Kinesisk ungdom demonstrerer, forholdet mellom Kina og Japan er anstrengt. Det finnes flere årsaker, men en vesentlig årsak er det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.

I Norge regner vi at den andre verdenskrig startet den 9. april 1940. Europeere generelt mener kanskje den startet den 1. september 1939. For en kineser startet den i 1931, da Japan okkuperte Mandsjuria.

Rasemessig overlegenhet

Akkurat som Hitler og tyskerne noen år senere, veltet japanerne over sine ofre, utstyrt med overlegen teknologi og en visshet om sin egen rasemessige overlegenhet.

Og akkurat som tyskerne var japanerne ute etter “lebensraum” - de ville ha et imperium, råvarer og økonomisk dominans. Så, etter at de i århundrer hadde kivet med Kina om hvem som var den egentlige stormakt i området, angrep de nå et land splittet og svekket av borgerkrig.

Mandsjuria falt raskt og japanerne etablerte et marionettregime under Kinas siste keiser, Pu Yi. (Noen av leserne husker kanskje Bertoluccis film “Den siste keiseren” fra 1987?)

Fire år seinere, i 1935, okkuperte japanerne enda større landområder. I juli 1937 brøt det ut i full krig, noen ganger kalt den andre kinesisk-japanske krig, og den varte fram til 1945.

Beijing falt tidlig, men Shanghai bød på større problemer for japanerne, som av en eller annen grunn hadde sett for seg at det hele skulle være over i løpet av få uker.

Nettopp frustrasjonen over at de tross alt møtte motstand er blitt holdt fram som én av flere årsaker til at den japanske hæren bragte med seg helvete da den i desember inntok nasjonalistkinesernes regjeringsby Nanjing.

300 000 døde

Kuomintanglederen Chiang Kai-Shek og hans folk forlot byen i god tid før japanerne nådde fram den 13. desember 1937, men innenfor de høye bymurene ventet hundretusener av sivile og soldater.

Det som deretter skjedde, skal vi ikke gå i for stor detalj med. Seks uker senere var kanskje så mye som 300 000 mennesker døde.

Iris Chang er amerikansk kineser. Hun skrev boka “The Rape of Nanking - The Forgotten Holocaust of World War II” i 1997. Også hun valgte å tone ned de grafiske detaljene i det bestialske skuespillet den japanske hær satte i scene.

Like fullt: Jeg fant boka i en bokhandel i Bangkok. Noen dager senere, på stranda og under palmene, forsøkte jeg å fordøye historien. Det var ikke enkelt.

Uansett hvor nøytral Chang var i sine beskrivelser, uansett hvor kort hun skrev, uansett om hun utelot levende begravelser og småbarn som kokes levende i olje - dette var i overkant dyster ferielektyre. Det tok tid å lese boka?

Før vi går videre må vi likevel ha et kort resymé: Gatene fløt med blod, lik lå overalt - menn, kvinner og barn.

Folk ble henrettet i full offentlighet, i store mengder - og midt i fleisen på den internasjonale pressen. De ble skutt, halshugget, brent i hjel, kokt, bundet sammen i store grupper med piggtråd og overkjørt av tanks, slaktet med maskingevær eller rett og slett kastet i elven.

Kvinner og småjenter ble voldtatt i titusentall - i full offentlighet. Det var verdenshistoriens største massevoldtekt. Et sted mellom 20 000 og 80 000 voldtatte kvinner var en rekord som ble stående helt til tidlig 1970-tall, da pakistanske soldater gikk amok i Bangladesh.

Det kanskje viktigste spørsmålet, nemlig hvordan dette kunne skje, lar vi ligge en stund, og spør heller: Hvorfor ble jeg sjokkert?

Under teppet

Som leser hadde jeg, som mange andre, en uklar forestilling om at “japanerne ikke var noe bedre enn nazistene”. Men av like uklare grunner kunne jeg ikke huske å ha lest noe særlig mer om det, bortsett fra noen brokker i ulike reiseskildringer og selvsagt Kristian Ottosens bok “Ingen nåde”.

Det faktum at jeg samtidig hadde fortært halve bibliotek om nazistenes herjinger kunne selvsagt forklares med at Polen er geografisk nærmere enn Mandsjuria. Men japanernes ugjerninger må da likevel være, skal vi si, underkommunisert?

Iris Chang er enig, og det er vel først og fremst her roten til dagens kinesiske demonstrasjoner ligger:

- Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, fornærmer Japan sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder, sier hun.

- Det finnes templer der man tilber folk vi andre ser på som de verste krigsforbrytere. Til og med japanske statsministere har vært slike steder og hedret folkene som sto bak massemordet i Nanjing. Det er som om de skulle tilbedt Hitler, sier Chang.

- Mange fremstående japanske politikere har rett ut benektet at Japan gjorde noe som helst galt i Kina - de hevder at Nanjing-massakeren aldri fant sted. Dette er som om tyske politikere skulle benekte Holocaust, fortsetter hun.

Skolebøker

Dagens kinesiske demonstrasjoner har konkret rettet seg mot japanske skolebøker. Men det er ikke noe nytt at japanske skolebarn ikke lærer mye om hva landet gjorde under krigen.

- Hele det japanske skolesystemet lider av kollektivt hukommelsestap når det kommer til andre verdenskrig, sier Iris Chang.

