Moren ønsker av hensyn til resten av familien å fortelle sin historie anonymt, men forskning.no kjenner hennes identitet.

«Tobias» var det første barnet.

Fødselen ble svært komplisert. Fosteret ble snudd i åttende måned, fordi han lå i seteleie. Da gutten omsider kom ut av mors liv, var han helt blå.

Det gikk tidlig opp for henne at han ikke var som andre barn.

– Han fikk det første epilepsianfallet som toåring. Senere utviklet han seg veldig sakte. Jeg var fortvilet og øvde og øvde med ham. Men han var seks år før han kunne telle til ti.

Under hele oppveksten har han vært impulsiv og lettlurt. Han har hatt problemer med å forstå konsekvensene av sine handlinger, mener hun.

– Han forstår ikke hvordan verden fungerer, rett og slett. Og han er fortsatt som et lite barn som sier rett ut alt han tenker.

Dette sier hun om sønnen som i dag er en godt voksen mann.

«Tobias» fikk diagnosen psykisk utviklingshemmet allerede da han skulle begynne på skolen. Skolestarten ble utsatt og han har alltid gått på spesialskole.

Likevel soner han dommen sin i et vanlig fengsel.

I fengslene er nær 11 prosent psykisk utviklingshemmet

– Vi ønsker å ha et samfunn som er mest mulig inkluderende. Dette er riktig for de fleste, men kan bli vanskelig for noen, mener forsker Erik Søndenaa.

I en kronikk på forskning.no denne uken skriver han at nær 11 prosent av fangene i norske fengsel skårer så lavt på kognitive tester, at de oppfyller kriteriet for utviklingshemming. Det vil si at de har en IQ på under 70.

Dette resultatet kom han til i en studie gjennomført i 2008. Omfanget han finner stemmer godt med internasjonal forskning. Dette viser en forskningsgjennomgang han og en gruppe forskere gjorde i 2020.

Strafferetten har sin egen definisjon

En person kan være psykisk utviklingshemmet, men samtidig tilregnelig ifølge norsk straffelov.

En person med IQ mellom 60 og 75, det vil si den strafferettslige definisjonen av lett utviklingshemming, kan straffes som andre.

Norge skiller seg her ut fra mange andre land, der den nedre grensen for strafferettslig tilregnelighet er satt til IQ over 70. I Norge er den satt til IQ over 60.

Ikke identifisert

Det er et stort problem at mange med lettere utviklingshemming ikke blir identifisert i rettsprosessen, mener Søndenaa.

De gjennomfører fengselsstraff uten at politiet, fengselet eller andre som er involvert i straffesaken forstår at de er utviklingshemmet.

I rapporten fra 2020 anbefaler Søndenaa og en gruppe forskere at helsetjenesten foretar en enkel screening for å fange opp disse menneskene.

Ofte seksualforbrytelser

Søndenaa gjorde altså studien som kartla omfanget i 2008. Etter dette er det mange som har stilt spørsmål ved om andelen psykisk utviklingshemmede i norske fengsler virkelig kan være så høy som nesten 11 prosent. Nå mener Søndenaa det kan være lurt å gjøre en ny gjennomgang for å avdekke forekomsten.

Det er ikke noen grunn til å tro at andelen har gått ned på disse årene, sier han.

– Vi har fått høyere strafferammer på seksualforbrytelser etter at jeg gjorde denne undersøkelsen. Dette er de forbrytelsene der utviklingshemmede er overrepresentert.

Ble utagerende

Da spesialskolen til «Tobias» ble lagt ned i forbindelse med HVPU-reformen i 1991 (se faktaboks) ble presset på familien stort, forteller moren.

Ingenting var tilrettelagt i hjemkommunen, verken for skole eller fritidstilbud, forteller moren.

Da begynte «Tobias» å bli enda mer utagerende og hjemmesituasjonen ble umulig.

– Så lenge han gikk på en spesialskole sammen med elever med lignende utfordringer som ham selv, gikk det ganske bra med ham. Han hadde venner og gikk på fritidsaktiviteter. Men da den ble lagt ned, ble han veldig frustrert.

Ble slukt av internett

Etter hvert flyttet han i egen leilighet. Der ble han sittende mye alene, uten venner, jobb eller annen oppfølging. I nærmiljøet ble han kalt for «idioten».

Da han fikk internett, begynte et nytt liv for «Tobias», forteller moren.

– Han satt på nettet til alle døgnets tider. Her kom han etter hvert i kontakt med veldig unge jenter på ulike kontaktsider.

