Elever på Bjølsen skole i Oslo i 1947. (Foto: Aktuell/NTB scanpix)
Elever på Bjølsen skole i Oslo i 1947. (Foto: Aktuell/NTB scanpix)

Slik opplevde barna krigen

For barna var andre verdenskrig både spenning og moro, redsel og sorg, viser skolestiler fra 1946.

Publisert

Rett etter andre verdenskrig fikk norske 7. klassinger en helt spesiell stiloppgave. De kunne velge mellom temaene «Et minne fra krigen» og «Da freden kom».

Dette var barn som selv hadde opplevd krigen. I 1946 var de preget av krigsårene de hadde levd under da de var mellom seks og tretten år gamle.

Skolestilene avslører både hva som hadde gjort mest inntrykk på barna og hva samfunnet forventet at de skulle legge vekt på, forklarer historiker Ellen Schrumpf i en artikkel i Historisk tidsskrift.

Der gir forskeren innblikk i 99 minner fra krigen.

Flyktning under senga

Mange av historiene er svært dramatiske. Som den til Randi fra Trondheim, om hvordan hun skjulte en flyktning på hytta. Hun og broren var alene hjemme da det banket på døra og en mann spurte om mat.

Barna fikk beskjed om å holde tett hvis tyskerne dukket opp. Og fienden kom.

«Jeg ble så redd at jeg skalv. Mannen krøp under senga på soveværelset. Der banka det på døra!»

To tyskere og en nordmann ville vite om Randi hadde sett en mann.

«Nei, jeg har ikke sett noen», løy jeg. «Nei vel,» fortsatte nordmannen, «vi får vel gå videre».

Senere fikk hun vite at mannen hadde kommet seg over grensa til Sverige. Hun reddet trolig livet hans.

Livredd vitne

Eiler fra Korgen i Nordland så jugoslaviske krigsfanger knivstikke en tysk soldat. Han ble livredd og la på sprang.

Men Eiler kunne ikke fortelle det til noen, for han fryktet tyskernes hevn. Lettelsen var enorm da han endelig kunne dele det grufulle minnet med foreldrene etter krigen.

«Nå er jeg ikke redd mere, men denne hendinga kommer ofte i mine tanker. Ja, jeg vil huske den alle mine levedager», skriver han.

Overfallet skjedde i virkeligheten. For drapet på tyskeren ble 40 fanger straffet med døden, forteller historiebøkene.

Men ikke alt i stilene er sant – her er fakta og fiksjon i en salig blanding. Som hos 11 år gamle Gunnar, som innrømmet 70 år seinere at han slett ikke hadde reddet en engelsk flyger opp fra Sognefjorden og fått ham i sikkerhet.

Smuglet hemmelige beskjeder

Barna likte å føle seg betydningsfulle, å få viktige oppgaver og ros av de voksne. Noen av dem fikk sjansen til det ved å delta i motstandsarbeid.

Henny hjalp foreldrene med å smugle aviser og beskjeder i Trondheim. «Moro kunne det være, men risikabelt også», sier hun om arbeidet.

En kveld gikk hun rett i armene på Gestapo, det tyske sikkerhetspolitiet:

«Med ett ble jeg grepet hardt i armen, og foran meg sto to tykke gestapomenn i all sin velde. De smilte ondskapsfullt, brølte og pekte på vesken min.»

Da hun fikk forklart at hun gikk på skolen, lot de vesken med avisene være i fred. Uansett om akkurat denne biten av historien er sann eller ikke, var det mange barn som jobbet som kurerer for foreldrene. Det var et farlig arbeid.

Krig som spennende eventyr

Historien til Henny er typisk – barna skildrer moro og risiko om hverandre. Krig kunne også oppleves som spennende.

På betryggende avstand kunne krigen til og med være vakker. Barn suger til seg lukt, lys og lyder.

Karen Margrethe fra Arendal så et engelsk fly som styrtet i et flyangrep. Selv om hun «tenkte med sorg på de unge heltene som vågde livet sitt», ble hun også fascinert av lysene som feide over himmelen under angrepet.

