Lars Von Triers siste film Nymphomaniac har, ikke uventet, fått mye oppmerksomhet. Kampanjen i forkant av lanseringen – med heftige trailere og de mange omtalte orgasmeplakatene – gjorde også sitt.

Handlingen, beskrevet som en vill og poetisk historie om en kvinnes erotiske reise fra fødselen til 50-årsalderen, fikk mange til å stille spørsmål rundt grensen til pornografi. Filmen har utfordret flere lands filmsensur, og ble nylig forbudt i Tyrkia.

– Von Trier er en anerkjent filmkunstner, og i demokratiske samfunn bør sensur av kunst unngås. Filmkunst som inneholder sterke scener av voldelig eller seksuell karakter, kan fremkalle ubehag. Men slike følelser må underordnes ytringsfriheten, sier professor i film- og medievitenskap ved NTNU, Kathrine Skretting.

Grenser for sømmelighet

Mye har altså skjedd siden Statens Filmkontrolls oppstart, da både kyssing, kvinner som drikker alkohol og kvinnelige forbrytere kunne bli gjenstand for klipping eller totalforbud.

«De sakkyndige må ikke godkjenne billeder, hvis forevisning de mener vilde stride mot lov eller krenke ærbarhet eller virke forrående eller moralsk nedbrytende», het det i filmloven fra 1913.

I boka Film til folket: Sensur og kinopolitikk i 100 år tar Skretting et historisk tilbakeblikk på sensur av sex på film i Norge gjennom tidene.

– Uttrykk som ærbarhet og sømmelighet har nesten gått ut av språket. Innholdet i disse begrepene har vært i konstant endring siden filmloven trådte i kraft, sier Skretting.

Krenket ærbarheten

Skretting har tilbrakt utallige timer fordypet i Statens Filmkontrolls gamle sensurkort, som viser hvilke filmer som ble klippet eller forbudt for offentlig visning.

– I stumfilmens tid var det ofte filmplakatene som ble klippet. I 1924 ble det klippet i hele 120 filmer, alle for voksne over 16 år. Tekst som «Sandelig vakre ben» og «Du må vente til vi blir forlovet» ble ansett som noe som krenket ærbarheten. Tekstene antydet seksuelle lyster på en uakseptabel måte, forklarer hun.

Fra filmsensurens oppstart var det viktig og naturlig å ha med kvinner som sensorer. De representerte etiske verdier og moralske regler i samfunnet. Kvinner var også viktige pådrivere for statlig filmsensur i Norge, særlig kvinnesaksforkjemper Fernanda Nissen, som var filmsensor fra 1913 til sin død i 1920.

Filmsensur ble også ansett som en sentral del av den moralske oppdragelsen – som også skulle kontrollere kvinnelig lyst.

– Seksuell tøylesløshet var sett på som et samfunnsproblem. Dersom kvinner for eksempel ble gravide som ugifte, fikk de oftest store problemer, forteller Skretting.

Gangsterkvinner forbudt

Da lydfilmen kom mot slutten av 1920-tallet, ble det vanskeligere med sensur. Nå kunne man høre replikkene. Amerikansk film var svært populært, og gangstersjangeren – forbryterfilmer – gjorde sitt inntog.

Gangsterfilmene var problematiske for filmkontrollen, man trodde innholdet kunne fremprovosere mer vold i samfunnet. Kvinnelige skurker var særlig provoserende. Gangsterfilmene The Exciters og The Woman with Four Faces, begge med kvinnelige hovedroller, er blant filmene som ble forbudt i Norge på denne tiden.

– Det er påfallende, særlig fordi kvinnene ikke truer den moralske ordenen gjennom filmen. De oppfører seg forbrytersk i begynnelsen av filmen, men gifter seg etter hvert med en skikkelig og stødig mann og blir tradisjonelle hustruer.

– Disse sensurforbudene skjer også under den såkalte «flappertiden», en tid hvor kvinner får større handlingsrom, danser Charleston i korte skjørt, røyker og tar seg større friheter, påpeker Skretting.

Kvinnelige gangstere var å gå for langt, mente filmkontrollen. Filmer med mannlige skurker, derimot, ble sjelden totalforbudt.

- Jeg har også sett at kvinner som drikker alkohol blir klippet vekk, men ikke menn. Ærbarhet og moral ble dermed lettere krenket når kvinnelige karakterer brøt loven. Man kunne ikke ha slikt på film, sier filmforskeren og påpeker at det var relativt få filmer med kvinnelige hovedroller på 1920-tallet.

Mer nakenhet, kvinner som ofre

I amerikansk film endres grensene for nakenhet når en svart prostituert viser frem brystene i den kjente amerikanske filmen Pantelåneren fra 1965. Skandinavisk film var tidligere ute, hvor seksualitet og nakenhet begynte å vise seg i beskjeden grad fra siste halvdel av 1950-tallet.

– Grensene flyttes særlig i filmer med realistiske ambisjoner. Men da handler det først og fremst om det vonde og mørke i seksualiteten. Kvinner er ofre som blir voldtatt eller overfalt, de opplever uønsket seksualitet. Grensene for skildringer av nakenhet og sex på film flyttes ved at det er seksuelle problemer som skildres, ikke seksuelle gleder.