«Tobias» sa til moren at ingen jenter på hans egen alder vil ha noe med ham å gjøre. De synes han er for barnslig. Hun tror det kan være årsaken til at han søkte seg til jenter som var mye yngre enn ham selv.

Nå sitter han i fengsel, dømt for voldtekt av unge jenter.

– Vi bør vite hvem vi setter i fengsel

Moren klarte ikke å være til stede i rettssaken. Hun har bare fått den referert.

– Han innrømmer at han har vært inne på sider på internett som han ikke burde vært på. Men han benekter på det sterkeste at han har begått voldtekt. Han skjønte heller ikke hva som ble sagt i retten, forteller hun.

Personer med utviklingshemming som soner i fengsel har ikke samme forutsetning for å skjønne rettsprosessen, innholdet og omfanget av en straffedom, sier Søndenaa.

– Det er et veldig formelt språk i retten. De som tilhører denne gruppen jeg har studert, forstår det ikke. Og mange kamuflerer godt at de ikke forstår. De sitter og nikker og gir inntrykk av at de skjønner hva som skjer.

Han mener at dette er bekymringsfullt med tanke på rettssikkerheten.

– Det er såpass alvorlig å dømme folk til å sone i mange år at vi bør vite hvem vi setter i fengsel. Både politiet og domstolen bør sikre seg at de som blir dømt i en straffesak, forstår hva som skjer og hva de blir dømt for.

I dag er kunnskapen om dette for svak, mener han.

Ikke så lett å kartlegge

Det er komplisert å kartlegge og identifisere de som har utviklingshemminger. Det handler blant annet om at de selv ikke vil ha et sånt stempel, mener Søndenaa.

Knapt noen av dem han har møtt i fengslene, bruker begrepet utviklingshemming i beskrivelsen av seg selv. De erkjenner nok å ha lærevansker. Men de oppfatter diagnosen mer som stigmatiserende enn som nyttig.

– Utviklingshemningen og lav skår på intelligenstester utgjør ikke i seg selv noen risiko for kriminalitet. Det er først når mange andre faktorer spiller inn, at en person med en utviklingshemming får økt risiko.

– Ofte er det snakk om en blanding av lærevansker, kognitiv svikt, rusproblemer, ADHD og autismespekterlidelser og psykiatri. Dette kommer også i kombinasjon med andre levekårsproblemer, som for eksempel oppløsning av familier, utstøting fra utdanning og arbeidsliv, fattigdom og ensomhet.

Dårlige venner i fengselet

Moren til «Tobias» er alvorlig bekymret for hva oppholdet i fengselet vil gjøre med ham.

På den ene siden blir han jevnlig utsatt for spydigheter, hån og latterliggjøring fordi han ikke forstår ting.

På den andre siden får han seg nye venner.

– Jeg får hjertet i halsen når jeg tenker på disse vennene, sier hun.

«Tobias» forteller henne mye om dem på deres jevnlige videomøter.

– Noen av dem er snille med ham. Men andre skryter av grusomme ting de har gjort. Det er snakk om drap og bestialske overgrep mot barn, blant annet. Han har vært så ensom, så han tar de vennene han får.

Hun er engstelig for at han kommer til å bli en nyttig medhjelper for noen av dem etter løslatelse.

Det er en stor risiko å la ham, som er på nivå med en 12-åring intellektuelt, sone sammen med andre med normal intellektuell utvikling, mener hun.

Fare for nye lovbrudd

Morens frykt for at «Tobias» skal begå nye kriminelle handlinger og havne innenfor murene igjen, er ikke ubegrunnet.

De med lettere utviklingshemminger hadde tre ganger så mange fengselsopphold som andre innsatte, fant Søndenaa ut i sin studie.

I Norge har vi én enhet for tvungen omsorg for de som er sterkt funksjonshemmet og regnes som utilregnelige, Sentral fagenhet for tvungen omsorg ved Trondheim fengsel, Brøset.

Moren mener at «Tobias» burde vært på Brøset eller i en annen institusjon for psykisk utviklingshemmede med kvalifisert personale.

Trangt om plassen

Men det er trangt om plassene på Brøset.

Tor Arne Veie er leder for enheten. Han forteller at de er den eneste enheten i sitt slag i Norge for personer med høygradig psykisk utviklingshemming som er dømt til tvungen omsorg.

De har fem sengeplasser. I tillegg har de ansvaret for 19 personer dømt til tvungen omsorg som bor rundt omkring i landet.

