Flere og flere bruker teknologier til daglig som de ikke aner hvordan virker, men denne filterholderen er en veldig simpel løsning på et enkelt problem.
Flere og flere bruker teknologier til daglig som de ikke aner hvordan virker, men denne filterholderen er en veldig simpel løsning på et enkelt problem.

Teknologi til morgenkaffen

KOMMENTAR: Hva er god teknologi? Viktige svar fant jeg i en filterholder.

For ti år siden kjøpte jeg en kaffetrakter. Den surklet trofast hver morgen og gav meg en bra start på dagen.

Men så førte kjærligheten meg til Bergen. Samboeren min lærte meg en ny måte å trakte kaffe på.

Først var jeg skeptisk, vanedyr som jeg er. Men jeg vendte meg til den nye morgenrutinen. Og nå – for et par dager siden, gikk det et gys opp for meg.

For hvorfor hadde jeg ikke sett det før? Den nye måten å trakte kaffe på er jo et perfekt eksempel på hva god teknologi skal trakte etter!

Så hva bestod den av? Rett og slett en filterholder av porselen.

Tre prinsipper for god teknologi

Hva er det som er så grensesprengende med dette? Det er da bare en veldig simpel løsning på et enkelt problem? Ja – nettopp! Det er her det geniale ligger – i det enkle.

Om forfatteren:

Arnfinn Sørensen er journalist med mange års erfaring fra NRK og forskning.no. Arnfinn har laget radio, tekst og interaktive media om populærvitenskap, teknologi, livssyn og filosofi under sitt tidligere navn Arnfinn Christensen. Arnfinn har nå en egen blogg som du kan finne her.

Jeg har nemlig destillert mine førti års erfaring med teknologi i tre prinsipper.

Prinsippene beskriver kriterier for god, menneskevennlig teknologi. Den enkle filterholderen oppfyller alle tre kriterier. Her er de:

MIN – Mennesker i nodene

LET – Lavest effektive teknologinivå

GOB – Gripbar og begripbar

Mennesker har kontrollen

MIN betyr at stor, komplisert teknologi bør stykkes opp i flere adskilte verktøy. Så gir vi folk kontroll over hver av verktøyene og hvordan de skal brukes sammen.

De enklere verktøyene blir altså koblet sammen med mennesker i nøkkelpunktene. Disse nøkkelpunktene kaller jeg noder. Menneskene er i nodene. Menneskene har kontrollen.

Med den enkle filterholderen har jeg full kontroll over alle deler av kaffetraktingen. Først varmer jeg vannet. Det kan skje i en vannkoker, i en kjele på en kokeplate eller på en primus eller et bål for den saks skyld.

Så setter jeg filterholderen med filter og kaffe der jeg vil lage kaffen. Jeg kan sette den over en kopp, over en kjele eller hva jeg vil.

Lavest effektive teknologinivå

Men filterholderen gir meg ikke bare større kontroll over kaffetraktingen. Den er også enkel, slik LET-kriteriet krever – Lavest Effektive Teknologinivå.

Filterholderen har ingen bevegelige deler, ingen strømforsyning som kan konke ut, ingen glasskolbe som må renses med spesialmiddel. Det er bare å skylle den av etter bruk, så er den klar til nye kopper.

«Langsom kaffe»

Filterholderen oppfyller også GOB-kriteriet – Gripbar Og Begripbar.

GOB betyr at teknologien er håndgripelig, sansbar og derfor umiddelbart forståelig.

Med filterholderen kan jeg styre vannstrålen ned i kaffen selv. Det er faktisk en ny trend, såkalt «langsom kaffe», der man først heller varmt vann i en sirkelformet bevegelse ned over kaffen, som da slipper vannet saktere gjennom. Det gir fyldigere smak.

Videoen viser hvordan «slow coffee» skal lages.

MIN, LET og GOB henger sammen

De tre kriteriene henger ofte sammen. Når mennesker tar kontrollen og improviserer med enkle verktøy, er disse verktøyene gjerne intuitive og sanselige å bruke.

Filterholderen gir meg for eksempel en enklere og samtidig mer avansert måte å lage kaffen på. Den gir meg også en sanselig glede over å helle vannet over kaffen. Den gir meg følelse av kontroll og medvirkning, av å lage kaffen selv.

Stikk motsatt kaffetrakteren, som står og surkler for seg selv. Og – hvor deilig er det ikke å slippe nevrosen som rammet meg på vei til jobb og fikk meg til å snu og gå hjem igjen for å sjekke enda en gang at trakteren var skrudd av?

De tre forkortelsene mine – MIN, LET og GOB – kan brukes på alle slags teknologier, fra sykler til datamaskiner. Og – apropos sykler – tohjulingene viser hva slags teknologisk krise vi er inne i.

Lokal og nær teknologi

Hvor mange unge mennesker er det som klarer å lappe en punktert sykkelslange? Eller justere et gir?

For hundre år siden var vi et folk av praktikere. Vi bygde våre hus selv, og utallige små verksteder laget verktøy og maskiner.

Jeg er gammel nok til å huske den gamle toktaktsmotoren i «Putte» – den lille trebåten til faren min. Den var laget i byen der vi bodde – på Marinens verft i Horten.

Far og sønn i Putte på Oslofjorden. I bakgrunnen Bastøy. Mitt oppsvulmede utseende skyldtes redningvest under genseren.
Far og sønn i Putte på Oslofjorden. I bakgrunnen Bastøy. Mitt oppsvulmede utseende skyldtes redningvest under genseren.