Den svenske modernistiske og kontroversielle filmen Jag är nyfiken – gul, med regissør Vilgot Sjöman, er blant de 22 filmene som forbys i perioden 1963-1967. Filmen har mange detaljerte bilder av nakenhet og seksuell utfoldelse, og den ble anklaget for å være pornografisk. Filmen ble forbudt for kinovisning både ut fra straffeloven og kinoloven som ærbarhetskrenkende.

– De realistiske, uromantiske sexskildringene forvirret både filmkontrollen og filmanmeldere. Hovedpersonen Lena Nyman ble anklaget for ikke å være pen nok for sexscener og pornografi. I filmen er hun mest opptatt av svensk virkelighet og samfunnsspørsmål, selv om hun også har et sexliv.

– Det er relativt sjokkerende å lese hvordan filmanmelderne tillot seg å beskrive kroppen hennes. Hun var tykk og hadde for stor rumpe, hun hadde en stygg latter og var for villig seksuelt sett. Det kan se ut som om de forventet mykporno, men fikk noe helt annet. For dem var filmen ikke sexy nok, eller ikke sexy på den rette måten, mener Skretting.

Kvinner som bare vil ha sex

Med 68-generasjonen, ungdomsopprør og hippiene begynner noe å skje. I hele Skandinavia pågår en kamp mot filmsensur utover 1960-tallet, og normene for seksuelle representasjoner i film endres. Folk har også begynt å forlate kinoen til fordel for fjernsynet, og film blir mer for de interesserte.

Diskusjonene om fri film og mot sensur av kunstfilm pågår for fullt. 18-årsgrense innføres i Norge, for lettere å kunne vise kunstnerisk verdifulle filmer med sex og vold. I Danmark blir filmsensuren avskaffet allerede i 1969, få måneder etter at også forbudet mot pornografi i bilder blir opphevet.

Danskene kommer med sjangeren sexkomedien, og den første av de åtte Sengekant-filmene vises på kino. Mazurka på Sengekanten (1970) får 18-årsgrense i Norge etter noe klipping, og senere 16-årsgrense etter ytterligere klipping av scener.

– I disse filmene blir alt snudd på hodet. En mann som ikke skjønner seg på sex, omringes av kvinner som vil ha sex hele tiden. Skulle de ha mørke øyeblikk, skyldes det mangel på sex. Kvinnene er ikke blyge eller tilbakeholdne, de kaster seg frampå. Normbruddet blir morsomt, og sexkomedien solgte som bare det, forteller Skretting.
– Hva slags betydning kan denne dreiningen ha hatt for forståelse av film og grensene for hva som er sømmelig?

Skretting mener at denne dreiningen bidro til at sex på film ikke bare ble sett på som noe problematisk.

– Sengekantfilmene blir ikke ansett å ha nevneverdig kunstnerisk verdi. Men det er noe befriende over sexkomediene. Sex på film har ikke lenger bare med vanskelige følelser å gjøre, eller er noe som krever saklig opplysning. Sex på film blir noe man også kan tøyse med.

Film blir kunst

Den store endringen i norsk filmsensur skjer først når ankefunksjonen, foreslått i 1969, blir vedtatt i 2001.

– Dette skjer sent i Norge, og det var relativt strengt fram til dette, selv om sensurinstansene har fulgt med på den generelle liberaliseringen i samfunnet om nakenhet og skildringer av seksualitet, sier Skretting.

Arthaus hadde to år tidligere fått avslag for å vise den japanske filmen Sansenes rike (1976), fordi den viste seksuelle skildringer «delvis med fokus på kjønnsorganer, og delvis seksuelle skildringer av sadomasochistisk karakter som ender med drap». Filmen blir nå den første filmen ankefunksjonen får til vurdering, og godkjenner. Vedtaket diskuterer hva som faktisk «krenkjer sømd», og strekker reglene for hva som kan tillates.

Skretting mener at kunstfilmene bidro til å liberalisere filmsensuren i Norge.

– Det tror jeg vi kan si. Man anerkjente at Sansenes rike var et filmkunstverk og at det handler om kunstnerisk frihet. Filmen hører ikke hjemme i pornosjangeren – en sjanger for seksuell opphisselse.

Sex med kunstnerisk verdi

– Nymphomaniac inngår i sjangeren som den amerikanske filmforskeren Linda Williams vil kalle «hard core art film», en sjanger hvor også Sansenes rike plasseres.

– Nakne mennesker og seksuell aktivitet er ikke lenger nødvendigvis noe som krenker ærbarheten. Dette kan være scener i filmer med kunstnerisk verdi. Sexscener i levende bilder kan også inngå i sammenhenger av pedagogisk, politisk eller vitenskapelig karakter. I tillegg til filmkunsten blir derfor sexscener tillatt også her, sier Skretting.

Medietilsynet, etablert i 2005, er i dag tilsynsorganet for norsk filmsensur. Forhåndssensur for publikum over 18 år er opphevet, men det er fortsatt lovreguleringer. Filmer med «utilbørlig bruk av grove voldsskildringer i underholdningsøyemed» som definert i Straffeloven, eller «nærgående og omfattende skildringer av seksuell aktivitet», som det nå heter i filmloven, er ulovlig å vise på kino.

Men frivillig seksuell aktivitet, selv om man ser kjønnsorganene, er ikke lengre å betrakte som pornografi og dermed ikke forbudt.

Referanse:

Skretting, Kathrine (2013) “Sensur av sex på film. Nedslag i filmkontrollens virke”, i Solum, Ove (2013) Film til folket. Sensur og filmpolitikk i 100 år.