Anti-islamske Pegida representerer den største mobiliseringen sett på flere tiår fra en høyrefløy som historisk ikke har tradisjon for å gå i demonstrasjonstog. Her demonstrerer det svenske Pegida på Gotaplatsen i Gøteborg 18 april 2015. (Foto: Bjorn Larsson Rosvall, Reuters/TT News Agency)
Anti-islamske Pegida representerer den største mobiliseringen sett på flere tiår fra en høyrefløy som historisk ikke har tradisjon for å gå i demonstrasjonstog. Her demonstrerer det svenske Pegida på Gotaplatsen i Gøteborg 18 april 2015. (Foto: Bjorn Larsson Rosvall, Reuters/TT News Agency)

Kronikk: Pegida marsjerer fortsatt gjennom Vest-Europa

Labert oppmøte på demonstrasjoner har fått politikere, forskere og journalister til å anta at Pegida har mislyktes. Dette er både overforenklende og delvis misvisende, skriver kronikkforfatterne.

Publisert

Anti-islamske Pegida (Patriotiske Europeere mot islamiseringen av Vesten) har spredt seg langt forbi sitt opphav i Dresden, Tyskland. På et par måneder vokste de fra et lokalt fenomen til å være tilstedeværende i de fleste Vesteuropeiske land, med nær 200 grupper på nett. De har nå marsjert gjennom gatene i England, Norge, Danmark, Belgia og Østerrike. I Norge har de stablet sammen den største mønstringen av anti-islamske krefter på gateplan, med nitten aksjoner fordelt over syv byer. 

Det er få grupper som har klart å få i stand noe tilsvarende som Pegida har gjort, selv om listen av problemer folk anser som alvorlige er lang. De har oppnådd dette til tross for kostnadene og stigmaet som kommer av å marsjere i gatene under fanen til en gruppe mange betegner som høyreekstrem.

Det er også slående at de har klart seg i flere land hvor høyrepopulistiske partier er representert i nasjonalforsamlingene, noe som vanligvis bidrar til at denne formen for misnøye holdes vekke fra gatene.

Etter en lengre periode med mobilisering later det nå til at Pegidas aktivisme er på hell. Til tross for dette indikerer den raske spredningen og det høye aktivitetsnivået over lengre tid at anti-islamske krefter sett under ett vokser i omfang og styrke.

Suksessens forbannelse?

Ingen av Pegida-gruppene utenfor Tyskland har vært nær rekordnumrene til Pegida i Dresden. Der klarte de på sitt største å trekke så mange som 20 000 mennesker, mens de i all hovedsak ikke har klart å samle mer enn et par hundre andre steder. I Norge fant den største marsjen sted i Oslo den 12. januar, når skolelæreren Max Hermansens initiativ trakk omtrent 200 personer. Til tross for betydelige forsøk har de mislyktes i steder som Sveits og Sverige.

Antall Pegida-demonstrasjoner og demonstranter i Norge fordelt per uke mellom januar og mai 2015. De røde søylene viser demonstrasjonene, mens den blå grafen indikerer antall demonstranter.
Antall Pegida-demonstrasjoner og demonstranter i Norge fordelt per uke mellom januar og mai 2015. De røde søylene viser demonstrasjonene, mens den blå grafen indikerer antall demonstranter.

Selv i land hvor de har vært forholdsvis aktive, slik som i Østerrike, Norge og Danmark, har de ikke klart å trekke stort mer enn noen hundrede deltakere på det meste.

Pegida har konsekvent også blitt møtt med langt større motdemonstrasjoner. Disse har i all hovedsak bestått av aktivister fra ytre venstre, anti-rasistiske grupper så vel som representanter fra større politiske partier og religiøse organisasjoner. I Norge har de for eksempel inkludert biskoper, politikere fra AUF og KrFU.

Det lave antallet demonstranter sammenliknet med antallet Pegida har trukket i Dresden og den sterke motstanden har ledet politikere, forskere og journalister til å anta at de har mislyktes. Dette er både overforenklende og delvis misvisende.

Hvis man ser hva Pegida har fått til sammenlignet med tidligere manifestasjoner av anti-islamske grupper og ytre høyre blir det klart at deres mobilisering faktisk utgjør den største av sitt slag de siste tiårene.

Hindrene

Samfunnsforskere har vektlagt at det er vanskelig å mobilisere folk til å delta i gatedemonstrasjoner.

