De forsket egentlig på alvorlige temaer som narkotikasalg, vold og det å falle utenfor samfunnet.

Men da forskerne hørte gjennom lydopptakene av intervjuene, ble det tydelig. De kriminelle lo stadig vekk. Det gjorde også forskerne som intervjuet dem.

– Vi prøvde å få fram historier som de liker å fortelle om seg selv. Mange av dem er morsomme, sier kriminologiprofessor Sveinung Sandberg ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kolleger intervjuet han 40 innsatte i seks norske fengsler mellom 2010 og 2014. Det tok lang tid å få tak i såpass mange narkolangere, alle menn mellom 20 og 49 år.

Ler av andre og seg selv

De har både selvironi og harselerer med andre. Når storselgerne forteller om livene sine, dukker humor opp blant annet når de:

• Skryter av egne bragder
• Kritiserer autoriteter som politiet eller hakker på folk i det kriminelle miljøet
• Letter på trykket og forteller om tragiske hendelser

Slik tolker i alle fall forskerne dem. De har ikke spurt de innsatte selv om humoren, men støtter seg til teorier om humorens typiske funksjoner.

For humor er ikke bare moro. Annen forskning viser at politiet vitser for å takle dramatiske opplevelser eller utfordre hierarkiet.

– De har mislykkes med prosjektet sitt

«Hvis jeg antok at politiet skulle komme, så la jeg en 10–20 gram på bordet. Hvis det ligger en 10–20 gram hasj på bordet, så finner dem det alltid og så er dem fornøyd. Sånn psykologisk, dem gir seg ikke før dem finner noe. Dem begynner å leite og skal finne noe. Jeg lot det bare ligge på stuebordet», forteller Johnny og ler.

I likhet med flere av dem som er intervjuet, forteller han om hvordan han lurer politiet.

Kriminelle kan skryte av egne bragder og presentere seg som vinnere til tross for at de på et vis har tapt ved å havne bak murene.

– Sannsynligvis gir det dem selvrespekt og status, sier Sandberg.

– De sitter jo der i fengsel og har mislykkes med prosjektet sitt. Mange av dem har rusproblemer selv.

– En god, lang historie med humor, noen overdrivelser og litt drama kan være mer fristende å fortelle enn at du fikk juling og havnet i fengsel.

En kynisk verden

«Det var ganske kaldt. Vi fikk dem til å legge seg ned i snøen og lage engler i snøen. Ikke sant, ganske flaut for 16–17 år gamle gutter. (…) Og kjørte derfra etter å ha gitt dem en liten omgang.

– Altså omgang, slo dere dem litt?

Ja, ikke så voldsomt, liksom, men litt fiking i trynet og et par knyttneveslag og sånn. (…) De stod og hutra og frøys, stod og grein og greier, da var det litt dårlig samvittighet.»

Henrik ler når han forteller om vold mot andre mennesker. Det kan være en måte å leve med det på, tror Sandberg.

– Hvis man føler dårlig samvittighet, kan man vitse om det og så blir det litt enklere, sier han.

– Eller så er det kanskje bare et uttrykk for den kyniske verden de befinner seg i. En gruppe som er vant til å være på bunnen av hierarkiet, kan få behov for å heve seg over dem som er enda lenger nede.

Ble slått som barn

De kriminelle kan også fortelle om vanskelige erfaringer med et flir om munnen. Flere har hatt en trøblete oppvekst preget av vold og rus.

– Jeg tror de ler av sin egen tragiske situasjon for å beskytte seg. Hvis du begynner å grine, blir du et offer, og det er nok noe mange i den tøffe, maskuline gatekulturen frykter, sier Sandberg.

– Når du ler litt, blir det mulig å snakke om en del ting som jeg tror ellers ville vært veldig vanskelig å snakke om.

Forskerne lo som oftest med deltakerne. Men ikke når det kom slike historier.

– Hvis de gikk langt i beskrivelser av vold, lo vi heller ikke.

Hjelper fortellingen?

Førsteamanuensis Frode Helmich Pedersen ved Universitetet i Bergen har sett på humorstudien og synes at den er interessant og tankevekkende.

Men han lurer på om det å lage en fortelling kan hjelpe med å takle vanskelige opplevelser uten humor. Og kanskje kunne de kriminelle hevdet seg gjennom humor uten fortellingen?

