Med overskriften Hjernekreft mer utbredt blant høyt utdannede hadde Aftenposten 27. juni 2016 følgende notis:

«Personer med høy utdanning kan ha høyere risiko for å utvikle hjernesvulst, viser ny forskning fra Sverige. Tidligere har forskning vist at personer med høy utdannelse lever lenger fordi de stort sett lever sunnere, men en svensk befolkningsundersøkelse viser at hjernesvulst er mer vanlig blant personer som har minst tre års høyere utdannelse, skriver forskning.no (NTB)».

Studien ble først omtalt på forskning.no 26. juni. 

Denne nyhetssaken er et utgangspunkt for å diskutere hvordan forskning om helserisiko blir formidlet. Den illustrerer en utbredt tendens til at forskere presenterer sine resultater på en måte som er egnet til å misforstås og som skaper unødig engstelse. Alt for ofte blir det formidlet resultater som, når de blir riktig forstått, har liten interesse eller nytteverdi for folk flest.

• Les også: Lave svarprosenter fører ikke nødvendigvis til skjeve resultater

Utdanning og hjernekreft

Artikkelen med samme tittel som Aftenpostens oppslag ble publisert på forskning.no dagen før. Der oppsummeres funnene i den svenske studien slik: «Menn med minst tre års utdanning på universitetsnivå hadde 19 prosent høyere risiko for å utvikle farlig hjernekreft enn menn som ga seg med skolegang etter niårig grunnskole. Dette gjaldt svulsttypen gliomer. … Blant kvinner var risikoen enda høyere. Høyt utdannede kvinner hadde 23 prosent høyere risiko for samme krefttype enn blant dem uten høyere utdannelse.»

Forskning.no gjengir også andre forskjeller i risiko, mellom inntekts-, yrkes- og sivilstandsgrupper. Under overskriften Singellivet beskytter menn? står det:«Enslige menn så ut til å ha en betydelig lavere risiko for ondartet svulst enn gifte menn og samboere. Men de hadde derimot en høyere risiko for godartet svulst. Blant kvinner fant ikke forskerne noen forskjell ut fra om de var gift eller enslige.»

Journalisten intervjuet nestlederen i registeravdelingen ved Kreftregisterett: «Dette var veldig interessant og er nye funn som ikke har vært belyst tidligere. Denne studien kan kaste lys over hittil ukjente faktorer i søket etter årsaker til ondartet hjernesvulst.»

Avslutningsvis tar journalisten et forbehold: «Forskerne påpeker at dette er en observasjonsstudie som ikke kan trekke noen konklusjoner om årsaker og virkninger. De var ikke i stand til å finne informasjon om livsstilsfaktorer som kunne ha påvirket forskjellen i risiko.»

Fagartikkelen

Artikkelen i forskning.no har lenke til fagartikkelen, som er basert på en svensk befolkningsstudie som ble publisert i Journal of Epidemiology and Community Health i april 2016. Studien omfatter alle svensker født mellom 1911 og 1961, som ble fulgt fra 1993 til 2010. Fratrukket de som flyttet ut av landet eller døde i perioden, inneholdt materialet opplysninger om litt over tre millioner personer.

Av disse fikk 6326 ondartet hjernekreft i løpet av de 17 årene, som gir en forekomst på 0,21 prosent for alle som ble undersøkt.

Risikoen for å bli rammet er altså meget liten.

• Les også: De som kommer for sent er de beste menneskene

Relativ og absolutt forskjell i risiko

Tallene 19 og 23 prosent økt risiko for hjernekreft for de med høyere universitetsutdanning sett i forhold de med bare grunnutdanning blant henholdsvis menn og kvinner, viser den relative økningen i andelen med kreft når vi sammenlikner den første med den siste gruppen. Da har forskerne kontrollert sammenhengen for andre egenskaper ved individene som alder, region, tidsrom, inntekt og sivilstand.

Siden sjansen for å få ondartet hjernekreft er så liten, kan vi lure på hva en relativ økning på 21 prosent (snittet for kvinner og menn) egentlig innebærer. En femtedel av noe som er meget lite blir heller ikke særlig mye. Spørsmålet er derfor hvor stor den absolutte forskjellen i risiko er mellom gruppene. Det sies det ikke noe om i fagartikkelen og dermed heller ikke i forskning.no eller NTB-meldingen.

Vi kan ut fra opplysninger i fagartikkelen anslå at risikoen for å få hjernekreft er 0,24 prosent i den første og 0,20 i den andre utdanningsgruppen (det vil si henholdsvis 24 og 20 av 10 000). Den relative økningen i risiko er 0,24 / 0,20 = 1,20, det vil si 20 prosent. Den tilsvarende absolutte forskjellen i risikoen for å få ondartet hjernekreft blir 0,24 – 0,20 = 0,04 prosentpoeng. Forskjellen i forekomst mellom utdanningsgruppene er med andre ord svært liten. Siden materialet er så stort, er den likevel signifikant, det vil si neppe et resultat av tilfeldigheter.

Men er den stor nok til å være interessant og formidlingsverdig?

Uheldig formidlingspraksis

I dag skjer det ofte at resultater fra store analyser av registerdata for sjeldne fenomener presenteres på en måte som gir et mer truende inntrykk av helserisiko enn det egentlig er grunnlag for. I en artikkel jeg har skrevet om misvisende forskningsformidling, gjengir jeg flere tilsvarende eksempler på at forskjeller i forekomst som er ørsmå i absolutt forstand framstår som store ved at de gjengis som relativ risiko. Et minstekrav til presentasjonen må være at også de absolutte forskjellene oppgis. Det gjøres ofte ikke i fagartiklene, og enda sjeldnere når forskningen formidles.

Oppslaget om hjernekreft illustrerer også andre problemer i forskningsformidlingen. Ett er at det kan skapes et inntrykk av at det foreligger årsakssammenhenger uten at det er grunnlag for det. To fenomener kan opptre sammen av andre grunner enn at det ene påvirker det andre. I fagartikkelen om hjernekreft diskuteres dette, det antydes blant annet at forskjellen mellom gruppene kan ha å gjøre med hvordan kreften er registrert. Dette forbeholdet er også med i artikkelen i forskning.no, men det forsvinner i NTB-meldingen i Aftenposten.

• Les også: At noe er statistisk signifikant betyr ikke at det er sant eller viktig

Ikke alle resultater har almen interesse

Slik representanten for Kreftregisteret sier, kan det tenkes at resultatene i den svenske studien har verdi ved at de kan lede til ny forskning som på sikt avdekker årsakssammenhenger. Men når det gjelder den foreliggende fagartikkelen, må en stille spørsmål om det har noen som helst interesse å formidle slike ubetydelige forskjeller til et bredere publikum, når det er usikkert eller direkte usannsynlig at de viser påvirkningsforhold.

Å bare presentere de store relative forskjellene i helserisiko vil snarere skape ubegrunnet engstelse enn økt innsikt.

Ikke all kunnskap er nyttig for publikum

En må videre spørre hva som er hensikten med å formidle resultater som folk uansett ikke vil ha noen nytte av å få kjenskap til. Dette i motsetning til resultater som for eksempel viser sammenhengen mellom tobakk og lungekreft. Formidling av slik kunnskap har bidratt til å påvirke røykeatferden og slik redusert faren for å rammes av lungekreft.

Verdien av å gjøre folk kjent med resultatene av den aktuelle forskningen er vanskelig å se. Det kan vel neppe være tanken at unge mennesker bør advares mot å ta universitetsutdanning, eller menn mot å leve i parforhold, for å redusere risikoen for hjernekreft?