– Tenk bruk naturvern

Lokalt næringsliv vil gjøre villmarka tilgjengelig for turistene, mens naturvernerne vil verne. Man kan få i både pose og sekk, mener norske forskere.

Publisert
inn i Sikkilsdalen. Til høyre ligger det Sikkilsdalseteret og Prinsehytta. (Foto: Jutta Kapfer)
inn i Sikkilsdalen. Til høyre ligger det Sikkilsdalseteret og Prinsehytta. (Foto: Jutta Kapfer)

Bøndene og husdyra forsvinner, og det blir stadig mer grisgrendt i det langstrakte landet vårt. Men folk holder fortsatt stand, og da er det om å gjøre å finne noe å tjene til livets opphold med.

Nye lokale initiativer dukker opp som sopp etter et regnskyll:

Sauebønder legger ned og begynner med bjørnesafariturer, alpinstedene satser på et godt opparbeidet løypenett innover i fjellheimen, noen tilbyr rafting eller klatring eller pakketurer i villmarka. Det er bare fantasien og lokal geografi som setter grenser.

Stian Stensland og Jan Vidar Haukeland jobber ved Institutt for naturforvaltning ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, og har ansvar for masterutdanningen i, og forsker selv på, naturbasert reiseliv.

Norge er i en ideell situasjon for en slik næring. Men lokale ønsker om mer turisme og mer tilrettelagt natur krasjer ofte med naturvernsplanene i Norge. Nå mener forskerne vi må tenke annerledes:

– I Norge nå er det såpass mange nasjonalparker, og parkene opptar så mye av utkantkommunenes arealer at vi nå må begynne å tenke på hvordan vi kan utnytte disse områdene. Det er mulig å tenke bruk og vern, ikke bruk eller vern, mener Haukeland.

Mye vern

Svært mye av Norge har blitt vernet de siste 50 årene – hele 17 prosent av fastlandet har nå nasjonalparkstatus. I Skjåk kommune i Gudbrandsdalen, selve ”nasjonalparkkommunen”, er hele 79 prosent av arealet vernet.

Den norske vernetradisjonen er svært restriktiv, forklarer forskerne:

– Da naturvernbølgen startet på 60- og 70-tallet, var vi veldig inspirert av den økologiske tankegangen. Det var viktig å ta vare på det som var igjen av uberørt natur, sier Haukeland.

– Men nå, en eller to generasjoner senere, fremstår en del av verneformålene som ganske museale for mange av dem som arbeider med å utvikle reiseliv i områdene.

Konflikt mellom lokalt bruk og sentralt vern

Stensland forteller at distriktskommunene, som kjemper mot fraflyttingen og stadig færre sysselsatte i jord- og skogbruk, aktivt ser etter andre måter å utnytte hjemtraktene sine på.

– Da blir jo opplevelsesnæringene, reiseliv, det viktige. Der ser mange en mulighet, for Norge har ypperlige forhold for naturbasert reiseliv, med fjord og fjell og alt som ligger mellom, sier han.

– Det lokale ønsket om næringsutvikling blir da ofte et konfliktfylt tema, for det er generelt en restriktiv holdning i forvaltningen. Vernevedtakene gjør det vanskelig å få lov til å lage en vei eller bygge en kafé eller noe slikt. De lokale føler seg rett og slett litt overkjørt og tilsidesatt av sentralforvaltningens naturbevaring.

I Skjåk kommune er fire femtedeler av arealet vernet. Her fra Sota og Liavatnet. (Foto: Cato Edvardsen/Wikimedia Creative Commons)
I Skjåk kommune er fire femtedeler av arealet vernet. Her fra Sota og Liavatnet. (Foto: Cato Edvardsen/Wikimedia Creative Commons)

– Se til USA

Det totale vern, der områder blir ”frosset” i den tilstanden de var i da nasjonalparken ble opprettet – komplett med de hyttene som tilfeldigvis befant seg i området på den tiden – er imidlertid ikke den eneste måten å tenke naturbeskyttelse på, mener Haukeland og Stensland.

De anbefaler å se over dammen.

– Ute i verden ser vi at vernede områder blir brukt i kontrollerte former, og at bruken faktisk er med på å styrke oppslutningen om vernet. Når folk besøker stedene, begynner de å bry seg om å ta vare på dem også, sier Haukeland.

I USA har de føderale myndighetene vært opptatte av å beskytte naturen, både for naturens egen del, men også for at folk skal kunne få gode naturopplevelser.