Som økonomen Mancur Olsen sa, hvorfor skal et rasjonelt individ delta i kollektiv handling? Er ikke kostnadene for store, spesielt når ens egen deltakelse bare bidrar litt til den samlede suksessen? Hvorfor skal et rasjonelt individ delta i slike aksjoner selv om hun nyter like godt fra deres suksess selv om hun ikke bidrar?

Selv om politiske protester har blitt et kjent fenomen er denne typen aktivisme ikke allestedsnærværende, noe som viser hvor krevende det er å motivere folk til kollektiv handling.

Forskning på sosiale bevegelser har vist at bare en liten andel av et lands befolkning tar til barrikadene. Dette gjelder selv i de mest intense periodene til de største bevegelsene, fra borgerrettighetskampene til de store anti-krigsmarsjene.

Tatt i betraktning vanskelighetene med å få til kollektiv handling er det å mobilisere et par hundre mennesker ikke ensbetydende med å mislykkes. Selv om listen av problemer som folk anser som alvorlige er lang så er det bare et fåtall grupper som har klart å mønstre tilsvarende antall deltakere som Pegida har gjort i Norge, Østerrike og Danmark.

Slående nok er høyrepopulistiske partier representert i alle disse landenes nasjonale forsamlinger. Forskning på feltet har vist at politisk representasjon som regel holder demonstranter fra ytre høyre borte fra gatene, og at misnøye forflyttes til den parlamentariske arena.

Sist i rekken

I Norge er ikke aktivismen til Pegida representativt for noe fundamentalt nytt, selv om de har klart å trekke flere folk enn tidligere. Tvert om, Norge har vært ett av arnestedene for anti-islamsk aktivisme og retorikk i lang tid. Fremskrittspartiet var pionerende i en europeisk sammenheng.

I 1987 reiste Carl I Hagen landet rundt og leste opp et brev fra «Muhammed». Også på aktivistfronten var Norge blant de første landende med Forum mot islamisering (FOMI) i 2002.

Pegida tegner seg også inn i en lang rekke av anti-islamsk aktivisme i Europa. Ett av de første tilfellene var fremveksten av grupper tilknyttet paraplyorganisasjonen Stop Islamization of Europe (SIOE) i kjølvannet av den første karikaturstriden i 2006. Den norske gruppen FOMI ble tidlig med og byttet navn til Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). I 2009 kom et nytt tilskudd med English Defence League.  

På kort tid fikk også de avleggere i flere land. Disse miljøene har vært tett knyttet til Pegida. I Norge har dette vært spesielt tydelig, blant annet med aktiv involvering fra toppene i SIAN.

Høyreekstremismens stigma

Sammenliknet med aktiviteten på gateplan har Pegida klart å trekke langt flere på nett. Mange grupper har tusenvis av medlemmer og aktivitetsnivået har vært høyt. 

Det store gapet i mobilisering kan blant annet forklares av den høye sosiale kostnaden og stigmaet som kommer av å marsjere i gatene under en fane mange ser som høyreekstrem. Mens det å ta til gatene for å demonstrere mot rasisme innebærer liten risiko, kan det å markere motstand mot islam, muslimer og innvandring føre til sosial straff og utfrysning. Nye tall fra Norsk medborgerpanel viser også at et flertall av norske medborgere sidestiller anti-islamske grupper med høyreekstreme, og at man ønsker å begrense ytringsfriheten til disse.

Spennet mellom nettet og offline er uansett ikke uvanlig for protestgrupper. Og hvorfor skal bare gatedemonstrasjoner telle som relevant aktivisme? Sosiale bevegelser kan benytte seg av mange ulike aksjonsformer, hvor ett av hovedmotivene er å øke bevisstheten omkring deres kampsaker og bekymringer. I dette tilfellet den antatte islamiseringen av Europa.

Mange av de rundt 200 Pegida-gruppene sprer skriverier og ideer på en daglig basis, med et publikum på flere titusener.

At Pegida angivelig ikke klarte seg utenfor Tyskland ble tatt som et godt tegn av de som så på deres raske framvekst med mistro. Det bør det ikke gjøre, for deres aktivitet er ensbetydende med en utvidelse av den anti-islamske aktivistbasen. Det må forstås som den siste varianten av den anti-islamske mobiliseringen som gradvis har vunnet terreng det siste tiåret.

Selv om merkelappen Pegida nå svinner hen etter en kort stund peker deres raske spredning mot en ytterligere styrking av anti-islamske krefter i Europa.