Norske kvinner i lek, arbeid og på vei gjennom 200 år

Om en bondejente på 1800-tallet var forelsket i en gutt, kunne hun gi ham en hjemmestrikket susp. Kvinner fra borgerskapet kunne bare gi fra seg lengtende blikk.

Publisert
Forhysa ble strikket av den fineste ullen fra lammets hode og ble brukt som en form for penisfutteral. Denne kjærlighetsgaven viste at både giveren og mottakeren mente alvor med forholdet. (Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum)
Forhysa ble strikket av den fineste ullen fra lammets hode og ble brukt som en form for penisfutteral. Denne kjærlighetsgaven viste at både giveren og mottakeren mente alvor med forholdet. (Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum)

Det var store forskjeller i hvordan kvinner fra forskjellige sosiale klasser kunne flørte eller vise interesse for noen av motsatt kjønn.

På landsbygda kunne både gutter og jenter gi hverandre hjemmelagde gaver som viste interesse, men som nok også hadde til hensikt å vise hvor dyktig giveren var til enten å strikke og sy eller skjære i tre. Den som tok imot en sånn gave viste at interessen var gjengjeldt.

Kvinner fra borgerskapet hadde ikke samme muligheter til å vise romantisk interesse for en mann. 

De kunne nok flørte subtilt med bruk av blikk, vifter og signaler med lommetørkler, men å vise følelser for noen som selv ikke hadde erklært sin kjærlighet var uakseptabelt for dem.

Frøknene fra borgerklassen skulle bli valgt av en mann. Så kunne de akseptere ham eller la være, men de fikk ikke selv velge først.

I jubileumsutstillingen Finstemte kvinnfolk ved Norsk Folkemuseum finner vi gjenstander og bilder som viser endringene i hverdagsliv, rettigheter og muligheter for kvinner av forskjellige samfunnslag de siste 200 årene. Anledningen er stemmerettsjubileet i år.

Både damer og herrer fra borgerskapet likte å dra på sykkeltur. Etter hvert fikk også kvinner fra arbeiderklassen råd til å kjøpe sykkel. Dette bildet er tatt en gang mellom 1910 og 1940. (Foto: Akershusbasen)
Både damer og herrer fra borgerskapet likte å dra på sykkeltur. Etter hvert fikk også kvinner fra arbeiderklassen råd til å kjøpe sykkel. Dette bildet er tatt en gang mellom 1910 og 1940. (Foto: Akershusbasen)

Sykkelen – et frihetssymbol!

Tradisjonelt sett hadde mannen førsteretten på å bruke gårdens hest til arbeidet sitt. Borgerskapets kvinner benyttet hesten som middel til rekreasjon – med sidesal og anstendig ridedrakt. Med sykkelen fikk også kvinner fra arbeiderklassen etter hvert større bevegelsesfrihet

Ett av temaene i utstillingen ved Norsk Folkemuseum heter «Av gårde» og handler om hvilken rolle framkomstmidler som hest, sykkel og bil har hatt for kvinners hverdag og frigjøring.

– Da de første syklene kom til Norge på 1880-tallet, var de svært kostbare og ble bare brukt av borgerskapets kvinner og menn, forteller førstekonservator Thomas Walle, som er prosjektleder for utstillingen.

– På begynnelsen av 1900-tallet var syklene blitt mer tilgjengelige. Men det finnes forskning som viser at selv om damesykkelen var litt billigere enn en herresykkel, måtte en tjenestepike spare i fire år før hun hadde råd til å kjøpe en, mens en mannlig arbeider «bare» måtte spare i to år.

Utstillingen viser hvordan økte bevegelsesmuligheter gjorde framkomstmiddelet til et symbol på kvinners frigjøring. Før sykkelen – og senere bilen – ble et vanlig transportmiddel, måtte alle de som ikke hadde tilgang til hest eller båter bruke bena når de skulle komme seg rundt. Sykkelen sparte både tid for folk og økte også bevegelsesradiusen deres betraktelig.

Far bak rattet

– Den aller første bilen kom til Norge i 1895, men det var faktisk først etter 1960 at bilen ble tilgjengelig for alle, etter opphevelsen av importrestriksjonene, forteller Walle.

Thora Løken var første kvinne som tok sertifikat i Hedmark i 1914. Her mekker hun på bilen sin utenfor Granerud gård i Veldre. (Foto: Ukjent person/Hedmarksmuseet)
Thora Løken var første kvinne som tok sertifikat i Hedmark i 1914. Her mekker hun på bilen sin utenfor Granerud gård i Veldre. (Foto: Ukjent person/Hedmarksmuseet)

De første bilene ble, i likhet med de første syklene, brukt som redskap til forlystelse av borgerskapet.

– Dette gjaldt borgerskapets kvinner og menn i samme grad. Vi kan ikke se at det var noen store kjønnsforskjeller i dette. Etter hvert ble bilen også brukt av arbeiderklassen i næringsvirksomhet og til yrkestransport, men da var de aller fleste sjåførene menn, sier han.

