Et kors, en due, en engel eller noe helt annet.

Listen av symboler hugget inn i gravsteinene på kirkegårdene er lang, men hva ligger bak de enkelte symbolene?

Det lurer Simon på, og derfor har han sendt et spørsmål til redaksjonen:

«Bikuber, duer, slanger, harper, timeglass og ulike redskaper. Hvilken fortelling ligger bak disse symbolene?», skriver han.

For å utforske fortellingen bak symbolene har vi alliert oss med forskerne Carsten Bach-Nielsen og Kirstine Helboe Johansen fra Aarhus Universitet.

Symboler er en uttrykksform

Tradisjonen med symboler på gravsteiner startet i antikken, hvis vi ser på kulturen i Vest-Europa.

– Det er grekerne som finner opp skulpturen, og vi overtar tradisjonen med gravsteiner og symboler. Det går fra Roma og inn i kristendommen, sier Bach-Nielsen, som blant annet har forsket på kirkehistorie.

De kristne tar i bruk symboler på gravsteder for å skille kristne graver fra alle de andre.

Før det brukte man profesjonssymboler – bøkkeren hadde en tønne på graven sin, mens sjømannen hadde et skip.

Derfor begynner de kristne å utsmykke gravene med symboler som blant andre fisken og ankeret, forklarer Bach-Nielsen.

– Tar man forbokstavene i «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser», gir det et gresk ord for «fisk». Det blir brukt som symbol, sier han.

I tilfellet med ankeret symboliserer det kristent håp. Ankeret gir håp.

– Det viste at her ligger en kristen, og der ligger noen vanlige romere. Så i antikken er det identifikasjon, sier Bach-Nielsen.

Symboler skiftes ut over tid

Fra antikken og fram til i dag finnes det også eksempler på hvordan nye symboler har kommet til, mens andre har falt fra.

Det har skjedd skifter i den religiøse kulturen.

Et eksempel er reformasjonen, som medførte et brudd med den katolske kirken og opprettelsen av den evangelisk-lutherske kirken. Før endringen var man ifølge Bach-Nielsen interessert i det gruoppvekkende i symbolene.

– Man ville skremme folk med skjærsilden og slike ting. At mennesket er dødelig, og mannen med ljåen kommer og henter folk, forteller han.

Men det tar lang tid. Men med reformasjonen følger en endring i symbolbruken, og temaer som kristen oppstandelse kommer i bruk.

– Det blir fokus på oppstandelsesbilder, og det blir mer skrift, særlig bibelvers. Det er først etter reformasjonen folk lærer å lese, og da kan man ha sitater, sier Bach-Nielsen.

Et nytt skifte kommer med opplysningstiden på 1700-tallet. Da vender profesjonsuttrykkene tilbake – gartnere har rake og spade, og leger har medisinske instrumenter på gravstedene.

– I den perioden glir det religiøse litt ut, sier Bach-Nielsen.

På 1800-tallet blir symbolene mer religiøse igjen. Det er også nå korset gjør sin entré.

– Det er bølger av intensitet for det religiøse. Noen ganger er det mer fokus på individet. Det har påvirkning på bruken av symboler på gravsteder.

Korset

La oss hoppe videre til betydningen av de enkelte symbolene og begynne med korset:

– Korset symboliserer Kristus og dermed håpet om oppstandelsen. Kristus døde for vår skyld, og det gir håp om oppstandelse, forklarer Bach-Nielsen.

For mange vil nok korset ligge i kategorien «populære» symboler, men det er ikke så veldig vanlig.

– Man er ikke så opptatt av å bruke korset som gravsymbol, og vi skal helt fram til 1800-tallet før det blir populært. Vi skal inn i vekkelsestiden, med indremisjon før korset blir et viktig symbol, sier Bach-Nielsen.

Engelen

Når det kommer til engelen som symbol på gravsteiner, vil det oftest være snakk om en skytsengel. Det bunner i en mer folkereligiøs idé om at hver av oss er født med en skytsengel som følger oss livet igjennom.

– Engelen er verken katolsk eller protestantisk, men en mer folkelig forestilling, sier Bach-Nielsen.

Engelen kommer først på 1800-tallet, med en ny «følelseskultur». Det er nå folk begynner å bli nervøse for hva som skjer etter døden.

