En hun av marulken Lasiognathus dinema nord i Mexicogolfen. (Foto: Theodore W. Pietsch, University of Washington)

Kronikk: De som gir navn til artene er utrydningstruet

Kunnskapsdepartementet må tilrettelegge for norske universiteter å stå frem som et eksempel internasjonalt, satse på taksonomien, og redde artene.

Les mer om den utrydningstruede taksonomien

Ferdinando Boero, The study of species in the era of biodiversity: a tale of stupidity. Diversity, 2010, 2(1), 115-126.

Lisa W. Drew, Are We Losing the Science of Taxonomy? As need grows, numbers and training are failing to keep up. BioScience, 2011, 61(12), 942-946.

Christopher Kemp, The endangered deadNature news, 2015. 518(7539), 293.

Camilo Mora m.fl..How many species are there on Earth and in the ocean? PLoS Biol, 2011. 9(8), e1001127.

Tenk om noen foreslo å ta vare på en befolkning uten å folkeregistrere dem. Det fungerer dårlig. Det samme gjelder for de andre organismene i verden. Biologene som klassifiserer, navngir og registrerer alt levende på jorda dør ut, og vi beveger oss mot en fremtid hvor vi prøver å bevare et mangfold vi ikke lenger har navn på. Bevaring av det biologiske mangfoldet er en global hjertesak. En forutsetning for å kunne bevare et mangfold så flott som det vi har, er å vite hva det består av, hvor mange organismer det er, hvem de er og hvor de finnes.

En studie fra 2011 anslår at det kun er 14 prosent av alle landdyr, og 9 prosent av alle dyr i havet som er blitt beskrevet. Selvsagt er det over middels godkjent at vi har klart å oppdage og navngi omtrent 1,9 millioner arter. Likevel står vi overfor en enorm utfordring når fagfeltet med eksperter innenfor navngiving og beskrivelse av arter er i ferd med å dø ut.

Etterlatt for å dø

Taksonomi er læren om og klassifiseringen av det biologiske mangfoldet. I dag er dette tradisjonelle fagfeltet og dets klassifikasjonssystem, på tur til å forsvinne. Moderne molekylærbiologiske metoder som lokker med store pengesummer og publikasjoner er utelukkende mer populært enn tradisjonell taksonomi.

Det må bevilges mer penger og større satsingsprosjekt må iverksettes, skal det igjen bli attraktivt å utdanne seg til taksonom. I tillegg må taksonomer få den anerkjennelsen de fortjener.

Kuet av publisitet

- Ved American Museum of Natural History i New York finnes det ingen taksonom som spesialiserer seg på sommerfugler og møll, til tross for at det finnes flere hundre tusen eksemplarer av disse på museet, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Don DeBold / CC BY 2.0)

Å være taksonom innebærer å ha fremragende kunnskap og ekspertise innenfor en organismegruppe, da særlig i form av å kunne skille arter fra hverandre basert på deres utseende. Dette er en nøkkelfaktor for å kunne beskrive de resterende 77 prosent av arter som finnes på planeten vår. Majoriteten av organismer som finnes, er insekter, planter, sopp og mikroorganismer. Ikke store, karismatiske, relativt lett identifiserbare dyr. Derfor er det et sårt behov for eksperter på akkurat disse organismegruppene.

Dessverre er dette noe som hverken myndighetene eller universitetene prioriterer. På Rio-konferansen i 1992 ble det vedtatt å gi enorme mengder ressurser til å studere og kartlegge det biologiske mangfoldet, da vi hadde oppdaget at arter dør ut raskere enn vi klarer å oppdage dem. Dessverre mottok taksonomer en latterlig liten del av disse pengene. Mesteparten av pengene gikk til molekylære og teknologiske forskere som mente de hadde løsningen. Det strider mot all fornuft at vi ønsker å kartlegge og bevare det biologiske mangfoldet, men hverken bevilger penger eller åpner opp for nye stillinger for dem som faktisk ønsker å gjennomføre denne jobben.

