– Han kunne ikke snakke. Han kunne bare si mamma.

Dette uttalte moren til en 20 år gammel gutt som ble skutt av svensk politi, til den svenske avisa Expressen i 2018.

Eric Torell hadde Downs syndrom og autisme. Han hadde rømt hjemmefra med en leketøyspistol da tre politi løsnet skudd mot ham, ifølge svenske Aftonbladet.

Politiet oppfattet situasjonen som en nødvergesituasjon. De trodde han hadde et ekte våpen.

Politimannen som anførte et skudd i ryggen hans, ble tiltalt for tjenestefeil året etter.

Skal behandles som et barn

Hendelsen i Sverige kunne også ha skjedd i Norge, frykter Karianne Moen.

Hun er selv politi og tar en doktorgrad i profesjonspraksis ved Nord universitet. Her undersøker hun politiets erfaring med psykisk utviklingshemmede utsatt for overgrep.

• Les også: En kvinne med Downs ble voldtatt. At hun ble hørt i retten tilhører sjeldenhetene

Som veileder på bacheloroppgaver ved Politihøgskolen har hun fått kjennskap til at personer med psykisk utviklingshemming ikke har respondert slik politiet forventet.

– I en situasjon ble en med psykisk utviklingshemming nesten skutt, fortalte hun under Politikonferansen i Oslo tidligere i sommer.

Lite bevissthet

Når personer med psykisk utviklingshemming er fornærmet eller vitne i en straffesak som omhandler grov vold og seksuelle overgrep, skal de behandles på lik linje med barn. Dette sier straffeprosessloven.

I Moens mastergrad fra 2017 foreslo hun at det burde forskes på hvorfor det i liten grad avdekkes seksuelle overgrep mot psykisk utviklingshemmede.

I hennes doktorgrad, som ikke er avsluttet, har hun så langt avdekket at det er grunn til å tro at politiet har lite bevissthet om at noen av dem de møter, er psykisk utviklingshemmede.

De har derfor også lite kompetanse for å ivareta rettssikkerheten til denne gruppen.

– Folk kommer ikke med en merking

Dette bekrefter funnet i en rapport som kom fra Nordlandsforskning i 2018. Der kom det fram at politi- og rettsvesen ikke er flinke nok til å fange opp om forbrytere har en lettere psykisk utviklingshemning.

Men deres funn viser også at politiet relativt hyppig er i kontakt med personer som har kognitive vansker. Kognitiv er det som har med erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre.

– At folk har slike vansker, går ofte under radaren. Folk kommer ikke med en tydelig merking og bruker heller mye tid og krefter på å skjule at de har denne typen problemer.

Dette sa forsker Terje Olsen som ledet arbeidet med rapporten i en pressemelding da den kom ut.

Veldig lite forskning

Moen, som tilhører det samme fagmiljøet i Nord-Norge, ønsket å se videre på hvilke erfaringer politiet har med denne gruppen og hva som er årsaken til at de ikke oppdages.

I sin doktorgrad retter hun oppmerksomheten mot personer som blir utsatt for straffbare handlinger.

Hun intervjuer også familievolds- og sedelighetskoordinatorer i åtte politidistrikt.

I tillegg gjør hun en gjennomgang av forskning på området i Norge og internasjonalt.

Hun oppdager at det nesten ikke finnes forskning på dette.

I Norge finnes det et par studier. Internasjonalt finner hun bare et titalls studier.

Finnes ikke i statistikken

– Disse menneskene er ikke synlig noe sted. Verken i forskning eller statistikk. De blir derfor en «blind flekk» i politiarbeidet. De er der, men vi ser dem ikke.

I sin masteroppgave fra 2017 peker Moen på grunnen til at psykisk utviklingshemmede blir skjult hos politiet.

– Det finnes ikke systemer som registrerer denne gruppen. Straffesakssystemet registrerer kun om du er voksen eller barn.

Hun mener at mye av forklaringen på «usynligheten» ligger her.

Psykisk utviklingshemmede er heller ikke nevnt som en egen gruppe i forskriften som regulerer tilrettelagte avhør. Kun barn som egen gruppe er nevnt. De går under begrepet «særlig sårbare personer».

Dette er helt påfallende, sier hun.

– Dette er en sekkebetegnelse for mange ulike grupper og er ikke definert godt nok. Derfor oppdages de ikke.

Gruppen er forskjellig

Det er også flere grunner til at de ikke syns.

Det kan være komplisert å fastslå om en person har en psykisk utviklingshemning.

