Etter et hittil ganske turbulent 2018, med mange konflikter, er det akkurat nå stille i Svenska Akademien. Er det en stillhet som signaliserer akademiets undergang, eller er det roen etter stormen hvor akademiet samler krefter og kommer igjen sterkere?

Hva konfliktene i akademiet konkret dreier seg om er ikke helt klart. Den som har fulgt det svenske og norske mediebildet gjennom året har fått med seg nyheter som har handlet om uenigheter mellom dem som vil modernisere akademiet og dem som vil holde fast ved det gamle.

Vi har også lest om avstemninger om utestengelse av akademimedlemmer, uenigheter om bruk av økonomiske midler, og om koblinger til personer som har blitt anklaget av Metoo-bevegelsen.

Flere av de mest kjente akademimedlemmene har trukket seg fra sine posisjoner. Navn som har blitt nevnt i konflikten er kulturpersonligheter som Sara Danius, Horace Engdahl, Peter Englund, Sara Stridsberg og Katarina Frostensson. Ifølge medias rapportering fra saken, har den sistnevntes rolle i konflikten vært sentral.

En utviklende konflikt?

Det har mildt sagt vært konflikter og kriser i akademiet i år, men konfliktene trenger ikke å være negative. Konfliktene i akademiet bidrar med mer dynamikk og bevegelse. Konfliktene «rører rundt» i akademiet og bidrar til at det utvikler seg som en kulturell institusjon. Et akademi hvor det skjer ting er en sunn institusjon.

Konfliktene forandrer ikke bare akademiet innenfra, men kan også bidra til at vi får fornyet interesse for akademiet.

Faktum er at akademiet faktisk er en av verdens viktigste litterære institusjoner. Det er akademiet som deler ut Nobelprisen i litteratur – den mest prestisjetunge litteraturprisen i verden. Dette er det nok mange som tidligere ikke har tenkt så mye over, siden akademiets arbeid så lenge har foregått i en angivelig stabil institusjon der akademimedlemmene arbeider sammen i harmoni.

Effektene av en uteblitt Nobelpris er gode

Akkurat nå er det alt annet enn harmoni som råder i akademiet. Konfliktene leder til at det ikke vil bli utdelt en Nobelpris i litteratur i år.

Dette er selvfølgelig synd, men det setter nok heller akademiet på kartet enn å lede til dets undergang.

Å ikke dele ut Nobelprisen i litteratur i år er som sagt resultatet av en konflikt og det er konfliktene i akademiet som gir oppmerksomhet. I Sverige snakkes det ikke særlig mye om Svenska Akademien unntatt i språk- og Nobelsammenheng, og i Norge havner akademiet sjelden i offentlighetens lys.

Dette året er det nok ingen av alminnelig litteraturinteresserte i Norge som ikke har fått med seg nyheter om Svenska Akademien. I dette tilfellet mener jeg altså at det er sant at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet.

En kamp om posisjoner

I en tidligere kronikk på forskning.no beskrev jeg den litterære verden som et system bestående av sentrum og periferier. I litteratursosiologiske sammenhenger er det vanlig å beskrive verden som et slikt system, der sjangre eller agenter kjemper om den mest sentrale plassen i et system.

Det handler om kamper mellom dem som vil beholde sin sentrale plass gjennom å holde fast ved gjeldende litterære verdier, og de som vil avansere gjennom å være nyskapende og utfordre de gjeldende verdiene. Svenska Akademien kan sammenlignes med det litterære systemet og dets konflikter ved at noen medlemmer kjemper om ulike posisjoner.

Nei, dette er nok ikke noen vedvarende krise for akademiet. Utad har konfliktene gjort verden oppmerksom på akademiets eksistens og internt er dette trolig en konstruktiv periode hvor akademiet omformer og utvikler seg.

Akkurat nå er det stille i Svenska Akademien. Det gjør ingenting. Det er den konstruktive roen etter stormen.