Overraskende nok finnes det her på Universitetet i Oslo en mastergrad innenfor systematikk. Det komiske er at det satses så lite på, at studiet må være et samarbeid med de andre skandinaviske landene for i det hele tatt å kunne gå rundt. Dermed har vi i Skandinavia ett masterprogram der kun fem studenter fra hvert av de ulike landene har mulighet til å få plass. Her har Kunnskapsdepartementet en jobb å gjøre.

Utrydningstruet gruppe

Taksonomer er utrydningstruet på lik linje som neshorn. Selvsagt blir de ikke beskutt av krypskyttere, men heller blir det bevilget mindre og mindre penger til både utdanning og stillinger. De få gjenværende taksonomene befinner seg lengst inn, mellom støv og gamle samlinger, på ulike naturhistoriske museum. Hvordan kan vi stue de fremste ekspertene innenfor bestemte organismegrupper inn på et gammelt museum for så å lukke døra?

Med få midler til finansiering til forskningsprosjekt, vanskeligheter for å bli sitert i såkalte «high-impact» tidsskrifter og generelt dårlige muligheter for å bli medvirkende forfatter i forskningsartikler hvor taksonomer har bidratt, er det en ond sirkel for dem som prøver å bevege seg ut av det støvete, mørke museet. De museene som faktisk får bevilget penger, er museer som har gått bort fra den tradisjonelle taksonomien, og i retning molekylærbiologiske metoder som er framtidens sparegris. De som ikke ønsker dette, må rett og slett kutte antall stillinger.

Eksempelvis har det store Smithsonian National Museum of Natural History i Washington, D.C hatt en tydelig nedgang i antall taksonomer, fra hele 122 i 1993 til kun 81 i 2014. Ved American Museum of Natural History i New York finnes det ingen taksonom som spesialiserer seg på sommerfugler og møll, til tross for at det finnes flere hundre tusen eksemplarer av disse på museet.

Molekylære metoder holder ikke

Oppdagelsen av DNA og genenes komponenter har selvsagt vært revolusjonerende innenfor det biologiske fagfeltet. Selvsagt er jeg enig om at de nye molekylærbiologiske metodene som DNA barcoding er ypperlige til sitt bruk, i tillegg til at de er med på å rydde opp i den allerede eksisterende systematikken. Det den dog ikke bidrar med, er beskrivelse av nye arter.

En slik barcode er et spesifikt område av organismens DNA som fungerer som en strekkode. Dersom du tar en DNA-prøve av en organisme og deretter sammenligner den med de strekkodene som finnes i databasen, kan du bekrefte eller avkrefte om den gitte arten er den du tror eller ikke. Problemet her er at dersom arten ikke finnes i databasen, og du oppdager en ny art, vil du ikke få noe som helst informasjon, rett og slett fordi arten ikke befinner seg i databasen. Det er derfor man trenger taksonomer som systematisk kan jobbe seg frem til konklusjoner angående artens identitet.

Biologiens dobbeltmoral

Sannsynligheten for at biologer, zoologer eller botanikere mister jobben til en smartere, raskere og mer utholdende robot med kunstig intelligens er bare åtte prosent, ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå.

Det skremmer meg å innse at høyt utdannede og oppegående mennesker ikke klarer å se lengre enn sin egen nesetipp. Vi må fortsette å støtte og finansiere tradisjonell grunnforskning — og da særlig taksonomi. Hvordan kan vi, som hver dag jobber med det biologiske mangfoldet, bare glemme å ta vare på den viktigste nøkkelen til å forstå og systematisere dette store mangfoldet?

Det er håpløst og anta at vi kan gjøre en god jobb uten å vite hva som finnes der ute. Likevel, og ettersom biologene i dag er tvunget til å tenke god business, er det lite rom for å erkjenne og motarbeide dobbeltmoralen i vår egen stue. Kunnskapsdepartementet må rykke inn, gi drahjelp til taksonomien, og verne biologien fra seg selv.

Powered by Labrador CMS