Ta din åre fatt

Motoren stod i bunnen av båten. Den måtte dras i gang med en lærreim som ble tvunnet rundt et svinghjul. Den var så enkel at selv en ganske klønete filolog – faren min – kunne skjønne åssen den virket bare ved å se på den. Og jeg - skolegutt på 12 år – lærte meg å bruke den på egen hånd og hvordan jeg skulle få den til å gå, tross alle sære nykker.

Vel – det var ikke alltid jeg fikk den til å gå. En gang hadde jeg putret helt ut til Østenskjær for å bade, og fikk ikke start på beistet igjen. Det ble å ta årene fatt. De som bor i Horten, vet hvor langt det er fra Østenskjær til båthavna på Borrestranda. Og båten lå tungt i vannet – stutt bak og med stor propell.

Men tross strevet – roing og årer er et enda bedre eksempel på MIN-LET-GOB. Mennesket sitter i noden – som sin egen motor. Stort enklere kan framdriften heller ikke bli, så dette er LET – laveste teknologinivå, om enn kanskje ikke effektivt nok for et moderne fjordcruise.

Men gripbare og begripbare er årene absolutt. Finnes det noe mer sanselig enn å skåte en båt pent inn mot ei brygge?

Fra bondegården til labben

Og så kan du innvende: Ikke all teknologi kan være enkel. Vil jeg tilbake til hest og vogn, eller kanskje klubbe og steinøks?

Nei. Vi skal være glad for vår avanserte teknologi. Den har gitt oss enklere og bedre liv. Men den kan også gi oss hodepine hvis den er unødvendig knotete og innfløkt. Da går den lettere i stykker og gjør oss hjelpeløse, fordi vi ikke skjønner hvordan vi kan reparere den.

Og – selv når teknologien presses til yttergrensene, hjelper det å ha håndlag. Det gjorde en fysiker på Stanford University meg klar over. Han ledet ett av verdens mest ambisiøse fysiske forsøk, romsonden Gravity Probe B.

Den skulle sette Einsteins generelle relativitetsteori på prøve med ekstremt nøyaktig og komplisert teknologi.

Einstein bestod prøven. Men det er ikke poenget her. Poenget er at denne Stanford-fysikeren – han het Francis Everitt og lignet faktisk på Einstein – hadde merket seg at studentene hadde endret seg i de mange årene han hadde jobbet med å forberede romsonden.

Da prosjektet startet på 1960-tallet, kom studentene ofte fra landsbygda. De visste hvordan de skulle reparere en traktor og annet utstyr på gården. Det kom godt med når de skulle mekke laboratorieutstyr også. Men nå manglet de dette håndlaget, ifølge Everitt.

Francis Everitt og forfatteren på Stanford University våren 2004, kort tid før romsonden Gravity Probe B ble skutt opp.
Francis Everitt og forfatteren på Stanford University våren 2004, kort tid før romsonden Gravity Probe B ble skutt opp.

Vågalt å skru

Denne krisa går igjen på mange felt. Flere og flere bruker teknologier til daglig som de ikke aner hvordan virker.

Datamaskiner og mobiltelefoner snakker til oss som om vi skulle være barn. Og vi lar oss sjarmere i senk – helt til illusjonen brister og vi står der hjelpeløse overfor en Storebror-produsent som har bukten og begge endene.

Før var ungdom bilmekkere og mopedmekkere. «Det skar gå fort, fort fort, je borer motor´n opp», sang Vazelina Bilopphøggers.

Noen bilmekkere finnes fortsatt, men de henvises til gamle Volvoer og andre veteranbiler. Nyere biler har så mye elektronikk og annen leamikk at hobbymekkere må mønstre både juridisk og teknologisk dristighet for å våge å skru. For hvis noe går galt, så kan det gå på både livet og ansvaret løs.

De aller fleste blir fremmedgjorte for teknologien. Går noe i stykker, så er det bare å kaste. Men sånn kan vi ikke fortsette.

Reparatørene kommer tilbake

En motreaksjon er i emning. «Makerspace» og reparasjonsdugnader er i vinden. Folk skal igjen lære å fikse sine egne ting.

Elbilen Sono Sion – utvikles nå i Tyskland. Den skal kunne mekkes av eieren. Hvis den kommer på markedet, blir den sikkert en stor hit blant reparatør-idealistene.

Vi trenger flere sånne produsenter som tar LET-MIN-GOB på alvor, som lager enklest mulige produkter som kan mekkes og modifiseres av alle verdens hobbyoppfinnere, teknologi som ivrige hender kan gripe fatt i og skjønne åssen virker bare ved å hale og dra og skru og fikle.

Kort sagt: Teknologi som myndiggjør folk istedenfor å infantilisere dem.

Min gamle venn kaffetrakteren

Den som vil lese mer om LET-MIN-GOB og teknologiske filosoferinger som tar helt av, kan klikke seg videre til dette blogginnlegget – «Teknologi for mennesker». Teknologi er mer enn man først kunne tro!

Når alt dette er skrevet, synes jeg litt synd på kaffetrakteren min også. Den har tjent meg trofast i over ti år. Den gir meg mange gode minner, tross sprekk i varmeelement og vannrør.

For den merkelige legningen har mange av oss, at vi menneskeliggjør maskiner. Vi blåser ånd inn i dem.

Og jo bedre de er for hånden, desto vanskeligere blir det for oss å la dem oppgi ånden. Så trakteren skal få putre videre en stund. Kaffe blir det jo lell.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS