- Hvem hadde trodd at en av Norges tørreste kommuner – Skjåk – skulle bli utsatt for flom; for ikke å snakke om at flommen skulle komme på grunn av massiv snøsmelting i midten av oktober! skriver kronikkforfatteren. (Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix)
- Hvem hadde trodd at en av Norges tørreste kommuner – Skjåk – skulle bli utsatt for flom; for ikke å snakke om at flommen skulle komme på grunn av massiv snøsmelting i midten av oktober! skriver kronikkforfatteren. (Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix)

Klimaskader: Hvor overrasket er det lov å bli?

KRONIKK: Vi blir stadig overrasket – og skremt – av hvordan klimaet skader samfunnet. En viktig grunn til dette er at bare 2 prosent av midlene Norge bruker på klimaforskning dreier seg om klimatilpasning.

Published

Vi blir stadig overrasket – og skremt – av hvordan klimaet skader samfunnet. En viktig grunn til dette er at bare 2 prosent av midlene Norge bruker på klimaforskning dreier seg om klimatilpasning.

Hvem hadde trodd at vi ville oppleve alvorlig tørkeskader i sommer i det våte Vestlandet? Og hvem hadde trodd at en av Norges tørreste kommuner – Skjåk – skulle bli utsatt for flom; for ikke å snakke om at flommen skulle komme på grunn av massiv snøsmelting i midten av oktober!

Hvem vet hva den neste klimaoverraskelsen vil bli, og enda viktigere: Hvem vet hvordan samfunnet skal forebygge slike hendelser?

Det å redusere utslippene av klimagasser har så langt fått størst oppmerksomhet enn klimatilpasning i både politikk og forskning. Norge har hatt åtte stortingsmeldinger om reduksjon i utslipp av klimagasser. Det skulle gå 20 år etter den første av disse før Norge fikk sin hittil eneste stortingsmelding om tilpasning til klimaendringer.

Konsekvensene kommer selv om vi reduserer utslipp

Årlig bevilger Norges forskningsråd om lag 700 millioner kroner på forskning om klima og fornybar energi, men bare to prosent av dette går til forskning om hvordan samfunnet kan tilpasse seg klimaendringer – som igjen tilsvarer 3 promille av de om lag 4,5 milliarder kroner som årlig betales ut i forsikring for vannskader og naturskader i Norge.

Dette er en uheldig skjevhet. Mens utslippsdelen av klimapolitikken i prinsippet har en tidshorisont på 30 til 50 år – det er tiden vi trolig har på oss til å oppnå netto null globale utslipp om vi skal klare 1.5 – 2.0 gradersmålet – så vil samfunnet langt inn i neste århundre måtte takle i dag ukjente konsekvenser av klimaendringer.

Disse vil komme uansett takt i utslippsreduksjoner. Behovet for forskning er dermed per definisjon «større» når det gjelder klimatilpasning enn det å redusere klimagassutslipp.

Må vi bare leve med dette, eller kan vi beskytte oss?

I Skjåk er man nå i gang med det møysommelige – og dyre – arbeidet å rydde opp etter flomskadene. I neste omgang må man lete etter lærdommer: Er dette et eksempel på den typen hendelser vi rett og slett må leve med og som det i praksis er umulig å beskytte seg mot, eller kunne man gjort noe i planleggingen lokalt for helt eller delvis å forhindre skadene?

De studiene som er gjort på klimatilpasning viser klart at manglende kunnskap om naturskaderisko, dårlig planlegging, og manglende ressurser til vedlikehold og sikringsarbeid er viktige årsaker til denne typen uønskede hendelser. At klimaet begynner å oppføre seg annerledes enn tidligere, og skaper dermed uventede hendelser, øker problemet ytterligere.

De samme studiene viser at forebygging lønner seg, med en faktor av 10 til 100 avhengig av lokale forhold. Men skal samfunnet kunne hente ut slike gevinster er vi helt avhengig av mer kunnskap om hvordan og hvor klimaendringer kan påvirke samfunnet fremover og hvordan samfunnet kan forholde seg til dette.

Naturskadene er ikke det som vil påvirke oss mest

Økningen i værutløste naturskadehendelser, av typen flom og skred, er noe vi alle har lagt merke til. Det er også denne delen av utfordringene knyttet til klimatilpasning der vi har mest kunnskap. Men det er ikke her de virkelig store utfordringene fremover ligger.

Det som på sikt vil påvirke samfunnet mest er trolig tre forhold: Tap av biologisk mangfold, overgang til et energisystem basert på 100 prosent fornybar energi, og den stadig mer internasjonale økonomien. Det er her vi fremover må rette innsatsen i forskning omkring klimatilpasning.

Det biologiske mangfoldet er truet

Nylig la Verdens naturfond (WWF) frem en rapport som viser at siden 1970 har 60 prosent av verdens dyreliv forsvunnet. Klimaendringer er én av fem årsaker til denne utviklingen. Andre årsaker er fysiske inngrep som fører til ødeleggelse og forringelse av artenes leveområder, overdreven jakt og fangst, menneskers spredning av arter til nye leveområder, og forurensning ut over utslipp av klimagasser.

Opprettholdelse av det biologiske mangfoldet er avgjørende for at vi skal ha nok mat i fremtiden. Det er derfor svært viktig å forstå hvordan klimaendringer kan påvirke det biologiske mangfoldet og vilkårene for matproduksjon, for dermed å forstå hvilke klimatilpasningstiltak vi må sette i verk. Dette vet vi svært lite om i dag.

Hvor sårbare blir vi hvis all energi er fornybar?

Verdens energiforbruk øker, omfanget av fornybar energiproduksjon øker, men andelen fossil energi har vært konstant de siste tiårene. Målet om 100 prosent fornybar energi er med andre ord langt fra å bli nådd. Skulle man nå det målet, vil en stor del av energiproduksjonen komme fra «vær» (sol, vind, vann), noe som – alle andre faktorer lik – vil gjøre samfunnet dramatisk mer sårbar for klimaendringer.

Det er forsket mye på hvordan øke omfanget fornybar energi, men så godt som ingen ting på klimasårbarheten for et 100 prosent fornybart energisystem – og hva samfunnet bør gjøre for å redusere denne sårbarheten.

Kommunene kan ikke ta ansvar for globale endringer

Kommunene har i de fleste land fått hovedansvaret for klimatilpasning. Logikken er at virkningene av klimaendringer er «lokale», derfor er det naturlig at lokal forvaltning har hovedansvaret for klimatilpasning. Dette er en feil slutning.

Det som på sikt vil sterkest ramme en så åpen økonomi som den norske, er klimaendringer i andre land, der virkningene sprer seg gjennom den internasjonale økonomien. Norsk jordbruk fôres bokstavelig talt av soyaproduksjon i Brasil; hvis klimaendringer påvirker vilkårene for soyaproduksjon der – og andre steder i verden – vil dagens norske jordbruk får problemer.

Det er avgjørende å forstå de mange og økende økonomiske båndene mellom Norge og resten av verden i lys av klimaendringer, for å utforme tiltak for å redusere klimasårbarheten.

Norge trenger en strategi

Norge mangler en strategi for å møte de store og økende kunnskapsutfordringer som klimaendringene fører med seg. Ett forslag for å bedre på denne situasjonen ligger i Stortinget, om å etablere et nasjonalt kunnskapssenter for bærekraftig klimatilpasning med hovedsete i Sogndal. Det er regionen som trolig vil bli sterkest rammet av både de lokale og globale klimaendringer; med den «villeste» naturen, med de største skadeutbetalingene for naturskade og den mest åpne import- og eksportrettede økonomien i Norge.