Gruppen er svært forskjellig. Den kan for eksempel inneholde personer med Downs syndrom, lav IQ eller lettere autisme.

Et fellestrekk er at de kan ha problemer med å forstå, uttrykke seg og bli forstått. Mange vil heller ikke innrømme at de har en utfordring. De skjuler det for politiet.

Forstår ikke

– Enkelte som blir tatt av politiet eller som er offer for kriminalitet, forstår ikke det ulovlige i det de har gjort eller hva de har blitt utsatt for, forteller Erik Søndenaa.

Han er forsker ved NTNU og har i en årrekke forsket på psykisk utviklingshemming og strafferett.

– Vi vet samtidig at de fleste med psykisk utviklingshemming som kommer i berøring med strafferetten, ikke blir diagnostisert.

Han var med på den tidligere nevnte studien fra Nordlandsforskning, der de intervjuet 250 ansatte i politi om dette.

Bare rundt ti prosent av dem fortalte at de hadde en prosedyre på å kartlegge diagnose i saker der psykisk utviklingshemmede var involvert.

Seksuelle overgrep

Søndenaa forteller at den forskningen som finnes, tyder på at personer med psykisk utviklingshemming som er i kontakt med politiet, som oftest er representert i saker som handler om impulsdrevet kriminalitet.

– De har en forhøyet risiko for å være involvert i seksuallovbrudd. Både som offer og gjerningspersoner.

Internasjonal forskning tyder også på at denne gruppen blir brukt i prostitusjon og menneskehandel, forteller Karianne Moen.

Politiet har blitt felt i to saker som har handlet om psykisk utviklingshemmede i Diskrimineringsnemnda.

Begge sakene handlet om mistanker om seksuelle overgrep mot personer med psykisk utviklingshemmede. Handicapnytt har skrevet om disse sakene.

Bør bruke et enklere språk

Karianne Moen mener at det ikke handler om politiets uvilje, men usikkerhet. Det må derfor en bevisstgjøring til, mener hun.

– Vi må ha verktøy for å få klarhet i om en person har en psykisk utviklingshemming. Ikke for å kartlegge og stigmatisere, men for at de skal få ivaretatt sin rettssikkerhet.

Forskningsrapporten fra 2018 foreslår tiltak som kan bedre situasjonen.

– Det handler om at politiet må være oppmerksomme på at de møter folk med kognitive vansker. De må bruke et enklere språk og ta seg bedre tid, sa Olsen.

Det finnes flere verktøy

Verktøyene finnes. De må bare bli tatt i bruk, mener Søndenaa.

– Det finnes allerede i dag flere verktøy for å avdekke om en person har en psykisk utviklingshemming. Dette er screeningverktøy som gjør en grov kartlegging. Grundigere undersøkelser må gjøres av eksperter.

Søndenaa er enig med Moen i at mer forskning er nødvendig for å bevisstgjøre politiet og andre om dette problemet. Han viser til at diskusjonen som har vært rundt psykisk syke i kriminalsaker, har vært med på å øke vår bevissthet om denne gruppen.

Men i tillegg trengs det mer undervisning i politiutdanningen, mener han.

Jobbes med opplæringssystemer

Fagmiljøer i England og Nederland jobber for tiden med å utvikle opplæringssystemer basert på VR-teknologi (virtual reality). Der får ansatte i rettsapparatet, blant annet politi, prøvd ut møter og avhør hvor kommunikasjonen er på et nivå som er tilsvarende det en person med utviklingshemming kan oppleve. For eksempel i et politiavhør.

Dette er under utvikling og muligens interessant også i Norge, mener Søndenaa.

– Hvis politiet har mer grunnleggende kunnskaper om menneskers psykiske avvik og psykisk utviklingshemming i bunn, vil de klare å kommunisere bedre med denne gruppen og gjøre seg bedre forstått.

– Strafferetten er full av snirklete språk. Det er politiets oppgave å oversette dette slik at alle forstår det, sier han.

Et internasjonalt problem

Manglende bevissthet er en utfordring for politiet internasjonalt, ikke bare her i Norge, påpeker Moen.

Koordinatorene hun intervjuer i sin doktorgrad mener det er på høy tid at politiet får mer kunnskap på dette området.

Politihøgskolen har frem til 2020, tilbudt kun en utdanning der psykisk utviklingshemmede som tema inngår. Dette er avhør av førskolebarn og sårbare voksne.

Men det er fremdeles ikke nok studietilbud rettet direkte mot psykiske utviklingshemming, mener Moen.