Politiet fant DNA-spor under neglene til Kristin Juul Johannessen, som ble drept i 1999, fortalte visepolitimester Kjell Johan Abrahamsen i Vestfold politidistrikt på en pressekonferanse i juli. Nye og bedre DNA-analyser bidro til at politiet kunne sikte en mann de tidligere hadde frikjent. Etterforskning er alltid nødvendig for å knytte DNA-spor til en forbrytelse, for sporene kan havne hos offeret via en tredjeperson. (Foto: Tore Meek/NTB scanpix)
Kan ikke stole blindt på DNA-bevis
DNA feller forbrytere, men teknologien har blitt så sensitiv at den ofte peker på uskyldige. – Et DNA-resultat er ikke bevis alene, sier norsk ekspert.
Et sveip med bomullspinnen på åstedet eller våpenet er nok til å avdekke spor etter en drapsmann.
Ørsmå DNA-rester kan få stor betydning, som i drapssaken der 12 år gamle Kristin Juul Johannessen var offer. Tidligere i år siktet politiet en mann som hadde DNA-et sitt under neglene til drapsofferet. Takket være nye verktøy kunne politiet hente ut en fullstendig DNA-profil fra 16 år gamle bevis.
Men det er slett ikke alltid at DNA-et på pinnen tilhører rett person. Det kan nemlig like gjerne være en annens arvemateriale som har blitt overført til åstedet.
DNA-teknologien har blitt så bra at den kan lure oss til å tro at vi har fanget forbryteren. Vi stoler for mye på DNA-bevis, mener amerikanske Cynthia M. Cale i en kommentar i tidsskriftet Nature. Hun er student ved University of Indianapolis og jobber med kriminalteknisk DNA-analyse hos Strand Diagnostics.
Selv om forskere har diskutert risikoen ved DNA-overføring i mange år, har rettsvesenet fortsatt stor tro på DNA-analyser, hevder Cale.
Nylig fant hun ut at det er svært sannsynlig at vi drar med oss andres DNA og legger det igjen på nye steder. I studien sin ba hun forsøkspersoner om å ta hverandre i hendene i to minutter og etterpå ta på en kniv.
I 85 prosent av tilfellene ble DNA-et til den de hadde tatt i hånda sittende igjen på kniven de holdt. I fem tilfeller var det faktisk personen som aldri selv hadde tatt på kniven som bidro med mest DNA i prøven.
Jakter på hudceller
Flere fagfolk er bekymret. For feil skjer hele tida, skriver William C. Thompson ved University of California i magasinet GeneWatch, som tilhører organisasjonen Council for responsible genetics.
Cynthia Cale etterlyser mer forskning for å finne ut når og hvordan DNA kan overføres via tredjeperson. Folkehelseinstituttet i Norge er blant dem som forsker på dette. Forskerne der har blant annet funnet ut at DNA kan feste seg på engangshanskene som etterforskere bruker. Både mengden DNA og typen overflate det lander på påvirker sannsynligheten for at DNA-et blir båret videre.
– Dette er en problemstilling vi diskuterer mye hos oss, sier Mariam Mjærum Bouzga, senioringeniør i avdeling for biologiske spor ved Folkehelseinstituttet.
Hun jobber med DNA-analyse til bruk i norske straffesaker. Når politiet har sikret spor på åstedet, sender de dem til Bouzga og kollegene.
– Teknologien har blitt mer sensitiv og metodene bedre. Før måtte vi ha mye mer materiale for å få et resultat, da analyserte vi ofte en stor blodpøl eller sædflekk. I dag analyserer vi cellemateriale som er så lite at du ikke kan se det med det blotte øye, sier hun til forskning.no.
Nå jakter hun ofte på hudceller. Når vi tar på noe, mister vi celler, men langt færre enn i en blodflekk. Gjerningspersonen kan dessuten dra med seg hudcellene til en annen person via hendene eller en gjenstand.
– Problemet er å vite hvordan cellene kom inn i DNA-prøvene og dermed om man kan knytte DNA-et til den kriminelle handlingen, sier Bouzga.
Hun mener det er viktig at det norske rettsvesenet stiller spørsmål ved verdien av DNA som bevis og vurderer om eieren av DNA-et har vært på åstedet.
For en DNA-analyse forteller ikke hvordan DNA-et kom dit.
Noen prøver bruker fagfolkene bare til å utelukke personer. De kan slå fast at DNA-et til en person ikke matcher det i prøven, men de kan ikke peke på hvem sitt DNA som er til stede i prøven. Manglende relevante DNA-spor er likevel ikke nok til å frikjenne en person.
– Fravær av funn er ikke fravær av handling, sier Bouzga.
Forbryteren brukte kanskje hansker eller hadde flaks, eller det skjer noe på åstedet før politiet kommer som gjør at cellene forsvinner.
– Og så vet vi ikke hva som var der i utgangspunktet, hva som har skjedd i forkant av den kriminelle handlingen, sier Bouzga.
Bedre kunnskap om DNA-teknologi har like fullt frikjent uskyldig dømte. I USA har The Innocence Project så langt hjulpet 333 dømte ut av fengsel.
Likevel skaper DNA-funn stadig nye justismord. I 2013 fant amerikansk politi DNA under neglene til et drapsoffer og siktet en mann for drapet. Men mannen lå på sykehuset da drapet skjedde og kunne umulig ha gjort det. Det samme ambulansepersonellet som kjørte ham til sykehuset rykket kort tid seinere ut til åstedet. De overførte antakelig DNAet hans til offeret. Siktelsen ble droppet.
– Et DNA-resultat er ikke et bevis alene. Det må en etterforskning til for å knytte sporet til den kriminelle handlingen, understreker Mariam Mjærum Bouzga ved Folkehelseinstituttet.
Trengte ikke hansker før
DNA-analysen avslører ikke om personen selv har vært på åstedet eller om det er noen andre som har tatt med seg DNAet dit, forklarer Mariam Mjærum Bouzga ved Folkehelseinstituttet. (Foto: privat)
Mengden DNA og hvor mange mennesker det er spor etter avgjør hvor god kvalitet det er på DNA-prøven.
Annonse
Ofte er det mange personer i prøven. Da kan den ikke brukes.
– Er det mer enn fem-seks personer i prøven, kan det bli veldig komplekse DNA-resultater som ikke er egnet for tolkning, sier Bouzga.
Det er et problem når gamle saker gjenopptas. Før i tida var de nemlig ikke like forsiktige med DNA-materialet, og celler fra politi, helsevesen eller laboratoriepersonell kunne havne i prøven.
– Politiet har ikke kontroll på materialet de undersøkte i gamle dager. Selv for bare ti år siden hadde de mindre strenge regler for hvordan beslag ble oppbevart og håndtert. For 30 år siden, da teknologien ikke var så sensitiv, gjorde det ingenting at du ikke brukte hansker. Det var ikke nok celler fra deg som ble avsatt ved undersøkelsen til at det ødela DNA-resultatet, sier Bouzga.
I dag skal både de som sikrer spor og de som analyserer materialet ha klare rutiner, blant annet bruke beskyttelsesklær, for å unngå at deres egne celler bidrar i DNA-miksen.
Cynthia M. Cale mfl: Could Secondary DNA Transfer Falsely Place Someone at the Scene of a Crime? Journal of Forensic Sciences, online 1. september 2015. Doi: 10.1111/1556-4029.12894. Sammendrag.
Ane Elida Fonneløp mfl: Secondary and subsequent DNA transfer during criminal investigation. Forensic Science International Genetics, 17. juli 2015. Doi: 10.1016/j.fsigen.2015.05.009. Sammendrag.
