Jordbruksristningene finnes i hele Norge nord til Helgeland. De fleste finnes i Østfold, med andre konsentrasjoner i Grenland, Lista i Vest-Agder, Rogaland og indre deler av Trøndelag.

Veideristningene framstiller som regel byttedyrene til jegere: rein, elg, bjørn, hval og fisk. Ikke alle dyrene var viktige matkilder. Derfor tolkes i dag motivene også som symboler for dypere strukturer i samfunn og tenkning.

Veideristningene er vanskeligere å datere enn jordbruksristningene, da de er mye eldre. De finnes i hovedsak på nordre del av Vestlandet, i Midt- og Nord-Norge.

(Kilde: Wikipedia)

Halogenstrålen sveiper over granitten. David Vogt vet hvordan han skal få fram figurene. Lyset må falle nesten vannrett inn, slik at alle groper i berget fylles av skygge.

Så skjer forvandlingen. Dette er ikke bare en bergknaus bak en bondegård. Rad på rad av roere i en flåte av åpne skip fosser fram over det bølgende svaberget.

Her, i skumringen sør for Sarpsborg, er vi midt i helleristningsland. Hvordan så dette landskapet ut for 2500 år siden, da kunstnere hogget skipene inn i berget?

Varm bronsealder

Slik kan vi tenke oss det: Varmere vinder leker i løvkronene. Folk i ullkjortler flenger barken av trærne med bronseøkser. På en gresslette beiter kyr.

- Løvskogen dominerte på disse leirslettene av tidligere havbunn. Folk ringbarket trolig trærne, slik at trærne døde og kunne ryddes for å utvide slettene, forteller Vogt.

I bronsealderen ville det vært varmt nok til at vi kunne hørt muler pruste over gresset, selv i denne vinterkvelden. For dette er gammelt beiteland.

For fagfolk og folk flest

Jeg stiller opp kameraet på lang eksponeringstid. Vogt vifter rutinert med lampa langs berget, og blaffer den raskt opp i sitt eget ansikt. Han har stilt opp på slike bilder mange ganger før.

Noen av bildene kan sees i praktverket ”Østfolds helleristninger”, som kommer ut i disse dager.

- Jeg har forsøkt å skrive boka for både fagfolk og folk flest, sier Vogt.

- Dette er første gang at de 470 stedene med helleristninger i Østfold er samlet i en bok.

Beitende konto

Vi går tilbake til bilen på gårdstunet. Kona på gården vinker fra uthuset. Vogt har vært her før.

Hjulene ruller sørover på den smale fylkesveien. Lyktene sveiper seg gjennom svinger, ned i dalbunner, over bakketopper. Snart er vi ute på nye sletter i Skjeberg kommune. Mer beiteland, i et område helt ned til Bohuslän på den svenske vestkysten.

- Kyrne var rikdom for en ny klasse mektigere høvdninger, forteller Vogt. - Kyr kunne byttes i bronse til våpen. De var som en beitende konto på markene, slik reinsdyrene i dag omtales som en løpende konto på vidda.

- I hele Nord-Europa ser vi at makten samles på færre hender. Rundt 700 - 800 før Kristus hadde høvdingene råd til å fø en stående hær, fortsetter han.

Nye ristninger

Vi svinger inn og parkerer i utkanten av et lite skogholt. Her begynner en vei av treplattinger tilrettelagt for rullestoler. Skjeberg kommune har bygget en natursti rundt helleristningene på Solberg.

David Vogt oppdager en helleristning på Solberg i Skjeberg, Østfold (Foto: Arnfinn Christensen)
David Vogt oppdager en helleristning på Solberg i Skjeberg, Østfold (Foto: Arnfinn Christensen)

David Vogt tenner halogenlykta, og vi får oss en skuffelse begge to. Helleristningene er pakket inn i plast. En presenning beskytter feltet for vinteren.

Det vil si – ikke hele feltet. I nordenden er det naken stein. Men der er det ingen helleristninger. Eller – er det?

Vogt lar strålene streife berget. Og da får vi se dem. Hva forestiller de? Vanskelig å se. Ristningene er uklare, og berget er mosegrodd. Men flere svake skipsfigurer trer fram etterhvert.

