«Verdens arter utryddes 1000 ganger raskere enn det som er naturlig», «Jordens sjette masseutryddelse har startet – og ingenting tyder på at menneskene vil overleve», «To tredeler av verdens dyr blir borte», «Hva blir Norges neste geirfugl?»

Dette er overskrifter i norske medier som refererer til forskere som slår alarm. Hvilke fakta bygger forskerne sine dystre spådommer på? Er det mulig at de overdriver? Jeg har foretatt en faktasjekk.

Utdødde fuglearter er godt kjent

La oss se nærmere på fuglene.  De teller ca. 11 000 arter på verdensbasis. Ifølge den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN har 161 fuglearter dødd ut i løpet av de siste 500 år. Vi vet mye om fuglene som har dødd ut, og her på Naturhistorisk museum har vi kartlagt arvematerialet til 11 av dem.

Omtrent halvparten av fuglene som har dødd ut, har forsvunnet etter år 1900.  Det gir en moderne utdøelsesrate på ca. 100 E/MSY, som betyr 100 ekstinksjoner per million arter, per år.

Problemet er å vite hva som var den naturlige utdøelsesraten før mennesket erobret verden.

“Current rates of extinction are about 1000 times the background rate of extinction” skriver biologen Stuart Pimm og hans kolleger i prestisjetidsskriftet Science i 2014. Tallet gjelder vertebrater, altså fugl, pattedyr, amfibier og så videre. Science-artikkelen antok en utdøelsesrate på 0,1 E/MSY i tidligere tider. Det er 1000 ganger lavere enn den vi ser i dag.  

Den naturlige utdøelsesraten er usikker

I 2015 kom en ny artikkel i Science Advances (søstertidsskriftet til Science) hvor Gerardo Ceballos og fem andre forskere konkluderte med at utdøelsesraten for vertebrater er hundre ganger høyere enn den var før det moderne menneskets tid.  For fugl var estimatet «kun» 34 ganger høyere. Deres utregninger var basert på at en mer forsiktig antakelse om 2 E/MSY som en naturlig ekstinksjonsrate. Den er 20 ganger høyere enn den Pimm baserte seg på.

Det sier seg selv at dette er estimater beheftet med stor usikkerhet. Men uansett om estimatene er 34 eller 1000, eller et sted imellom, så er dagens utdøelsesrate for fugl og andre vertebrater utvilsomt høyere enn den var før menneskene tok over kloden. Det bør være en ubestridelig og lite overraskende konklusjon.

Tendensiøse konklusjoner

De to artiklene har fått stor oppmerksomhet, trolig mer på grunn av en vellykket retorikk enn av vitenskapelig kvalitet. Påstandene om «1000 ganger høyere» og at vi står på terskelen til den sjette store masseutryddelsen har gått viralt i sosiale medier og etter hvert blitt etablert som vitenskapelige sannheter. Når forfatterne avslutningsvis konkluderer med at mulighetene til å gjøre noe med problemet er i ferd med å forsvinne, så får jeg assosiasjoner til vekkelsespredikanter og deres endetidsbudskap mer enn til seriøse forskere. Det er verdt å minne om at i de fem masseekstinksjonene i Jordas historie forsvant mer enn 70 prosent av alle arter. Det er heldigvis langt unna dagens virkelighet.  Samtidig bør man jo anta at den juridiske beskyttelsen som truete arter har fått i vår tid, vil redusere sannsynligheten for fremtidige utryddelser.

Det bemerkelsesverdige ved artiklene i Science og Science Advances, er at de unnlater å nevne hvordan utdøelser er fordelt på kloden. Dermed begår de en kardinalfeil ved å generalisere resultatene til å gjelde overalt.

Utdødde arter levde på øyer, ikke kontinenter

Det er nemlig et velkjent mønster at utdødde arter levde på oseaniske øyer. Hele 95 prosent av alle utdødde fugler og landlevende pattedyr var øyboere. Kun 5 prosent av dem var kontinentale arter. Dette er grundig dokumentert av biologene Craig Loehle og Willis Eschenbach  i en artikkel i det langt mindre innflytelsesrike tidsskriftet «Diversity and Distributions», men mønsteret er godt beskrevet også i mange biologiske lærebøker.