- Ikke før i 1994 fikk japanske skolebarn høre at keiser Hirohitos hær var ansvarlig for minst 20 millioner døde soldater og sivile under krigen.

- Tidlig på 1990-tallet kunne vi lese i en japansk avis om en lærer som fortalte at elevene ble overrasket da han fortalte at Japan hadde vært i krig med USA - det første elevene ville vite var: “Hvem vant?”

Fornektelsen har gått så langt at den allerede omtalte filmen “Den siste keiseren” ble sensurert da den ble vist i Japan:

- Filmen inneholder en 30 sekunders sekvens med ekte opptak fra Nanjing. Denne ble klippet ut, til Bertoluccis store forbannelse.

- Og også de senere årene, selv om man ikke lenger rett ut benekter at ting som Nanjing-massakren fant sted, forsøker offentligheten like fullt å tone det hele ned. Et eksempel stammer fra 1994, da en forfatter skrev at japanske soldater hadde drept 25 000 sivile i løpet av én enkel dag. Tallet baserte seg på dagboksnotater.

- Alle bøker i den japanske grunnskolen må godkjennes av undervisningsdepartementet. I dette tilfellet presset departementet forfatteren til å redusere tallet fra 25 000 til 15 000. Dette avspeiler for så vidt den retningen hele Nanjing-debatten har tatt - det er en krangel om tall. Japanske myndigheter forsøker hele tiden å bagatellisere det som hendte.

Så, mens Tyskland snart har betalt 100 milliarder tyske mark i oppreisning til nazistenes ofre, benekter Japan i stor grad at noe ureglementert fant sted - og langt mindre ber de om unnskyldning.

Vi kan godt forklare dette ved hjelp av uhåndterlige begrep som japansk nasjonalkarakter og æresfølelse, men fortrengningen kan også, i hvertfall delvis, forklares historisk og politisk.

Den kalde krigen

- Det er flere grunner til at Nanjing-massakeren og alle de andre japanske overgrepene i stor grad er glemt i dag, sier Iris Chang.

- Én av dem er rent demografisk: De fleste amerikanere er av kaukasisk opprinnelse, og er rett og slett mer opptatt av europeiske enn asiatiske forhold.

- En annen årsak er den kalde krigen. Japan fikk en annen rolle i den kalde krigen enn Tyskland. Rett etter krigen fulgte fortsettelsen av den kinesiske borgerkrigen som endte, slik alle vet, med kommunistenes seier.

- Dermed var Japan plutselig et bolverk mot den voksende verdenskommunismen. Den vestlige verden valgte derfor å “glemme” det som hadde skjedd - hvilket er ironisk: Hadde det ikke vært for den japanske invasjonen, hadde vi heller ikke hatt to Kina i dag.

Dette kan Chang ha rett i. I 1937 var Kuomintang på offensiven, mens kommunistene var på retrett. Stridighetene ble imidlertid lagt på is, og de to samarbeidet i stedet i kampen mot den felles fiende: Japan. Etter krigen var styrkeforholdene endret, og Mao gikk av med seieren.

- En tredje årsak er nok måten Japan ble behandlet på etter krigen.

I Tyskland ble naziregimet fjernet og landet delt, først i fire, senere i to. Japan ble derimot behandlet som en enkelt politisk og økonomisk enhet under amerikansk overvåking.

Det påfølgende rettsoppgjøret var også styrt av amerikanerne. I motsetning til Nürnberg-prosessene, ble alle de tiltalte kjent skyldig. Sju ble dømt til døden og hengt, hvorav to av forbryterne fra Nanjing. Men keiseren selv ble aldri rørt.

Dermed fortsatte det japanske samfunnet fra før krigen å eksistere. Det var riktignok i stor grad demilitarisert, men det var fremdeles det samme regimet som hadde satt det hele i gang. Hvilket ga det japanske samfunn enda større grunn til å fornekte det som hadde skjedd.

I tillegg, sier Iris Chang, har historiske omstendigheter hjulpet Japan til å innta en slags offerrolle i kjølvannet av den aggressive og imperialistiske krigen de selv satte i gang: Atombombene over Hiroshima og Nagasaki.

- Det verden snakker om i dag, er atombombene, og brannbombingen av Tokyo. Japanerne fremstår dermed som ofre, med den følge at vi har vanskelig for samtidig å beskylde dem for unevnelige forbrytelser. Og med den følge at de selv lettere kan feie dem under teppet.

PS: Iris Chang døde i november 2004. Intervjuet i denne artikkelen ble foretatt et år tidligere.

Les mer…

Iris Chang: The Rape of Nanking - The Forgotten Holocaust of World War II. Penguin, 1997.

The Good Man of Nanking - The Diaries of John Rabe. Vintage Books, 2000.

Laurence Rees: Horror in the East - The Japanese at War, 1931 - 1945. BBC books, 2001

Daniel Barenblatt: A plague upon humanity: The secret genocide of axis Japan’s germ warfarw operation. HarperCollins, 2004.

Se mer…

Bernardo Bertoluccis film “Den siste keiseren” fra 1987 har, som skrevet i artikkelen, en 30 sekunders sekvens fra massakren i Nanjing. Langt mer - i overkant, vil jeg si - grafiske detaljer brettes ut i den kinesiske filmen Black Sun - The Nanking Massacre fra 1995, som du sikkert kan finne på nettet.

Hør mer…

Undertegnede laget et radioprogram om dette for Verdt å vite, NRK P2 i desember 2004.