Ofte når vi tenker viktoriansk England, eller Shakespeare, som levde på slutten av 1500-tallet, tenker vi som regel på det vi kaller «posh» britisk, som man gjerne hører på BBC. Men hva om du ble fortalt at det er riktigere å lese Shakespeare med en amerikansk aksent?

Shakespeare og Jane Austen er to av de største britiske forfatterne gjennom tidene. Verkene deres har også blitt laget som filmer et utall ganger. Vi hører dem gjerne bli fremført på erkebritisk med skuespillere som Keira Knightley, Colin Firth og Anne Hathaway i rollene. Men, kanskje den amerikanske skuespillerinnen Anne Hathaway egentlig hadde gjort mer rett i å beholde sin originale aksent?

• Les også: Slik ble engelsk til

Nåtidens og datidens britisk

forskning.no har snakket med Kristin Bech som er førsteamanuensis i engelsk språk ved Universitetet i Oslo, og forfatteren bak boken Fra englisc til English.

– Det stemmer at britisk før i tiden var likere amerikansk-engelsk enn den britisk-engelsken vi kjenner i dag, forteller hun.

Hun sier det i hovedsak er tre punkter som skiller tidlig britisk-engelsk fra dagens. Tidlig britisk-engelsk uttalte blant annet vokalen «a» i ord som bath nærmere en æ-lyd. De uttalte det nærmere «bæth» eller «bæthroom», som kan minne om hvordan amerikanere uttaler bath. Amerikanerne har altså beholdt den eldre uttalen.

Det andre punktet er at britene i dag uttaler ordet no nærmere «nøu», mens amerikanerne uttaler det som «nåo». Shakespeare og andre på hans tid ville uttalt det nærmere dagens amerikanske enn dagens britiske uttale.

Den tredje, og kanskje den mest tydelige forskjellen er at tidligere britisk-engelsk var et rhotisk språk. Det vil si at de uttalte «r» i alle ord, uavhengig av hvor den forekom i ordet. Så der briter i dag ikke uttaler r-en i ord som winter og bar, ville folk på 1500- og 1600-tallet hatt med en tydelig r-lyd på slutten av ordene.

En blanding av amerikansk og nord-engelsk

Den rhotiske uttalen finnes hos de fleste amerikanerne i dag, særlig i den utbredte amerikansk-engelske varianten språkforskere kaller general american.

– Det er en fin og lettforståelig amerikansk-engelsk. Det er sånn som Prince Harry sin nye forlovede, Meghan Markle snakker, sier Bech og ler litt.

Det er likevel ikke alle amerikanerne som har rhotisitet i språket. Steder som Boston og New York, blant annet, utelater «r» i noen ord. Dette skyldes at de var havnebyer som fortsatt hadde en del kontakt med Storbritannia etter at britene endret uttalen sin, forklarer Bech.

Bech fremfører også det velkjente diktet av Shakespeare, Sonnet 18, mer populært kjent som Shall I compare thee to a summer’s day. Hun fremfører det først med den velkjente britisk-engelske aksenten, som de fleste av oss ville tenkt var den naturlige måten å fremføre det på. Men så fremfører hun det slik Shakespeare sannsynligvis ville uttalt det. Det var nesten som å høre en amerikaner som prøvde seg på noe nærmere irsk eller skotsk.

– Det minner om en blanding av amerikansk-engelsk og nord-engelsk, sier Bech.

Shakespeares egentlige uttale

David Crystal er lingvist, akademiker og forfatter, og har skrevet bøker om språket til Shakespeare. I denne Youtube-videoen fra The Open University forteller han hvordan de greier å finne ut hvordan Shakespeare sannsynligvis snakket.

Hvis du har lest en del av Shakespeares dikt eller sonetter, legger du nok merke til at de ikke er kjent for å ha særlig humor, eller rim. Men dette stemmer altså ikke helt. David Crystal forteller at dersom man leser dem med original pronunciation (OP), slik Crystal mener de ble lest i Shakespeare sin tid, vil du fort høre at det dukker opp rim og ordspill.

• Les også: BBC-engelsk i endring

– I 96 av sonettene finnes det rim som ikke funker i det moderne engelsk språket, sier David i et intervju med avisen The Telegraph.