– Da man griper etter symboler som kan være et svar på angst og bekymring, og da passer engelen godt inn. Det er også mange engler i salmene fra den perioden, sier Bach-Nielsen.

Bikuben

Går du lenge nok rundt på kirkegården, vil du også se mindre kjente symboler. For mange vil nok bikuben ende i den kategorien.

– Bikuben betyr at man er flittig, som biene. Så folk som drev forretninger, fikk bikuben som uttrykk for flid og sparsommelighet. Det ligger ikke mer i det. Det er ingen religiøs forbindelse her, forteller Bach-Nielsen. Han mener bikuben tilhører 1700-tallet:

– På 1700-tallet er religionen mindre viktig. Det handler mer om flid og dyktighet. Det er ikke så mye praktisk religion, og man prøver å komme seg vekk fra det religiøse, og da ser man så tilbake på den antikke tradisjonen i stedet.

Duen

Duen kan være en blanding. Det kan være trofasthet, håp og ærlighet.

– Det er bare positive verdier som kan knyttes til den. Hvis duen har en grein i munnen, er det fra historien om Noas ark, sier Bach-Nielsen.

– På 1800-tallet er det mange duer som neppe har noen religiøs betydning.

Slangen

Slangen går tilbake til 1700-tallet og er inspirert av antikken. Den vises alltid mens den biter seg i halen. Det er et uttrykk for evighet.

– Og det er jo det mange ser fram til, det evige livet. Det er ikke en giftslange, den biter seg selv i halen, og derfor er den uttrykk for evighet, forklarer Bach-Nielsen.

Harpen

Komponister og musikere har hatt harper på gravene sine, men det har verken noen religiøs eller historisk tilknytning, mener Bach-Nielsen:

– Engler spiller jo harpe, men jeg synes ikke at harpen er så vanlig.

Timeglasset

Timeglasset kommer allerede på 1600-tallet. Det er et uttrykk for at vi har kort tid på jorden. Når sanden renner ut, er vår tid slutt.

– På denne tiden brukte presten også et timeglass i kirken for å holde oversikt over en preken skulle vare. I Kingos salmer handler det også om timeglasset der tiden renner ut, og at vi derfor må være gode kristne, sier Bach-Nielsen.

Hvordan har det utviklet seg?

Selv om symboler som korset, duen og bikuben fortsatt er å finne på mange gravsteiner, har det også i nyere tid skjedd endringer.

Det skjer gradvis gjennom 1900-tallet. Her ser vi en reduksjon i bruken av religiøse symboler, mens andre symboler vinner fram.

Det forklarer Kirstine Helboe Johansen, som forsker på moderne kristendom.

– Det blir mer privatliv og mer følelser. Hjerter er det mye av, særlig på gravsteiner for barn, men også i gravbuketter, sier hun.

– Hjertet har vært der før også. Det finnes også som et kristent symbol. Men nå dominerer det.

Det er kanskje fordi samfunnet er blitt mindre religiøst, mener Johansen. Religionen har også blitt mer individuell, så religiøs symbolikk er ikke like kjent.

Derfor blir det et mer «hverdagslig språk», og da passer kjærlighet godt.

– En due er egentlig et klassisk symbol for den hellige ånd. Men hvis folk tenker på det som bare fugl, eller kanskje en fredsdue, er det bedre å bruke et språk folk forstår, sier Johansen.

Symbolbildet endrer seg også på grunn av en annen endring.

– Før var man «overettssakfører», «murermester» eller «overlærer» og så videre. Nå er det «far» – «kjære far» eller noe lignende, sier Johansen:

– Så vi flytter oss fra det offentlige til det private. Jeg tror at de to bevegelsene er parallelle. Der passer hjertet godt inn.

Gravsteder sier noe i tiden

Hjerter, kors eller slange. Symboler på gravsteder kan fortelle mye om oss selv og den tiden vi lever i.

Nå handler det om å uttrykke at denne personen er elsket og savnet.

– Det sier mye om den tiden vi lever i, sier Johansen.

Carsten Bach-Nielsen legger til:

– Hver tid har sine egne symboler. Symbolspråket er et uttrykk for det vi er opptatt av som samfunn.»

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også:

Hva kan kjæledyr-graver fortelle om forholdet mellom dyr og mennesker?