«Luftvernet fra skyene forsterket sperrilden, og prosjektilene suste opp i lufta og lyste i gule, grønne og røde farger. Det var et vakkert syn i den mørke vinterkvelden, et rent fyrverkeri», skriver hun.

Likevel ble barna preget av krigen. Karen Margrethe fikk et minne som satte seg i kroppen. Dagen etter angrepet gikk hun opp til stedet der det engelske flyet hadde styrtet, og ble møtt av et fryktelig syn:

«Isen var rød av blod og rester av innvoller, hender og føtter lå spredt rundt på isen. Jeg ble helt kvalm av å se på det.»

«Storbombinga» av Vadsø i 1944 drepte flere mennesker, blant dem også barn. De allierte ville ramme den tyske okkupasjonsmakten, men sivilbefolkningen havnet i kryssilden. (Foto: Finnmark fylkesbibliotek/Digitalt museum. Public domain 1.0)
«Storbombinga» av Vadsø i 1944 drepte flere mennesker, blant dem også barn. De allierte ville ramme den tyske okkupasjonsmakten, men sivilbefolkningen havnet i kryssilden. (Foto: Finnmark fylkesbibliotek/Digitalt museum. Public domain 1.0)

Utvalgt versjon av virkeligheten

Stilene ble skrevet til en landsomfattende konkurranse, men det kom ingen bidrag fra Finnmark, der befolkningen antakelig hadde mer enn nok med gjenoppbyggingen etter å ha blitt hardt rammet av krigen.

To stiler fra hver klasse ble valgt ut til konkurransen. Jenter sto bak flertallet. Det var lærerne som bestemte hvilke stiler de syntes var best. I tillegg til riktig grammatikk og et godt språk ser Schrumpf for seg at lærerne valgte ut stiler som var politisk korrekte.

For stilene speiler i stor grad de verdiene samfunnet ønsket å legge vekt på rett etter krigen. De gode nordmennene var dem som hadde stått mot nazistene og til slutt vunnet krigen. På den andre siden av den moralske skillelinjen befant landssvikerne seg.

Barn av nazister hadde neppe verken mulighet eller lyst til å fortelle sin versjon av historien. Skolestilene ble trolig utsatt for både indre og ytre sensur, skriver Schrumpf.

Fiendebilder

Stilene er patriotiske og preget av heltedyrking. Elevene tegner et klart fiendebilde.

Else-Marie så fergen «Austri» synke utenfor Mosterhavn i Sunnhordaland. Det var både nordmenn og tyskere om bord. Else-Marie viser liten empati med tyskerne. De etterlatte etter de norske omkomne tenker hun desto mer på. Barn og mødre hadde mistet sine kjære.

«Tyskarane, dei snakka ikkje folk så mykje om, fordi dei laut minka i tal for at me skulle få fred. Og så var dei fiendane våre. Men dei stakkars nordmennene som laut late livet saman med dei, tenkte eg synd i», skriver hun.

Men noen av elevene så mennesket bak uniformen.

Lille Harald valgte å skildre møtet med en ung, tysk soldat. En dag i 1944 ble han sendt til butikken i Aurskog-Høland i Akershus og møtte en svært ung mann.

«Geværet rakk ham nesten fra hodet til bena. Kanskje hadde hann ikke noen mor eller far og søster, eller noe hjem. Han var bare en liten gutt, hatet og foraktet hvor han kom. Jeg syntes inderlig synd på ham. Men nå får de tyske barna gå på ordentlig folkeskoler hvor de ikke lærer og føre krige mot andre land», skriver han i sin skolestil fra 1946.

 

Referanse:

Ellen Schrumpf: Om helter og skurker og nasjonal identitet – Norske barns minner og fortellinger fra 2. verdenskrig. Historisk tidsskrift vol. 94, nr. 4 2016. DOI: 10.18261/issn.1504-2944-2016-04-03. Sammendrag.