- Dette var en overraskelse, sier Vogt. – Jeg visste ikke at det var helleristninger her.

Maktspråk

Ingen andre fylker har like mange helleristninger som Østfold. Rundt 470 lokaliteter er funnet. Trolig er like mange gjemt i landskapet, og venter på å bli funnet i framtida.

Hvorfor er det så mange tegn i stein på et forholdsvis lite område? Hvilke krefter drev menneskene som hugget eller slipte dem inn? Kunstnerisk skapertrang? Frykt for gudene?

Kriger med våpen og utstyr. Legg merke til hjelmen med lange horn, muligens leggskinner nederst på beina, sverd av Hallstatt-type fra Sentral-Europa. Krigeren er framstilt naken med fallos. (Foto: (Fra Bottna i Bohuslän etter Åke Fredsjö, 1978. Hentet fra boka Østfolds helleristninger.)
Kriger med våpen og utstyr. Legg merke til hjelmen med lange horn, muligens leggskinner nederst på beina, sverd av Hallstatt-type fra Sentral-Europa. Krigeren er framstilt naken med fallos. (Foto: (Fra Bottna i Bohuslän etter Åke Fredsjö, 1978. Hentet fra boka Østfolds helleristninger.)

Motivene kan gi et svar; de mange våpnene og soldatene taler sitt tydelige maktspråk.

- De var trolig merker for å markere hvem som eide buskapen og beitemarkene. Helleristningene ligger der det er beiteland, konstaterer Vogt.

Nakne krigere

Steinsoldatene har ofte horn på hodet, trolig en hjelm med horn. Våpenet er et karakteristisk sverd fra Sentral-Europa. Beina har markerte, lange legger som kan være leggskinner for beskyttelse under strid.

Men bukser mangler de, kampkarene. Mange av dem har nemlig tydelige falloser.

- Denne detaljen framsto som usømmelig og pinlig for 1800-tallets helleristningsforskere, forteller Vogt. – Selve fallosbegrepet stammer fra gresk, og ble tatt fram i denne sammenhengen av de gamle fortidsgranskere for å unngå mer folkelige navn.

Men gikk virkelig soldatene nakne ut i krigen?

- Mye tyder på det, sier Vogt. I boka hans er det flere avbildninger av romerske og keltiske figurer som viser nakne keltiske krigere. Hvorfor gikk de nakne i strid?

- Den gresk-romerske historikeren Polybius har en skildring som kan gi en mulig forklaring, sier Vogt og siterer fra boka:

Skremmende var også bevegelsene og gestene til de nakne krigerne i fronten, alle kraftige og velbygde menn, og de som stod først i følget var rikt utsmykket med armringer og torcer av gull.

(De) ville glimre med sin tapperhet, hadde kastet klærne og stod nakne, kun med sine våpen, forrest i hæren. De mente at de best kunne kjempe slik, fordi på enkelte steder var det tornekratt som kunne henge seg fast i klærne og hindre dem i å bruke våpnene.

- Helleristningene viser at disse keltiske tradisjonene var levende også her i Skandinavia, sier Vogt.

Ridende helleristningsjeger

Martin Arnesen (Foto: (Foto hentet fra Haldenforfattere gjennom 300 år))
Martin Arnesen (Foto: (Foto hentet fra Haldenforfattere gjennom 300 år))

Vi kjører videre, denne gangen vestover langs oldtidsveien mellom Skjeberg og Fredrikstad mot gården Lille Borge.

- Her ligger en av de aller flotteste helleristningene i hele Østfold, sier Vogt. Han har reist rundt i dette landskapet de siste tjue årene, forsket og samlet stoff til boka. Ingen andre nålevende kjenner helleristningene i Østfold like godt som ham.

Men han står støtt på skuldrene til pionerer fra de to forrige århundrene. Den første var Martin Arnesen, lærer på Fredrikshald skole i Halden fra 1859.

- Han hadde hørt om helleristningene på svensk side av grensa, og brukte sin ene fridag i uka til strevsomme rideturer rundt i fylket for å lete etter helleristninger, forteller Vogt.

- Arnesen må ha hatt et spesielt øye for dem, for han fant hele 199 helleristningsfelt. Landskapet var også mer nedbeitet og åpent enn nå. Det kan ha gjort letingen lettere.