Det er slike tekster som gjør det mulig for språkforskere å se hvordan språket tiligere ble uttalt. Et eksempel er den siste linken av Sonnet 166, populært kalt bryllups-sonetten: 

If this be error and upon me proved/ I never writ, nor no man ever loved.

Leser man linjene med det Crystal kaller recieved pronunciation (RP), det vi tenker på som standard britisk-engelsk, vil man få en opplevelse av noe keitete. Linjene ser ut som de rimer, men med RP rimer de ikke i det hele tatt. Det er nettopp ved slike anledninger at språkforskere kan se at proved mest sannsynlig ble uttalt med en kort «o», likt som ordet loved, slik at det rimer likevel.

Bortgjemte vitser om sex

Mange vil nok også påstå at Shakespeare skrev komedier uten særlig humor. Det er Ben Crystal, skuespiller, forfatter og sønnen til David Crystal, svært uenig i. Han forteller til The Telegraph at tvert imot hadde mange av verkene til Shakespeare vitser og ordspill som ikke kan oppfattes med RP, også nokså grove vitser.

– Shakespeare kan være nokså vanskelig å forstå, sier han. Det er tross alt fire hundre år gamle vitser i skuespillene.

Han forteller videre at et godt eksempel på en grov vits som blir oversett finner vi i akt II, scene VII av komedien As You Like It.

Jacques tar frem et ur fra lommen hans, ser på den og sier nokså klokt at klokken er ti. Og vi kan se hvordan beveger seg ut fra tiden. Videre sier han:

‘Tis but an hour ago since it was nine,
And after one hour more ‘twill be eleven;
And so, from hour to hour, we ripe and ripe,
And then, from hour to hour, we rot and rot;
And thereby hangs a tale.

Når en leser gjennom får man et inntrykk av at det som blir sagt er ganske dypt, og kanskje litt melankolsk. Det er ikke mye som minner om en komedie. Men når man blir fortalt at hour ble uttalt likt som whore, altså hore og ripe uttales likt som rape, får teksten en helt ny mening.

– Avsnittet blir til en skikkelig drøy vits om sex! Og det er helt umulig å få det med seg når det leses med RP, legger Ben til.

Klasseskillets påvirkning av språket

Reiser vi tusen år tilbake i tid, kommer vi til den gammelengelske perioden, og språket var ganske annerledes enn i dag. Hvis Shakespeare hadde levd på denne tiden, altså 600 år før sin egen tid, og skrevet Hamlet, ville de berømte linjene ikke vært To be, or not to be, that is the question, men heller Beon, oððe ne beon, þæt is seo ascung, som Bech skriver i boka Fra englisc til English.

Det er mange grunner til at språk endrer seg. Når det gjelder engelsk, er en teori at klasseskillet spilte en rolle. Den høyere klassen i England, spesielt i London og omegn, ville skille seg ut fra the commoners, eller underklassen. En av disse klassemarkørene var å kutte ut «r», slik at det ble tydelig at man hørte til overklassen.

– England har alltid hatt et klasseskille, så det kan tenkes at det har påvirket til britisk-engelsk til å bli slik vi hører den i dag. Dronning Elizabeth sier for eksempel that med en trangere vokal enn de fleste andre briter, og det gir et preg av meget posh, forteller Bech.

Peter Trudgill, professor i sosiolingvistikk, har også skrevet om dette. I en av bøkene hans skriver han at det urbane språket i Bristol eller Southampton kan beskrives som varierende i rhosisitet. Nivået av uttalen av «r» reduseres jo lengre opp i klasse og formalitet man befinner seg.

Andre områder på De britiske øyer har fortsatt aksenter som er svært ulike den sørlige engelsken rundt hovedstaden. Der har de blant annet beholdt den rhotiske uttalen, med tydelig «r». Det kan skyldes at disse stedene var i periferien i forhold til prestisjeområdene i sør, slik at nye uttalemåter ikke nådde dem. På samme måte fikk ikke mesteparten av Nord-Amerika med seg de nye uttalemåtene etter at de ble uavhengige fra Storbritannia.

Se Ben Crystal fremføre de kjente linjene fra Hamlet, To be or not to be, med Original Pronunciation.