Blant de 161 utdødde fugleartene på IUCNs liste, er kun syv å regne som kontinentale. Når vi samtidig vet at oseaniske øyer har ca. 1400 fuglearter som hører hjemme der, mens antall kontinentale arter utgjør omtrent 9 600, så betyr det en dramatisk forskjell i utdøelsesrater mellom øyarter og kontinentale arter. Om man regner litt på disse tallene, så vil man raskt se at den moderne utdøelsesraten for kontinentale fuglearter ikke er vesentlig høyere enn den bakgrunnsraten som Ceballos antok. Den samme konklusjonen kan man trekke for landlevende pattedyr.

Det blir dermed en feilslutning å bruke påstanden om masseutryddelse for kontinentale arter. Den gjelder kun for arter på oseaniske øyer.

Utryddelse gjennom jakt og innførte predatorer

Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN) har også vurdert hvilke faktorer som har ført til at artene døde ut.

I all hovedsak er årsaken predasjon fra mennesket gjennom jakt og fangst eller fra dyr som ble innført av mennesket. Det gjelder spesielt pattedyr som rotter, mårdyr, hund og katt. Øyartene hadde av naturlige grunner små bestander og hadde ikke utviklet tilpasninger til predasjon. Derfor var de lett å utrydde.

Det er også bemerkelsesverdig at de store habitatødeleggelser som urbanisering og landbruk har ført med seg, i så liten grad har ført til artsutryddelser på kontinentene.

Den globale kampen mot artsutryddelser må derfor konsentrere seg om oseaniske øyer. Av de 225 fugleartene som i dag er oppført på IUCNs rødliste som «kritisk truet», er ca. 60 prosent øylevende. Her er det også mulig å sette inn effektive tiltak. New Zealand har for eksempel gått drastisk til verks med å utrydde fremmede arter.

Ingen norske fuglearter står i fare for å bli utryddet

Hva er så tilstanden for norske arter?  Norge er som kjent del av det europeiske kontinent og har ikke i nevneverdig grad vært berørt av artsutryddelser. Når direktøren for Artsdatabanken Ivar Myklebust og professor Hans Stenøien ved NTNU i en kronikk skriver at den raske artsutryddelsen i vår tid er en trussel mot økosystemer, også i Norge, så er det en tvilsom argumentasjon.  

Det er selvsagt mange gode grunner til at man bør bevare bestander og økosystemer i Norge og på verdens kontinenter, men artsutryddelse ikke en vesentlig trussel her. Kun én av de 161 utdødde fugleartene hadde en utbredelse som omfattet Norge, nemlig geirfuglen. På IUCNs rødliste over fuglearter som i dag er «kritisk truet» (225 arter) eller «sterkt truet» (448 arter) finner vi ingen norske. Det er først når vi kommer til listen over «sårbare» arter at finner vi seks norske arter, nemlig stellerand, sjøorre, horndykker, lunde, dverggås og vierspurv.

De to sistnevnte er oppført som «kritisk truet» på den norske rødlista, som utgis av Artsdatabanken, men denne er kun en liste over bestandsutviklingen innenfor norsk territorium og ikke en liste over norske arter som er truet av utryddelse på globalt nivå. For eksempel er den norske bestanden av lomvi «kritisk truet», men arten lever i beste velgående andre steder og er oppført i kategorien «Least Concern» på IUCNs siste liste. Dette perspektivet fremføres sjelden i den norske debatten. Det er et behov for å skille klarere mellom bestandsutryddelse og artsutryddelse. Når norske medier og forskere hevder at arter på den norske rødlista står i fare for å bli vår neste geirfugl, så bidrar de til en begrepsforvirring og slår alarm på feil grunnlag.

«Tenke sjæl!»

I dagens samfunn er tilgangen på informasjon nærmest uendelig, men det er stadig vanskeligere å skille fakta fra propaganda. Selv forskere, som bør ha en velutviklet kritisk sans, lar seg ofte forlede til å rope ulv.

Dessverre ser vi tendenser til at de aller mest anerkjente vitenskapelige tidsskriftene går i en mer tabloid retning, hvor politisk retorikk blandes med vitenskap på en uetterrettelig måte. Det er en bekymringsfull utvikling. Trond-Viggo Torgersens barnebudskap om «ikke si som andre, du må tenke sjæl» gjelder alle, ikke minst forskere.