Fanget i natten

På begynnelsen 1900-tallet førte etnografen, radikaleren og stifteren av sosialistisk folkeparti Gutorm Gjessing arbeidet videre. Arkeologen Sverre Marstrander bidro etter krigen blant annet til å tidfeste mange av funnene mer nøyaktig.

Men den som har betydd mest for Vogt personlig, var opprinnelig rørlegger.

- Jeg møtte Erling Johansen som ung arkeologistudent på Jeløya i 1990. På den tida syntes jeg helleristninger hørtes ut som det kjedeligste jeg kunne tenke meg.

- Men seinere fikk jeg være med på nattlige ekspedisjoner med lykt, slik vi er nå. Jeg var fanget, forteller Vogt.

Folkelig naturtalent

Det Erling Johansen manglet i formell utdannelse, vant han snart i kunnskap og engasjement.

Erling Johansen (Foto: Fra boka Østfolds helleristninger av David Vogt)
Erling Johansen (Foto: Fra boka Østfolds helleristninger av David Vogt)

- Erling dro rundt i fylket og snakket med folk. Han fikk dem interessert i kulturskatten de hadde på jordene og tunene sine.

- Erling var en frodig foredragsholder og skribent . Han er fortsatt helten hos mange av den eldre generasjon her omkring. Det er takket være Erling at jeg fortsatt møter velvilje når jeg reiser rundt, slik som på gården vi nettopp besøkte, sier Vogt.

Erling Johansen fant mange nye helleristninger, og gjenfant flere som var glemt. Pioneren Martin Arnesen var nemlig ikke alltid så flink til å forklare hvor de var.

Han kunne skrive ”50 skritt sørøst for låven”, men låven var kanskje revet. Eller Erling Johansen fant ut at helleristningen isteden lå 100 meter vest for låven.

I 1951 vedtok Stortinget å gi den unge mannen et statsstipendiat, og i 1963 ble han utnevnt til æresdoktor.

Kalkerpapir og blyant

- Erling lærte meg også mye om håndverket ute på feltet, forteller Vogt.

Når helleristningene skal dokumenteres, brukes fortsatt en teknikk som kalles kalkering. Navnet kommer av kalkerpapir, som ble brukt i tidligere tider. Det er svakt gjennomsiktig, omtrent som matpapir.

I dag brukes store, gjennomsiktige plastflak, men teknikken er den samme: Figurene tegnes av. Boka til Vogt er full av slike tegninger, både av ham selv og av de tidlige pionerene i faget.

- Vi har også prøvd 3D-scanning, men ristningene forsvinner i et kaos av rugler i fjellet. Det er nødvendig å være her ute for å se forskjell på en naturlig bergsprekk og en fordypning hogget av menneskehender. Vi må lyssette fra flere sider og la fingrene føle fordypningene i berget, sier Vogt.

Ville gå i graven med funnene

Den folkelige Erling Johansen kom ikke alltid like godt overens med det etablerte forskningsmiljøet, med sine krav om vitenskapelige avhandlinger og nøyaktig dokumentasjon.

- Erling ble etter hvert mistenksom overfor andre arkeologer. En gang sa han til meg at de funnene han hadde gjort, skulle gå i graven med ham. Heldigvis fikk jeg hans tillit, og hans kunnskap. Den er bevart i boka, sier Vogt.

Satan

Satan-figuren (Foto: (Figur: David Vogt, fra boka Østfolds helleristninger))
Satan-figuren (Foto: (Figur: David Vogt, fra boka Østfolds helleristninger))

Erling Johansen hadde sine egne navn på funnstedene. Ett kalte han Danseren, et annet Satanfeltet.

Satanfeltet ligger i Borge i Fredrikstad. En av menneskefigurene her har fått tilnavnet Satan. En mørk høstnatt, med Satan flakkende i lyktestrålen, hender det at tanken på spøkelser fra bronsealderen dukker opp?

- Selv om jeg trodde på spøkelser, ville jeg ikke vært redd for å møte dem her. Det bodde ikke mange ved beitemarkene. Leirjorda var for skrinn til å fø folk med korn og grønnsaker. Det ville nok spøkt mer ved bosettingene lengre øst, oppe ved raet, sier Vogt.