Da privatbilismen økte på 60- og 70-tallet, hadde familiene stort sett bare råd til å investere i å kjøpe én bil, og da var det lenge vanlig at det var mannen i familien som kjørte, forteller Walle. Syklene var derfor lenge langt mer tilgjengelige for kvinner flest enn både hest og bil.

Spelekvinner

Da en pietistisk vekkelse skyllet over landet på slutten av 1800-tallet, ble hardingfelespill regnet som en syndig syssel, og hardingfela betegnet som «djevelens instrument». Ekstra syndig og upassende var det for kvinner å spille dette instrumentet.

– Men før denne perioden finnes det en tradisjon for at enkelte kvinner kunne bli «spelemenn» på lik linje med menn, forteller Walle.

Han understreker at det likevel heller ikke før pietismens frammarsj ble sett på som særlig passende for en kvinne å reise rundt som musiker.

– Vi ser av beretningene om spelekvinnene at mange av dem hadde en eller annen form for funksjonshemning. Noen av dem var for eksempel blinde eller hadde klumpfot. Kanskje var det på grunn av dette at det likevel ble godtatt at de brøt med kulturelle konvensjoner for samtidens kvinner for å forsørge seg selv, mener Walle.

Kristi på Stia

Som eksempel trekker han fram felespilleren Kristi på Stia som levde rundt 1800-tallet.

– Det sies om henne at hun manglet ben og at hun derfor ble båret i en kurv til de stedene der hun skulle spille, forteller han.

Denne praktiske kombinasjonen av sybord og piano fra 1800-tallet viser tydelig hva som var forventningene til borgerklassens kvinner. (Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum)
Denne praktiske kombinasjonen av sybord og piano fra 1800-tallet viser tydelig hva som var forventningene til borgerklassens kvinner. (Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum)

I utstillingen går det fram at tilværelsen som spelemann og spelekvinne ikke var enkel og at utøverne ofte var svært fattige. Felespilleren brøt med normene til de fastboende når de reiste rundt fra bygd til bygd og spilte, og hadde ofte lav sosial status.

Kombinert sybord og piano

Situasjonen for kvinnelige musikkutøvere fra overklassen var en helt annen. Det hørte med til den alminnelige dannelsen for en overklassepike på 1800-tallet å lære og spille klaver til selskaps- og underholdningsbruk, enten hun hadde evner og interesse for det eller ikke. Et annet populært instrument for overklassens kvinner, var strengeinstrumentet sister.

Walle viser også fram et instrument fra utstillingen som er en blanding av sybord og piano.

– Dette instrumentet oppsummerer forventningene til kvinnene i dette samfunnslaget på en morsom måte, sier han.

Tauser, terner og au pairer

Utstillingen viser at yrket som tjenestejente var svært vanlig både i byen og på bygda, både på 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. På bygda var dette en livsfase for de fleste ugifte jentene før de stiftet egen familie.

To tjenestejenter - også kalt piger - fra 1909. (Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)
To tjenestejenter - også kalt piger - fra 1909. (Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

De som jobbet med fjøsstell og utearbeid ble kalt for tauser, mens de som jobbet innendørs ble kalt terner. I byen var det å være tjener et klassefenomen, og de fleste med dette yrket var innflyttere.

– Tjenestejenta, eller piken som hun også ble kalt i byen, hadde gjerne med seg sin egen kommode der hun hadde alle tingene sine, forteller Walle

I det gamle bondesamfunnet hadde de gifte kvinnene arbeid som direkte eller indirekte var knyttet til familiens inntekt, mens borgerskapets fruer først og fremst hadde som oppgave å administrere en husholdning der mange av oppgavene ble utført av tjenestefolk.

–Husmorrollen, slik vi kjenner den fra 50- og 60-tallet, vokste fram ut på 1900-tallet som et resultat av den teknologiske utviklingen, og den varte bare en kort periode. På denne tiden var husmoren i større grad en hushjelp, mens mannen var forsørger, sier Walle.

I dag har de fleste norske kvinner arbeid utenfor hjemmet. Samtidig kommer nye grupper av kvinner inn i en del husholdninger som au pairer og vaskehjelper, sier Walle. Jubileumsutstillingen Finstemte kvinnfolk trekker paralleller mellom livet til den filipinske au pairen eller den polske vaskehjelpen og livet til tjenestepikene på 1800- og 1900-tallet.

– Men vi ønsker ikke å moralisere over denne samfunnsutviklingen, understreker Walle.

– Det kan kanskje være lett å hevde at utenlandske kvinner slik betaler noe av prisen for den norske likestillingen. Samtidig er det viktig å ikke se bort fra at for dem som velger disse jobbene kan det være et helt rasjonelt valg, på samme måten som tjenestepikene også gjorde et valg når de søkte huspost. Kan hende er det bedre å få denne typen arbeid inn i regulerte former enn å moralisere over den? spør han.