– De ser at høye besøkstall er knyttet til en forståelse for disse områdenes verdi. De ser ikke nødvendigvis noen motsetning mellom aktiv tilrettelegging for turistbesøk og vern, og det er veldig forskjellig fra tradisjonen her i Norge, sier Haukeland.

Nisjemuligheter for villmarksentusiasten

De som har vært i nordamerikanske parker, vet at det er en ganske annen opplevelse enn å gå i den norske fjellheimen. Det går vei helt frem til de beste utsiktspunktene, plakater langs stien annonserer stedets historie, og noen steder er det til og med trapper i de bratteste partiene opp mot fjelltoppen.

For nordmenn, som helst ikke vil se andre mennesker på tur, høres slik naturvernstradisjon kanskje mer ut som helvete enn himmel.

Under den idylliske overflaten i Yellowstone nasjonalpark slumrer verdens største vulkan. (Foto: Ed Austin/Herb Jones)
Under den idylliske overflaten i Yellowstone nasjonalpark slumrer verdens største vulkan. (Foto: Ed Austin/Herb Jones)

– Men du må huske at flere av parkene i USA og Canada er enorme i utstrekning. Du har gjerne noen innfallsporter der du kan kjøre inn og få oppskrift på turer, og da får du med deg noen høydepunkter. Man kan vel anta at 90 prosent av de besøkende velger den varianten – de beveger seg ikke mange meterne bort fra bilen, sier Haukeland.

Dermed ser det veldig turistifisert ut, men samtidig er det mange restriksjoner. Mange steder kan man for eksempel ikke ha med hund, eller gå utenfor stien.

– Det er mye tilrettelegging innenfor en intensiv brukssone. Den kanaliseringen gjør at andre områder i den samme park kan ha en helt annen karakter, og dit kan de ti prosentene reise, som ønsker å telte under fullmånen og høre ulvehyl.

Hafjell bedre enn gamlehytta?

– Hvis du snakker om påvirkning, kan du jo tenke at det er bra å få konsentrert bruken, sammenlignet med å spre jevnt utover, som på norske hyttefelt, sier Stensland.

– Er alpinresortene nødvendigvis mindre bærekraftige enn en spredt hyttebytting? Med økende trafikk og krav til modernisering legger den norske hyttebyggingen etter hvert ganske stort press på store arealer. Da er det kanskje bedre om alt ligger i ett felt langs Hafjell, og så kan elgen gå fritt andre steder.

– Vi forsøker å få inn denne bruk-og-vern-tanken i bærekraftbegrepet for naturbasert turisme: Bruken skal ivareta naturmangfoldet, samtidig som økonomiske, sosiale og kulturelle verdier sikres, sier Haukeland.

Vil dele det gode liv med andre

Kombinasjonen av bruk og vern kan være veien til et bedre liv for de som fortsatt velger å holde småkommunene innerst, bakerst, lengst unna i Norge i live.

– Vi har jo sett litt på de som driver med slik turisme allerede, og vi ser at dette er en helt egen type gründer, forteller Stensland.

Han har studert hvordan de som eier lakseelver rundt om i Norge tilpasser seg til at det nå blir stadig mindre laks i elvene.

– Ta for eksempel området rundt Trondheimsfjorden, der mesteparten av den norske laksefisketurismen finnes. Der er arbeidsmarkedet utenfor landbruket ganske godt, og det er lite penger i landbruket. Så for de som velger å arbeide med naturen og drive lakseelver, er det en livsstil, sier Stensland.

Tilreisende fiskere gjør at ringvirkningene av laksefiske i norske elver er betydelige. Svært mange av kundene er erfarne skandinaviske fiskere. (Foto: Trøndelag Forskning og Utvikling)
Tilreisende fiskere gjør at ringvirkningene av laksefiske i norske elver er betydelige. Svært mange av kundene er erfarne skandinaviske fiskere. (Foto: Trøndelag Forskning og Utvikling)

De kunne tjent mer penger på annet vis, men de er villige til å ”gå ned i lønn” for å kunne ha arbeidsplassen på gården.

– Slike mennesker elsker gjerne fisking, eller klatring eller rafting eller hva det nå enn er de tilbyr av opplevelser. De har gjort hobbyen sin til noe man kan tjene penger på, sier forskeren.

– I sum føler disse gründerne at de lever ut drømmen om det gode liv, og de vil dele den gleden over naturen med andre.

––—
(Foto forside: Tore Urnes/Wikimedia Creative Commons)