Påskekrimmen: myter og sannheter

Kan et hårstrå si alt om morderen? Kan man lage fantomtegning ved hjelp av dna? Vi dro til Rettsmedisinsk institutt for å avsløre mytene fra påskekrimmen.

Publisert

Vi ser dem gruble hvileløst i skyggefulle lokaler til alle døgnets tider, med flagrende hårmanker og hvite frakker. Ofte må de jage gjerningspersonen også, på klakkende hæler.

Slik er kanskje påskekrimmen, men ikke den norske virkeligheten, ifølge senioringeniører på Rettsmedisinsk institutt, Mariam Bouzga og Beate Brekke Hellerud.

forskning.no er på besøk i de lyse kontorlokalene ved Rikshospitalet i Oslo, der de to og deres kollegaer fordyper seg i spor fra mørke hendelser, som drap og voldtekter.

Beate Brekke Hellerud og Mariam Bouzga (Foto: Marianne Nordahl)
Beate Brekke Hellerud og Mariam Bouzga (Foto: Marianne Nordahl)

Jobben til Bouzga og Hellerud er å finne og analysere biologiske spor fra plagg og andre gjenstander fra anmeldte forbrytelser, og som politiet sender inn til instituttet.

Slike spor kan være blod, spytt, sæd og overflateceller fra menneskekroppen, for eksempel fra slimhinner og hud. Men det berømte hårstrået som TV-detektivene jubler over når de finner, er det derimot sjelden noe nyttig å hente ut av, ifølge Bouzga.

MYTE: Hårstrået som sier alt

- I krimserier er de veldig opptatt av det ene hårstrået som ligger igjen på åstedet, men det vi bruker for å finne ut om et spor er avsatt fra en bestemt person, er det som heter genomisk DNA. Det må vi inn i hårrota for å finne, sier hun.

- Utover i hårstrået finner vi bare såkalt mitokondrielt DNA - DNA fra cellekjernen. Der kan vi bare se hvilken slekt vedkommende tilhører på morssiden, sier hun.

- Hvis politiet først finner et hårstrå med rot, er problemet likevel at hår i seg selv er flyktig.

Når CSI-kriminalteknikerne ligger på gulvet og leter med lupe etter det ene hårstrået, tenker Bouzga og kollegene ”kremt, kremt”.

- Alle mister nemlig masse hår hver dag, så hårstrået kan egentlig tilhøre hvem som helst. Dessuten skal de mye til for at hårsekken henger på. Hvis det har vært håndgemeng, og det er brukt litt kraft, får man dessuten ofte ikke bare med ett hårstrå, men en hel tjafs, sier hun.

MYTE: DNA-basert fantomtegning

Det er mulig å trekke ut informasjon om en persons utseende, ved hjelp av analyse av genene til vedkommende. Så hvorfor ikke bruke dette i etterforskningen?

- Jeg har sett på TV at man tegner fantomtegning ut fra DNA-analyse. Det kan vi ikke gjøre med dagens metoder, da det både ville vært enormt ressurskrevende å gjøre en fullstendig genomanalyse, i tillegg til at slike analyser krever store mengder DNA - noe som sjelden foreligger i våre undersøkelser, sier Bouzga.

Det er heller ikke juridisk mulig. Man kan ikke uten videre innhente og oppbevare slik informasjon, som blant annet kan innebære sykdomsanlegg, om samfunnets borgere, ifølge henne.

Bouzga og Hellerud bruker rett og slett ikke den delen av DNAet som mange andre genetikere er mest opptatt av - den som kan fortelle om en person har rødt hår eller har anlegg for bestemte sykdommer.

Det er nemlig delen som ikke koder for slike egenskaper, det såkalte junk-DNAet, som varierer mest fra person til person, og derfor egner seg best til å finne en DNA-match.

Denne delen av arvestoffet kan si om sporet kommer fra en kvinne eller en mann, men altså ikke avsløre hårfarge.

- Og selv om vi hadde kunnet tegne oss et inntrykk av hvordan mistenkte så ut, er det spørsmål om hvor nyttig det ville ha vært – folk kan jo farge håret eller bruke fargelinser, sier Bouzga.

MYTE: Neonlysende blodflekktester

Av alle sporene som politiet sender inn til Rettsmedisinsk institutt, er det mulig å lage en DNA-profil i mindre enn halvparten av tilfellene.

Mange av disse havner på undersøkelsesbordet til avdelingsingeniør Tina Jeanette Meland.

I dag ligger restene av et plagg foran henne. Det har ligget lenge utendørs, og politiet har sendt det inn til analyse fordi de lurer på om plagget kan ha tilhørt en person som har vært savnet i mange år.

Meland slukker taklampa, og studerer det morkne og flekkete tøystykket med en lykt som har ulike bølgelengder av lys, for å finne ut mer om noen mørkere flekker på trøyestoffet.

