Dyr har vært både følgesvenner og til nytte for mennesker i mange tusen år. Hunder har vært med oss i minst 15 000 år, som du kan lese mer om på forskning.no.

Men det moderne konseptet kjæledyr er langt nyere, og oppsto blant overklassen i England på 1700- og 1800-tallet. Hunder kunne både være følgesvenner og jaktkamerater, som de fortsatt er i dag.

Etter hvert som flere og flere fikk kjæledyr, som hadde en viktig plass i hjemmet, kom også kjæledyr-kirkegårdene.

Den britiske arkeologen Eric Tourigny har undersøkt store kjæledyr-kirkegårder i Storbritannia, og har kartlagt blant annet inskripsjonene på gravsteinene mellom 1881 og 1980, for å se hvordan disse har endret seg gjennom årtiene. Forskningen er publisert i tidsskriftet Antiquity.

Og hva kan egentlig kjæledyrgravene fortelle om menneskene som var glad i disse dyrene, og forholdet mellom dyr og mennesker?

Den første kirkegården

Forskeren har dokumentert velstående familier som lagde egne graver til kjæledyrene sine før de første kirkegårdene, men dette var ikke en utstrakt praksis. I Viktoriatiden i England var det ganske klart at dyr ikke hadde en «sjel» i kristen forstand, så de kunne ikke ligge på en vanlig kirkegård, ifølge forskningsartikkelen.

På den første amerikanske kirkegården, kalt Hartsdale, dukker det ikke opp kristne symboler før i 1980, noe som kan tolkes som et konservativt syn på saken.

Begynnelsen på tradisjonen med egne kjæledyr-kirkegårder startet i 1881, da hunden Cherry døde. Eieren ba om å få begrave hunden i Hyde Park i London.

Portvakten hadde en egen hage, og han lot hunden bli begravd der. Etter hvert ble det lagt hundrevis av kjæledyr i jorda her, og flere kjæledyrkirkegårder dukket opp over hele landet i løpet av det neste århundret.

Og gravsteinene er ofte veldig enkle, med navnet til det avdøde kjæledyret og kanskje noen ord om «Den sørgende eier».

Men dette kom til å endre seg fram mot midten av 1900-tallet.

Mer som familie

Etter hvert dukker det mer personlige betegnelser, som «mor», «far», «tante» eller lignende for å omtale personen som gravla kjæledyret. Dette reflekterer kanskje at dyret blir etter hvert sett på mer som en del av familien enn en følgesvenn, ifølge forskningsartikkelen.

Dette henger også sammen med det å vise følelser, og hvordan det har blitt mer akseptabelt over tid.

Kristne referanser, som for eksempel kors eller andre symboler, er nesten fraværende på de tidligste gravene fra Viktoriatiden.

Men etter hvert som det britiske samfunnet blir mindre religiøst, blir det også flere og flere kristne referanser på gravsteinene. Samtidig blir det flere og flere henvisninger til at eierne og kjæledyrene kommer til å møtes igjen i det hinsidige.

Forskeren påpeker at det virker rart at det skulle bli flere religiøse henvisninger etter hvert som samfunnet blir mer sekularisert, men den samme trenden finnes på vanlige kirkegårder, altså for mennesker.

Dette henger sammen med hvor akseptert det var med religiøse uttrykk og inskripsjoner i samfunnet i forskjellige tidsperioder, og hvordan dette endret seg gjennom 1900-tallet.

Forskeren argumenterer med at kjæledyr-kirkegårder reflekterer eiernes forhold til kjæledyrene, og behovet for egne kirkegårder for dyrene henger både sammen med et ønske om å ha med seg kjæledyrene etter døden, men også for å ha et sted man kan gå og sørge.

Referanse:

Tourigny: Do all dogs go to heaven? Tracking human-animal relationships through the archaeological survey of pet cemeteries. Antiquity, 2020. DOI: 10.15184/aqy.2020.191. Sammendrag

les også

Noen er ekstra gode på å forstå katter