«Her strikker direktøren», er tilsynelatende banebrytende nyhet for Gudbrandsdølen Dagningen. De slo det opp på forsiden sin lørdag 6. oktober. Går det virkelig an at menn tar med seg strikketøyet sitt på kafé, spør avisen.

I saken, over tre sider, sier den strikkende direktøren i avisen Gudbrandsdølen at han «tvilte sterkt, men så tok han endelig mot til seg». Han skulle strikke i full offentlighet.

I samme artikkel beskriver bloggeren «Strikkefar», Joachim Viken, hvor mye mot han trengte for å strikke i det offentlig rom. Da han tok spranget, fikk han stort sett positiv respons: «Men en del eldre damer har kommentert at strikking neppe er mannfolkarbeid. (…) Historisk var det ikke uvanlig at menn strikket, så det burde ikke være noen forskjell.»

I 2017 fant SIFO at 3 prosent av norske menn strikket mot 48 prosent kvinner. Dette er langt større forskjell enn for alminnelige reparasjonsteknikker, som å sy i en knapp (36 prosent mot 69 prosent), stoppe (10 prosent mot 41 prosent), og også større forskjell enn å sy nye klær (1 prosent mot 10 prosent).

Det er altså ikke tekstilarbeid generelt, men strikking spesielt, som ikke appellerer til dagens menn.

Strikking var forbeholdt menn i Europa

Joachim Viken har rett i at det ikke var uvanlig at menn strikket før i tiden. Det vet vi, som nylig har utgitt boken Norsk strikkehistorie. Det er mye «ullent» i denne historien.

Det som derimot er klart, er at i middelalderen var strikking i Europa et avansert laugshåndverk. Og som alt annet laugshåndverk forbeholdt menn. Det ble strikket de mest utrolige bilder, puter og også strømper i silke og ull. Norden fikk aldri strikkelaug, men noen av luksusproduktene fant veien hit. Det betyr at de tidligst strikkeplagg i Norge sannsynligvis var strikket av menn.

Skulle vise mannebein i all sin prakt

Importen av strikkede varer vokste og et viktig produkt var strømper for menn. De korte buksene synligjorde mennenes ben, og strikkingens tøyelighet ble utnyttet for å fremstille plagg som føyet seg sømløst og tett etter hver muskel og sene, og viste mannebena i all sin prakt. Kvinners ben i samtiden var gjemt under lag på lag med fotside skjørter.

Eilert Sundt var en grundig forsker, og han interesserte seg for klær og tekstiler, både som en del av husfliden, og dermed selvforsyning, og som en forutsetning for renslighet. Han skrev om strikking som salgshusflid på midten av 1800-tallet først og fremst som et kvinnearbeid, men mennene kunne strikke og bidro når det lønte seg. Mest eldre og mindre arbeidsføre menn strikket.

Strikket mens de var ute på skogsarbeid

Selbu er en liten bygd sør i Trøndelag, som i dag er kjent for sine strikkemønster i tofarget strikk. Salg av strikkevarer ble en inntektskilde, da slipesteinproduksjonen bygda hadde tjent på tidligere ble utkonkurrert på begynnelsen av 1900-tallet. Selv om arbeidet var dominert av kvinner, var også menn med.

Det blir fortalt at de kunne ha med strikkearbeid på skogsarbeid, og på dager da været var for dårlig, satt de på koia og strikket. Unge menn kunne finansiere konfirmasjonsklærne sine eller nye ski med strikking. Betalingen var ikke god, men som vi alle vet, arbeidet er så fleksibelt at det er lett å finne tid innimellom.

Strikkende predikant førte til Devold

Haugianerne har betydd mye for strikking i Norge. Predikanten Hans Nielsen Hauge gikk og strikket. Han var en mann helt utenom det vanlige, men ikke fordi han strikket. Det hadde menn gjort så lenge vi kjenner teknikkens historie.

Selv strikket han for salg mens han satt i fengsel fordi lediggang var roten til alt ondt. Følgerene hans bygget opp mange tekstilbedrifter. En grunnstein i tidens tankegang var å ansette fattige, foreldreløse og lovbrytere – for at de skulle komme seg på fote.

Devold kan spore sin historie tilbake til en foreldreløs haugianer-gutt som fikk arbeid i landets aller første tekstilbedrift som produserte «rødluer» for salg; Enigheten i Østerdalen.

Hva har skjedd med synet på menn med strikkepinner?

Men hvorfor synes folk i dag det er oppsiktsvekkende at Hauge strikket? Hva har skjedd med synet på menn med strikkepinner? Mens hverdagstrikkende menn glimrer med sitt fravær i historien, så finnes det en rekke berømte strikkende menn.

Per Spook ble kjent for sine kolleksjoner med norske strikkemønstre i motehovedstaden Paris. I sammenheng med en annen bok, Ren ull, spurte vi ham om han kunne strikke. Et litt frekt spørsmål fra vår side, men han svarte høflig. Joda, han kunne både strikke og sy, og det hadde han lært seg som barn fordi han hadde en liten bamse han ønsket skulle få noen vakre klær. Bamsen har han fremdeles.

Arne og Carlos har bygget en internasjonal karriere med strikkepinner, og reiser verden rundt med kurs og foredrag. Alle tre har bygget karriere på strikking, men bare for de to siste oppfattes det at de strikker som eksotisk.

Strikkemennene må komme ut av skapet

Hvorfor har ikke disse suksess-historiene bidratt til at flere menn strikker? Riktignok strikker dagens unge menn noe mer enn de eldste. Det er motsatt tendens i forhold til kvinner, selv om unge kvinners økte interesse for strikkepinner har redusert forskjellene.

Strikking er, som Eilert Sundt formulerte det, «Felles for det hele kjønn», både unge og gamle, fattige og rike kvinner strikket og strikker også i dag. Det gir kvinner tilfredsstillelse, utfordrer vår kreativitet, hjelper på konsentrasjonen, virker avslappende og bidrar til unike og flotte plagg.

«Jeg kjenner mange menn som strikker, men det er få som strikker i offentligheten. Menn som strikker må komme ut av skapet å vise at de er vanlige menn som har strikking som hobby,» sier bergenseren og strikkeren Jarle Vikør Ekanger til Adresseavisen i 2015 (gjenpublisert av Aftenposten, red. anm.).

I 2018 har han fremdeles et poeng. Det er mulig dette er en overlevning fra 1950-tallet og da strikking ble knyttet sterkt til husmor-rollen. Da den aldri hvilende, forklekledde og etter hvert svært upopulære kvinneskikkelsen smittet strikketeknikken med sin prektighet. Men dagens strikkende kvinner har frigjort teknikken fra hennes gummihanskekledde hender.

De har funnet gleden ved fellesskapene, både de virkelige og de virtuelle, som gir dem anerkjennelse og synlighet. Det gir oss glede, og ville kunne gi like mange menn det samme – hvis vi var mer inkluderende, og de ikke hadde vært så redde for at det samtidig gjorde dem til mindre menn.