Politiet lurer på om trøya kan ha tilhørt en lenge savnet person. Den ble funnet i et grustak - nå undersøkes den for blodflekker og annet biologisk materiale, av Tina. (Foto: Marianne Nordahl)
Politiet lurer på om trøya kan ha tilhørt en lenge savnet person. Den ble funnet i et grustak - nå undersøkes den for blodflekker og annet biologisk materiale, av Tina. (Foto: Marianne Nordahl)

Er det blod? Under lykta blir de mer markerte, og hun kan ikke utelukke at det kan være nettopp det.

I serier som CSI heller kriminalteknikerne på et stoff som får blodflekker til å lyse opp som neonskilt. Dette stemmer ikke, avslører Meland, der hun står med munnbind, hette og frakk.

- Hvis man heller på noe slikt, kan cellemateriale med DNA ødelegges, men det viktigste er at også mange andre stoffer enn blod kan gi slike reaksjoner. Slike tester kan bare gi en indikasjon på at det er blod der, sier hun.

På Melands bord ligger også en truse som har blitt levert inn på et voldtektsmottak et sted i Norge.

Meland presser fuktig papir mot innsiden av truse på bordet, for å trekke inn eventuelle sædrester. (Foto: Marianne Nordahl)
Meland presser fuktig papir mot innsiden av truse på bordet, for å trekke inn eventuelle sædrester. (Foto: Marianne Nordahl)

Etter 25 sekunder ser vi konturene av lilla, som er tegn på sædrester.

Resultatet er ikke entydig, men Tina skal uansett klippe ut prøver fra den innleverte trusa, og sende dem til videre undersøkelser, for å avkrefte eller bekrefte funn av sædceller.

- Men selv om det viser seg at dette er sæd, finnes det ingen prøver vi kan ta som viser om samleiet var frivillig eller ikke, sier hun.

MYTE: På jobb døgnet rundt

Mens Meland jobber med ett ledd i analysen av spor som politiet sender inn, jobber Bouzga og Hellerud med andre. Alle har sine spesialoppgaver.

Instituttet har i underkant av 12 000 saker i året, og de fleste jobber med mange saker parallelt.

Det er ikke slik at hele avdelingen jobber til langt på natt, slik enkelte krimserier kan gi inntrykk av, forsikrer Bouzga. Men det finnes unntak, som for eksempel i perioden med flere voldtekter i Oslo nylig.

- Og hvis politiet kan holde en person varetektsfengslet i bare et døgn, og spør oss om vi klarer å få fram et resultat på kort tid, da kan vi snu oss rundt og gjøre det på et døgn, sier Bouzga.

- Som oftest haster det ikke så mye, men noen ganger gjør det det. I den såkalte Lommemannsaken, og i Nokas-saken, sto vi på og jobbet sent, sier hun.

Tina Jeanette Meland sprayer på reagensvæske på truseavtrykket, og setter på stoppeklokka. (Foto: Marianne Nordahl)
Tina Jeanette Meland sprayer på reagensvæske på truseavtrykket, og setter på stoppeklokka. (Foto: Marianne Nordahl)

SANNHET: Prøver kan peke ut den skyldige

For de tre kvinnene innebærer jobben verken forbryterjakt på høye hæler eller tindrende klare resultater som løser saken hver gang. Jobben kan handle like mye om å ekskludere mistenkte, som å peke ut gjerningsmannen eller gjerningskvinnen.

Men det er likevel dager som virkelig skinner – som når en prøve ingen hadde tro på, faktisk gir klart svar. En slik dag var da de fikk fram et DNA-resultat fra et håndavtrykk i snø. Det var overraskende, ifølge Hellerud.

- Det var en fyr som hadde lent seg med den ene hånda i snøen for å klippe av en slange i en bil, forteller hun.

At det lykkes den gangen, var takket være skaresnøen som skrapte de ørsmå cellene fra mannens hånd, politimannen som sikret sporet, og den erfarne kriminalteknikeren som fanget det på en vattpinne.

- Fra avtrykket fikk vi en ren DNA-profil av overflateceller fra hånda, sier Hellerud.

MYTE: Let, og du skal finne spor..

En krimseriemyte er at det alltid er biologiske spor å finne, men også at resultatene er klinkende klare, mener hun og Mariam Bouzga.

- Det fordrer jo en form for kontakt, men hvis det har vært brukt hansker og hetter i et tyveri, så finnes det mest sannsynlig ikke biologisk materiale der, med mindre man finner hanskene og hetta, sier Hellerud.

- Kan dere to nyte påskekrimmen i det hele tatt?

- Jeg blir veldig irritert av krim som omtaler DNA på en veldig feilaktig måte. Jeg skal kanskje ikke henge ut noen, men det er noen bøker som har irritert meg veldig, sier Hellerud.

- Jeg nyter Agatha Christie og synes det er kjempefascinerende, men der er det jo sjelden at de bruker biologiske spor, sier Bouzga til forskning.no.