– Vi fokuserer på leserne av litteraturen, men dette er like mye en inngang som et mål i seg selv, sier litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo Anne Birgitte Rønning.

Sammen med kollega Torill Steinfeld leder hun den norske gruppa knyttet til den europeiske COST-aksjonen «Women Writers in History».

COST står for European Cooperation in Science and Technology og er en forskningsorganisering støttet av European Science Foundation (ESF) og EU.

Sist det ble skrevet egne kvinnelitteraturhistorier i Norden var på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da det delvis parallelt ble jobbet med Norsk kvinnelitteraturhistorie og Nordisk Kvinnelitteraturhistorie.

Den gang var resultatet to flerbinds litteraturhistorier som beskrev den ofte glemte kvinnelitteraturen, kanons skyggeside, fra middelalderen til cirka 1980.

Nå er et nytt prosjekt på trappene, denne gangen med en innfallsvinkel rettet mot lesninger, mottakelse og nettverk – og med en europeisk ramme.

Og ambisjonene er høye: Framfor å skrive nok en sammenhengende kronologisk framstilling av kvinnelige forfattere og deres verk, jobber forskerne med en stor database som stadig fylles på av navn på forfattere, oversettere, kritikere, lesere og brevskrivere.

Sapfo, som levde på 600-tallet f. Kr., er allerede med, mens prosjektet har bestemt seg for å stoppe rundt inngangen til det tjuende århundret, da antallet kvinnelige forfattere virkelig eksploderte.

– Et viktig mål er å avdekke nettverk mellom lesende og skrivende kvinner som gikk på tvers av landegrensene, sier Rønning.

– Derfor blir ikke en forfatters navn registrert før vi har data på at vedkommende også har blitt kommentert eller oversatt. Det er egentlig den største utfordringen for oss, at databasen ikke må tenkes som et leksikon, men heller er et verktøy som vi kan bruke til å stille viktige spørsmål.

Begynte i Nederland

Initiativet til det europeiske samarbeidet kommer fra Nederland, hvor man siden 1997 har dokumentert kvinners bidrag til litteraturhistorien som lesere. Det vil si at man har lett opp dagbøker, brev, tidsskrifter, aviser og bibliotekskataloger.

Denne måten å arbeide på bunner i en hypotese om at kvinner aktivt ble glemt i løpet av 1800-tallet i forbindelse med skrivingen av de nasjonale litteraturhistoriene. Derfor må man til mottakelsene i samtiden og nær ettertid for å oppdage «nye» navn.

– Er det det dere er opptatt av i Norge også, å oppdage nye navn? Eller heller se på den internasjonale resepsjonen av store norske, som Amalie Skram og Camilla Collett?

– Det er absolutt begge deler. Det er spennende å se at Collett ble lest i Amsterdam på 1800-tallet, men vi vil også finne alle disse som ikke vanligvis har vært omtalt i litteraturhistoriene, få opp underskogen av glemte forfattere, sier Rønning.

– Har dere gjort noen spennende funn allerede?

– I Norge har vi ikke lagt ut så mye ennå. Marie Nedregotten Sørbø, som arbeider med engelsk litteratur ved Høgskulen i Volda, har lagt ut det hun har funnet av engelske kvinnelige forfattere oversatt til norsk, og jeg har lagt ut litt materiale etter en stikkprøve på oversatt litteratur på 1890-tallet, sier Rønning.

– Har det europeiske nettverket funnet noe nytt eller overraskende?

– Prosjektet er fortsatt i startfasen, men internasjonalt ser vi allerede spennende funn ja. Databasen inneholder allerede ganske mange navn på franske forfattere, men i en undersøkelse av kroatisk resepsjonsmateriale dukket det nylig opp åtte franske kvinnelige forfattere, hvorav fem ikke hadde vært registrert i basen tidligere.

– Når man så søkte dem opp i franske biblioteker, viste de seg å ha vært svært produktive, men altså ikke omtalt i franske litteraturhistorier, forteller Rønning.