Forestill deg at vi befinner oss i en ubåt midt i Atlanterhavet, klar til å dykke ned. På reisen vil du merke at trykket øker. Det blir kaldere. Når vi befinner oss 200 meter under havoverflaten forsvinner alt lyset. Her nede er det evige mørket. Vi er i dyphavet.

Sammen med lyset forsvinner organismer som får energien sin fra sollyset. Her nede er det bare de mest hardføre og spesialiserte artene som kan overleve. Vi skrur på lyskastere slik at vi kan orientere oss i mørket. Lyset dør raskt ut i vannet. Det er ikke langt vi ser.

Vi fortsetter nedover. Vi ser en og annen fisk på veien, kanskje en blekksprut. Ikke mer. Det er ensomt her nede. Her er tomheten så endeløs.

For dette er noen av de siste hvite områdene på kartet. De siste stedene hvor ingen mennesker har satt sin fot før. Vi er de første menneskene som oppdager akkurat dette stedet.

Norge på sitt vakreste

Vi befinner oss midt mellom Norge og Grønland. Når vi endelig lander på bunnen virvles det opp millioner av små leirekorn som har ligget stille i tusenvis av år. Når leiren igjen har sunket til bunnen, åpenbarer det seg et fremmed landskap. Det er som vi er på en annen planet.

Her, langt fra land finner vi store svarte fjell som med tiden vil bli begravet av leire, sand og døde organismer. Men det kan ta millioner av år. Fjellene stiger tusenvis av meter opp fra havbunnen. Det er da det går opp for oss. Det er her vulkanlandet Norge brer seg ut i all sin prakt. Her er Norge på sitt vakreste.  

Vulkanene er en del av verdens lengste fjellkjede. En fjellkjede som er så lang at hvis du strekker den ut, så går den en og en halv gang rundt jordkloden.

Denne ruvende fjellkjeden markerer en grense. Her beveger to kontinentalplater fra hverandre så sakte at vi som lever på jorden ikke enser det. Men gi det nok tid, og det vil endre hele planeten.

Tårn og piper på havbunnen

Nå som vi befinner oss her nede på dyphavet kan du ta deg litt tid til å se deg rundt. Se litt nærmere på dette unike miljøet. Noe av det første du legger merke til, er tallrike hvite partikler i vannet. Det som ser ut som snø, er egentlig organisk materiale som synker ned til havbunnen. Hvis du ser nøye igjennom snøen, kan du kanskje oppdage en varm kilde.

På havbunnen trenger sjøvann ned i sprekker og varmes opp av jordens indre. Når vannet varmes opp blir det lettere og det stiger mot havbunnen. På veien plukker det med seg metaller og mineraler fra den vulkanske skorpen.

Når det varme vannet møter det kalde sjøvannet gir det slipp på mineralene. Disse ender opp som tårn og piper på havbunnen. Vi kaller disse for ‘Black Smokers’.

Et nådeløst miljø fullt av liv

Her i dette nådeløse miljøet kan det ikke finnes liv tenker du kanskje. Men se litt nærmere. Her er det nemlig fullt av liv. De noe spesielle dyrene her livnærer seg av kjemisk energi som er lagret i stein, eller av å spise arter som gjør det. Noen mumser på jern og lager store rusthauger. Og kanskje er det i akkurat slike miljøer, at livet på jorden oppstod for nærmere 4 milliarder år siden.

Graver vi oss videre ned i leiren kommer vi inn i den dype biosfæren. Her finnes det lite som kan gjøres om til energi. De som lever her har derfor måtte tilpasset seg et liv hvor tilgangen på energi er minimal, et liv i konstant sult.

Tilbake til overflaten

På veien oppover merker du at trykket avtar og temperaturen øker. Lyset kommer gradvis tilbake og når vi endelig bryter havoverflaten, kan du puste inn den friske luften fra jordens atmosfære.

Dette er bare noen av mysteriene vi som forsker på dyphavet forsøker å belyse. De teknologiske fremskrittene gjør at vi i dag har tilgang til områder som for bare noen år siden var utenfor rekkevidde.

Fjernstyrte undervannsfartøyer lar oss kartlegge havbunnen i detalj og samle prøver av både steiner og organismer på flere tusen meters dyp. Dette gir oss en unik innsikt i prosesser som påvirker både geologi, biologi og hav.

Ekstra spennende er det at vi i Norge med vår maritime kompetanse og våre store havområder nå kan innta en ledende posisjon innen utforskning og utnyttelse av havene.

Flere steder i verden arbeides det nå med å hente ut mineraler fra havbunnen. Vi vet at det finnes mineralressurser i de norske områdene, men det er usikkert hvor mye det er snakk om.

Vi må være aktsomme når vi utforsker disse sårbare miljøene. Dersom vi gjør store inngrep før vi har forstått hvordan livet rundt de varme kildene fungerer, står vi i fare for å ødelegge hele økosystemer.

En ting er i hvert fall sikkert. Dyphavet er ikke lenger bare mørkt og endeløst.