Et godt bronseliv

Her levde bronsefolket i hytter med høye stråstak. Folk og dyr levde under samme tak, og fikk varme fra hverandre og fra bålet midt i hytta.

- Folk levde godt i bronsealderen også, sier Vogt.

Kan helleristningene si noe mer om livene deres, bortsett fra at de vernet rikdommen med soldater og våpen?

Gode fortellere

Helleristiningene sier faktisk noe viktig, ikke utfra hva de viser, men hva de ikke viser. På alle de 470 lokalitetene finnes ikke en eneste bokstav.

- Disse folkene hadde ikke noe skriftspråk. De må ha vært dyktige fortellere for at viktige historier kunne gå i arv fra slekt til slekt, sier Vogt.

Hva fortalte de om kveldene, rundt bålet? Kanskje om jakt, eller om møter med villdyr, slik Vogt opplevde 2500 år seinere?

- En kveld gikk jeg gjennom en beiteravine i Onsøy, forteller han. - Jeg hadde tegnet opp et helleristningsfelt med kritt, og passerte et enslig grantre. Da hørte jeg en dyp knurring.

- Nyhetene hadde da vært fulle av meldinger om ulv i området, men ut fra lyden var det trolig en gaupe. Det mente i hvert fall spesialister på rovdyr jeg har snakket med i etterkant.

Skålgroper

En liten gardshund tar imot oss med ellevill begeistring når husfrua åpner døra på Lille Borge utenfor Fredrikstad. Også her er vi velkomne. Erling Johansens gode ånd hviler over fortidslandskapet.

Savid Vogt ved helleristning på Lille Borge gård, Fredrikstad (Foto: Arnfinn Christensen)
Savid Vogt ved helleristning på Lille Borge gård, Fredrikstad (Foto: Arnfinn Christensen)

Svaberget ligger midt på tunet. Lykta leker med skip, vogner, mennesker, flere med falloser og våpen. Jeg ser også noen underlige groper i fjellet.

- Skålgroper, sier Vogt. – De finnes i nesten alle helleristningsfeltene. Noen er bare millimeterdype, andre flere centimeter. Bredden varierer også. Skålgroper finnes i hele Europa, og ble laget helt opp mot 1500-tallet.

Men hva er de? Hvorfor hogget mennesker disse gropene i berget?

- Vi vet rett og slett ikke. Skålgropene er en slags joker i forskningen på helleristninger, sier Vogt.

Til sommeren skal forskere fra Universitetet i Bergen bruke et infrarødt spektrometer for å lete etter organiske rester i skålgroper i Hedmark og Oppland.

Myter forteller at de har vært brukt til å ofre smør eller rømme. Hvis denne myten er sann, vil målingene trolig påvise organiske fettsyrer i eller omkring steinene.

Gåter fra fortida

Også andre uforklarlige figurer er hogget inn i berget. Sirkler, keltiske figurer som kalles triskeler, labyrinter.

- Hva de forestiller, eller hvilken mening som skulle uttrykkes gjennom disse figurene, er ubegripelig, sier Vogt.

Skålgroper og sirkelfigur på gjellknaus ved gården Ophus Nordre i Fredrikstad kommune. (Foto: Fra boka Østfolds helleristninger av David Vogt)
Skålgroper og sirkelfigur på gjellknaus ved gården Ophus Nordre i Fredrikstad kommune. (Foto: Fra boka Østfolds helleristninger av David Vogt)

- Men noe kan vi oppsummere sikkert: Helleristningene er hugget i tusener på tusener i et helt særegent landskap, et beitelandskap av stor verdi som var vanskelig å kontrollere.

- Trolig var det mektige høvdinger som ønsket å ta kontroll. De heftet merket sitt til landskapet: skip, vogner, krigere og våpen.

Vi kjører nordover gjennom vinternatten, ut av helleristningsland. Men David Vogt kommer helt sikkert tilbake. Jordene og bergknausene skjuler fortsatt mye av sin fortid, og venter på ham og nye generasjoner av helleristningsforskere.

Referanse:

David Vogt: Østfolds helleristninger, Universitetsforlaget februar 2012, isbn 978-82-15-01914-7