Forfattere i religions-stuss på Darwins tid

I kjølvannet av ”The Origin of Species” som kom i 1859, lå forfatterne og andre tenkere igjen og lurte på hvor Gud var blitt av.

Publisert

- Darwinismen forårsaket så mye kvaler! Hvis det ikke var en gud som satt og manipulerte, hva var alternativet? Mange var sterkt foruroliget, forteller Gudlev Bø, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Det er åpenbart at Charles Darwins teorier preget mange forfattere i samtiden da verket kom ut i 1859, mener han.

En norsk 1800-tallsforfatter som var uttalt darwinist og som hyppig skrev innlegg i den norske debatten, blant annet om hva man nå skulle lære barna på skolen, var Bjørnstjerne Bjørnson.

- I hans dikt Salme II kan man tydelig spore de darwinistiske ideene til Bjørnson. Men han taklet teoriene ved å vende seg mot dem med ærbødighet og entusiasme, sier Bø. Det første verset går slik:

Ære det evige forår i livet,
som alting har skabt!
Opstandelsens morgen det mindste er givet,
kun former går tabt.
Slægt føder slægt,
stigende ævne den når;
art føder art
i millioner af år.
Verd’ner forgår og opstår.

Mennesket uten Gud?

Selv om ateismen ble et tema allerede på 1700-tallet, hadde mennesket i kristen tenkning hatt en særstilling i skaperverket som Guds utvalgte.

Med darwinismen så mange på denne posisjonen som tapt, ved påvisningen av at mennesket selv var natur, med et naturlig slektskap med alt levende.

- Spørsmålet som ble relevant var: Kunne darwinismen gi et tilfredsstillende livssyn, som en religionserstatning? spør Bø.

- Både Bjørnson og Arne Garborg følte at den kunne det. Bjørnstjerne Bjørnson tror på en måte på at evolusjonen som et slags prinsipielt godt mysterium, sier han, og henviser til diktet Salme II.

Ibsen og Darwin

Ingebret Suleng oversatte Darwins ”The Origin of Species” til norsk samme år som den danske forfatteren J.P. Jacobsen oversatte den til dansk i 1872.

- Men danskene var flinkere til å introdusere og formidle Darwin, sier Eivind Tjønneland.

Han er professor i litteratur ved Universitetet i Bergen, og har skrevet artikkelen ”Darwin, J.P. Jacobsen og Ibsen”.

- Ibsen traff J.P. Jacobsen i Italia allerede i 1878 - da var de på rangel sammen. Den danske forfatteren uttalte senere at Ibsens kunnskaper om naturvitenskapene ikke var bedre enn små barns, sier Tjønneland.

- Ibsens virkelig klare offentlige bekjennelse til darwinismen kom i 1887. Han uttalte da at i en tale i Stockholm at naturvitenskapens lære om evolusjon også har gyldighet for de åndelige livsfaktorer.

- Han forestilte seg at ideer og dikting utviklet seg på samme måte som dyreartene og naturen.

- For eksempel skriver han at verseformen i dramaet dør ut på samme måte som en sjelden dyreart – utviklingslæren har dermed gyldighet for litterær formutvikling  sier Tjønneland til forskning.no.

Ulike syn på kultivering

Han mener man hos Ibsen kan finne en negativ holdning til ”det temmede”, som man ikke finner hos Darwin.

- Men i dramaene hans som kom i kjølvannet av Georg Brandes og Det moderne gjennombrudd, er det omvendt.

- I ”En folkefiende” fra 1882 stiller dr. Stockmann en “allmuekjøter” opp mot en “kultivert puddelhund”. Her blir de domestiserte, “siviliserte” dyreartene foretrukket. Dette er rå sosialdarwinisme. 

- I ”Når vi døde vågner” fra 1899, etter at utviklingsoptimismen er forlatt, hevder professor Rubek i stykket at menneskene har forkvaklet husdyrene i sitt bilde, sier han til forskning.no.

Tjønneland mener det også finnes spor av Darwin i “Vildanden”, og at man kan si at karakterene i dramaet er skadeskutte personer som har tapt in “the struggle for life”.

- Men det stykket der Ibsen er tydeligst inspirert av darwinismen er i ”Fruen fra havet”. Hovedpersonen Elida tror hun er i slekt med havet. Ibsen skriver i utkastene til stykket:

”Er menneskets udviklingsvej forfejlet? Hvorfor er vi kommet til at tilhøre den tørre jord? Hvorfor ikke luften? Hvorfor ikke havet. (..) En fiskeart danner et urled i udviklingsrækken. Sidder rudimenter deraf endnu i menneskesindet?”

- Disse evolusjonistiske tankene leker Ibsen med. Men Darwin mente jo ikke at siden menneskene stammer fra havet, så må de også lengte melankolsk tilbake til det, sier Tjønneland til forskning.no.

Kilder:

Om Charles Darwin, Ariadne, Universitetet i Oslo.

Om Darwins tenkning, Ariadne, Universitetet i Oslo

E. Tjønneland 1998/99. Darwin, J.P.Jacobsen og ibsen”. ARR - Idéhistorisk Tidsskrift, 4-98/ 1-99, 54-64