Pedersen savner at forskerne skiller humoren fra fortellingen.

– Fordi forskerne blander de to, får de ikke satt fingeren på om det er humoren eller fortellingen som skaper effekten, sier han.

Som litteraturviter er han opptatt av hva som utgjør en fortelling i motsetning til andre måter å kommunisere på. Han kjenner likevel igjen noe av det Sandberg har funnet ut.

– At humor er viktig i kriminelle miljøer, er ikke så veldig overraskende for dem som har sett populærkulturelle framstillinger. Også i avisa hender det ofte at kriminelle kommer med uttalelser som tilsier at politiet er litt teite.

Komiske rettssaker

Pedersen leder et prosjekt der flere forskere studerer dommer fra norske rettssaker.

– De er ofte morsomme fordi folk har gjort og sagt så mye rart.

Men i likhet med i Sandbergs prosjekt er dette forskernes tolkninger, understreker Pedersen.

Det er også en del ufrivillig humor i dommene, forklarer han. For eksempel når en som er tatt for råkjøring nekter i sin forklaring for at det er han som har kjørt bilen – til tross for at han ble pågrepet i førersetet på bilen som lå i grøfta.

Måten dommene er skrevet på, forsterker humoren, mener Pedersen.

– Hvorfor bruker retten direkte sitater når tiltalte har sagt noe pussig? Kan det hende at retten vil krydre fortellingen? Synes de det er greit at de som leser dommen, trekker på smilebåndet?

Menneskeliggjøring

Sosiolog Sveinung Sandberg ønsker å få fram at kriminelle på mange måter er som folk flest.

– Hvis vi hele tida går rundt og tenker at dette er trist og ekstremt voldelig, blir de mer annerledes enn de egentlig er, sier han.

Han er klar over at det kan provosere.

– Det er alvorlige temaer, og det føles som om man ikke tar det på alvor hvis man studerer humoren i disse miljøene.

Av samme grunn kviet han seg selv for å forske på humoren.

Men nettopp fordi det gjelder en gruppe som faller utenfor på så mange måter, er det desto viktigere synliggjøre det allmennmenneskelige, mener han.

– Hvis vi ser hvordan de kan le av seg selv og andre på en gjenkjennelig måte, så blir det lettere å forstå dem som mennesker, sier Sandberg.

Om avstanden mellom folk flest og kriminelle blir litt mindre, blir det kanskje også lettere for de dømte å komme tilbake til samfunnet.

Kjenner igjen latteren fra gata

Forskerne har altså ikke snakket med de kriminelle om humor. Hadde de spurt hva de mente med det de sa, kunne de fått helt andre svar.

Humor må komme naturlig, mener Sandberg. Ved å få dem til å fortelle om livene sine på en hverdagslig måte, håper forskerne å få et bilde av hvordan de bruker den til å presentere seg selv.

Han kjenner igjen væremåten fra da han fulgte narkoselgere på gata i Oslo i arbeidet med doktorgraden sin. Selgerne gjorde ofte narr av hverandre. Men de sparket aldri oppover.

Først da de var på tomannshånd med forskerne, kom de såre historiene om et vanskelig liv.

– De snakket om det mens de flirte litt.

Tegnet opp smuglerruter

Det opprinnelige målet med intervjuene i fengsel var å få oversikt over narkotikamarkedet i Norge – med organisering, prisregulering og hierarki blant de som jobber der.

Forskerne ville snakke med sentrale personer som selger stort eller smugler. Noen av dem sonet lange fengselsstraffer for narkotikakriminalitet.

De tipset om andre storselgere i samme fengsel som i stedet sonet voldsdommer. Under løfte om anonymitet åpnet de seg opp for forskerne.

– Jeg var bekymret for at de ikke ville snakke om kriminalitet som de ikke er dømt for. Men de stolte på oss. De fortalte og tegnet opp smuglerruter gjennom Europa. Jeg tror alle har et behov for å snakke om det de er gode på, sier Sandberg.

Referanse:

Sveinung Sandberg og Sébastien Tutenges: Laughter in Stories of Crime and Tragedy: The Importance of Humor for Marginalized Populations. Social Problems, 15. oktober 2018. Doi: 10.1093/socpro/spy019. Sammendrag.

Les også

Unge som har hatt atferdsvansker ruser seg mer