En vulkans bekjennelser

I år 1104 drønnet det i vulkanen Hekla på Island, og restene fra askeskyen fra utbruddet, finner vi blant annet i Lofoten. Nå kan vulkaner bøte på gamle synder ved å hjelpe til med datering av kulturminner.

Publisert
Restene av jernaldernaustet på Borg i Lofoten. (Kilde: Stephen Wickler)
Restene av jernaldernaustet på Borg i Lofoten. (Kilde: Stephen Wickler)


I restene av et jernaldernaust, fant forsker Stephen Wickler vulkanske spor fra en svunnen tid.

Alle vulkanutbrudd en unik kjemisk signatur, og signaturene fra islandske vulkanutbrudd helt tilbake til 500-tallet er kartlagt. Dermed kunne Wickler tidfeste når naustet ganske så presist.

Denne askeanalysen gir mer presise dateringer enn karbon 14-datering (se faktaboks), ifølge studien som Wickler har publisert sammen med forskere ved University of Massachusetts, i tidsskriftet Journal of Archaeological Science.

Samarbeid med klimaforskere

Wickler jobber ved Seksjon for kulturvitenskap ved Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø, der han forsker på historien til kystmiljøet i Borg i Lofoten.

Borg var et maktsentrum med handel og høvdinggård i jernalderen.

Tromsø-forskeren sendte prøvene fra naustrestene til klimaforskere ved University of Massachusetts, som også har arbeidet i Lofoten.

De brukte fra før mikroskopiske tefra-partikler – bitte små biter av vulkansk glass som dannes etter et utbrudd, i datering av endringer i landskap og kulturminner.

- Som årringene i et tre

Signaturene fra islandske vulkanutbrudd tilbake til 700-tallet er samlet i en database som nettopp skal hjelpe til med slik datering, både i klimaforskning og i arkeologiske utgravninger.

- Nå begynner databasene å bli gode. I tillegg til tefra-data, har forskere også lagt inn opplysningene de har om vulkanutbrudd, gjennom askerester som er bevart i lag i Grønlands-isen. Det gjør databasen enda sikrere.

- Tefrakronologi kan sammenlignes med årringene i et tre – det kan gi en datering med den samme presisjonen, sier Wickler.

Gir økt presisjon

Fra før hadde en Karbon 14-datering vist at jernaldernaustet hans hadde vært forlatt før år 1270, men med hjelp fra Heklas gamle askerester fikk han en enda mer presis datering.

- Da kunne vi si at naustet hadde vært forlatt allerede ved år 1100, fordi vulkanrestene fra denne tiden lå i torvlaget over tuftene. Det betyr at vi kunne skjære av nesten 200 år med usikkerhet, sier Wickler.

Han sier at forskere fremdeles er helt avhengige av Karbon 14-datering, fordi det gir en idé om  hvor gammelt et funn er. Men denne metoden kan ha en feilmargin på flere hundre år, og ofte er det nødvending å få en mer presis datering.

- Det er så mye spennende som skjer i overgangen mellom vikingtid og middelalder; avgjørende historiske hendelser og endringer. Derfor er det viktig å få satt mer nøyaktige årstall

- For eksempel representerer slaget ved Stiklestad i 1030 innføringen av kristendommen til Norge. Også i Borg kan det ha vært viktig for endringer lokalt, sier Wickler.

- Beviser bruksområde i Europa

Wickler mener den nye studien viser at askepartiklene fra islandske vulkaner kan datere kulturminner, også ute i Europa, fordi partiklene kan fraktes langt avgårde med luftstrømmene.

- De største partiklene fra utbrudd har ikke så stor radius, men det har de mikroskopiske tefra-partiklene, sier Wickler.

Skimter gamle askeskyers ferd

Fordi partiklene kan vandre langt, kan det tenkes at endel enkelte områder og kulturminner i Europa ha en overlapping av askerester fra flere vulkaner andre steder i verden.

- Vi har ikke så mye kunnskap om hvordan luftstrømmene for hvert enkelt utbrudd fører med seg aske - i 2010 endret retningen fra Eyjafjällajökull seg fra dag til dag, så det er vanskelig å gå tilbake til vikingtid å kartlegge dette presist.

- Men det er jo på en måte det vi gjør, samtidig som vi nå bruker askedateringen i forskning - vi kartlegger omfanget av en askesky som en gang var. Dermed kan vi også se hvor store utbruddene har vært, sier Wickler.

Det er fremdeles ganske dyrt å gjøre analyser av mikroskopiske tefrapartikler. Nå håper han at metoden vil utvikles videre, slik at den kan brukes mer.

Forsidefoto: Utbruddet ved Eyjafjallajökull. Bildet er tatt 27 mars 2010. (Foto: Boaworm/Wikimedia Commons. Se lisens)