– Hensikten for oss er å etablere et botilbud med tvungen omsorg i den dømtes hjemkommune. Vi inngår en avtale med kommunen om å etablere et forsterket sikkerhetsmessig botilbud. Når man har fått på plass et slikt tilbud som ivaretar sikkerhet og samfunnsvern, så flyttes vedkommende ut fra Brøset og inn i boligen under vårt ansvar, sier Veie.

En som er dømt til tvungen omsorg har helse- og omsorgspersonell rundt seg døgnet rundt, for å få den hjelpen vedkommende trenger for å ikke begå nye straffbare handlinger, forteller Veie.

– Det er fortvilende

Veie mener det er åpenbart at det er mange psykisk utviklingshemmede lovbrytere, som helt sikkert hadde hatt det mye bedre hos dem enn i fengselet.

Men så lenge de er vurdert som tilregnelige tilhører de den sentrale fagenhetens målgruppe.

– Vi får med jevne mellomrom henvendelser fra norske fengsler om det er mulig å overføre en innsatt med psykisk utviklingshemming til vår institusjon. De siste to årene har vi måttet avslå alle disse henvendelsene. Vi synes det er fortvilende.

– Er det da ikke behov for flere slike institusjoner som Brøset i Norge? Både Danmark, Nederland og Storbrittania har større spesialfengsel og forsterkede botiltak.

– Jo, det kan du si. Men dette er en politisk betent sak. Vil vi ha slike institusjoner for psykisk utviklingshemmede? Det er jo ikke så lenge siden de store institusjonene for psykisk utviklingshemmede ble lagt ned i Norge.

Lite tilbakefall

Siden 2002 er det bare én person av de rundt 35 som ble dømt til tvungen omsorg, som er dømt på nytt, forteller Veie.

Dette står i kontrast til Erik Søndenaas funn. De viser at psykiske utviklingshemmede i fengsel ofte kommer tilbake.

– Det går an å hevde at tilbakefallsraten er lav sammenliknet med fengsel. Men det hører også med til historien at en dom til tvungen omsorg skal opp til ny vurdering i retten hvert tredje år. Da gjøres det en vurdering av fare for gjentakelse, sier Veie.

Dette er på grunn av at samfunnet har behov for vern, mener han.

Det er vanskelig for kommunene å håndtere personer med psykisk utviklingshemming som for eksempel er dømt for seksualovergrep mot barn, på en sikker måte. Derfor er det mange som får fornyet dommene og blir dømt til flere år.

– Dette kan naturligvis høres etisk betenkelig ut. Men vi vet jo at de som sitter på slike dommer hos oss, har det ganske bra. De har helse- og omsorgspersonell rundt seg hele tiden, og de har som oftest en jobb eller et tilbud på dagtid.

Jobbe mer med tilbakeføringen

Et alternativ til flere spesialfengsler eller forsterkede botiltak er at kriminalomsorgen utvikler en sterkere sosialfaglig profil, mener Søndenaa.

– Kriminalomsorgen har de siste årene innført en ordning med tilbakeføringskoordinatorer i alle fengsler. Hovedmålet med disse stillingene er å bidra til at innsatte kan komme tilbake til samfunnet uten kriminalitet.

– Dette er et skritt i riktig retning. Men det må være noen som tar imot dem på den andre siden. Når fengselet har gjort sitt for å få i stand et rehabiliteringstilbud ute i samfunnet, så forplikter også det sivile samfunnet å ta stafettpinnen videre. De som løslates må få et greit arbeidstilbud eller boligtilbud som er tilpasset dem. Her har vi nok en lang vei å gå fortsatt, sier han.

Forakt for utviklingshemmede?

På videomøtene de har en gang i uka forteller «Tobias» om mange triste ting han opplever i fengselet, både fra medfanger og betjenter. Moren har sendt mange henvendelser til Kriminalomsorgen om dette. Noen av disse har forskning.no sett.

– Jeg tror mange føler en slags forakt for mennesker med utviklingshemminger. Men vi bør i alle fall tenke på hva som skjer med disse menneskene etter soning og hva som gjør at de blir nyttige hjelpere til andre kriminelle. Det må vel samfunnet være bekymret for?

Selv om hun er sliten nå, vil hun aldri svikte sønnen sin, sier hun.

– Jeg prøver å gjøre alt jeg kan for at politikerne skal få øynene opp for dette problemet. Men ingen av dem jeg har tatt kontakt med til nå, har noen gang svart meg, sier hun stille.

les også

Blir ikke oppdaget: Over ti prosent av norske fanger er utviklingshemmede