Det ser ut til at Lady Gaga tar feil når hun synger at vi ikke kan lese pokerfjeset hennes. De fleste av oss er nemlig langt dårligere til å kontrollere hva vi avslører med trynet enn vi tror.

En canadisk studie viser at løgnere som får beskjed om å kontrollere sine ansiktsbevegelser under et avhør, klarer å stoppe en god del av ansiktsbevegelsene sine – men ikke alle.

Forskerne tror resultatet kan være nyttig i situasjoner der det er om å gjøre å avsløre løgnere, for eksempel i arbeid med å avverge terrorangrep eller fakke kriminelle.

Stoppe bevegelse er vanlig løgnteknikk

33 kvinnelige og 27 mannlige studenter ved University of Buffalo deltok i eksperimentet, der de ble delt opp i to grupper. Den ene gruppen fikk beskjed om å ta et par kinobilletter, og så lyve og si at de ikke hadde tatt dem, mens den andre gruppen ikke tok billettene, og fortalte sannheten.

Så ble de avhørt om billettyveriet av en utenforstående person med lang erfaring fra avhørssituasjoner.

Deltagerne fikk beskjed om at de ville blitt belønnet dersom de klarte å overbevise intervjueren om at de var uskyldige, mens de ville bli straffet om de ikke klarte det.

Før avhøret ble noen av deltagerne spesifikt instruert om å forsøke å kontrollere ansiktsbevegelsene sine i både øvre og nedre del av ansiktet. Bevegelsene de fikk beskjed om å være obs på var heving og senking av øyenbryn og smiling.

– Selv om slike ansiktsbevegelser ikke nødvendigvis er sikre indikatorer på bedrag, er det å undertrykke ansiktsbevegelser åpenbart en av de mest populære strategiene løgnere bruker for å lure andre, forklarer Mark Frank, professor i kommunikasjon og medforfatter av studien, i en pressemelding.

Trodde de lykkes, men den gang ei

– Vi forutsa at i intervjusituasjoner der bedrag er en mulighet, ville individer være i stand til å redusere både mengden og intensiteten i smiling og øyebrynsbevegelse kraftig, men at de ville være dårligere i stand til å gjøre dette mens de løy. Det viste seg å være riktig, sier Frank.

Smil og andre bevegelser i den nedre delen av ansiktet er lettere å kontrollere enn bevegelser i toppen av fjeset, og deltagerne klarte også, som forventet, å kontrollere smilingen bedre enn øyebrynene.

Majoriteten av deltagerne trodde imidlertid at de hadde kontrollert samtlige ansiktsbevegelser, og beholdt steinansiktet gjennom hele avhøret.

Ikke tenk på en rosa elefant

Frank og den daværende doktorgradsstudenten Carolyn M. Hurley, som er hovedforfatter av studien, har trukket på en psykologisk teori som på engelsk heter ironic process theory, eller ironisk prosessteori på norsk, for å forklare hva som skjer når ansiktsbevegelsene spretter frem til tross for deltagernes beste innsats.

Teorien sier at når individer blir nødt til å overvåke sine egne tankemønstre for å undertrykke en tanke eller et bilde, vil denne prosessen gjøre at tanken eller bildet får plass i overvåkningsminnet. Det gjør at det oftere kan smette ut, og dukke opp i det vanlige minnet.

Sagt langt enklere: Dersom noen ber deg ikke tenke på en rosa elefant, skal det godt gjøres å ikke gjøre nettopp det.

– Vi kan redusere ansiktsbevegelsene våre når vi forsøker å undertrykke dem, men vi klarer ikke eliminere dem helt, konkluderer Frank.

– Funnene i denne studien er viktig for situasjoner der sikkerhet er viktig. Det gjelder enten vi har å gjøre med kompetente og motiverte løgnere som har øvd seg på å kontrollere sine ikke-verbale signaler, eller det er utrente individer som har sett på TV at en spesiell bevegelse i pannen eller leppene er en indikator på løgn, mener han.

Kilde:

C.M. Hurley og M.G. Frank: Executing Facial Control During Deception Situations Journal of Nonverbal Behavior, 2011, vol. 35, nr. 2, side 119-131