null (Foto: Erik Tunstad)
null (Foto: Erik Tunstad)

Kommentar: Allmenningens tragedie

Norsk naturvern handler sjelden om hensyn til natur, det handler om penger, skriver Erik Tunstad.

Publisert

«Resultatene av vår samfunnsøkonomiske analyse viser at det […] vil være billigere å rydde opp etter utslippene enn å ha en statlig slepebåtberedskap,» uttalte konsulentene som vurderte behovet for et norsk vern mot oljesøl langs kysten.

Bedre etter snar enn føre var! Vi får håpe på det beste, og skure svaberg og vaske ærfugl hvis det skulle gå galt – det er mye billigere.

Norsk naturvern handler sjelden om hensyn til natur, det handler om penger. Penger spart eller tjent.

I teorien er vi nordmenn fryktelig gode på naturvern. Våre oppunder 30 nasjonalparker har reddet mer enn 23 000 kvadratkilometer urørt kapital fra å bli realisert av våre armeer av eiendomsutviklerne.

Den norske verneviljen fremstår som mindre imponerende, når du oppdager at den stort sett handler om å ta vare på stein, røys, fjell og vidde. Viljen til vern er beskjeden, når det gjelder områder der man kan tjene penger på annet enn fotturister.

Av og til skjer det likevel: Mitt lokale Tjøme har fått nasjonalpark, Færder nasjonalpark. Den omfatter noen busker og svaberg rundt hageporten min, og brer seg derfra utover i skjærgården – i et forsøk, prøver og håper jeg å tro, på å verne hardt presset natur, sentralt plassert i et av landets tettest befolkede områder.

Nå, ett år etter åpningen, har lokalavisene rukket å intervjue øyas forvaltere opp etter tapetet. Jeg vet derfor hvilke forhåpninger næringslivet kan ha. ”Naturen er et satsningsområde,” sier kommunenes nyansatte næringssjef på lokalavisas næringssider denne uken. De lokale krefter kan riktignok bli flinkere til å frakte turister ut i skjærgården, men hun tror på forbedring, for det kommende ”Nasjonalparksenteret blir et nav i reiselivssatsingen … et senter der naturen og vern av den er hovedelementet.”

Nytt bygg, ny vei

En nasjonalpark krever selvfølgelig et nasjonalparksenter. Det skal ligge på toppen av et svaberg, med fantastisk utsikt over holmer og skjær.

Det ligger for så vidt et bygg der oppe allerede men vår tid fordrer noe mer tidsriktig. Og for å få til det, må vi ha en vei. Det går for så vidt to veier opp dit allerede.

Alle veier går til Nasjonalparksenteret - men bare den nye til høyre tilfredsstiller våre moderne krav til komfort. (Foto: Erik Tunstad)
Alle veier går til Nasjonalparksenteret - men bare den nye til høyre tilfredsstiller våre moderne krav til komfort. (Foto: Erik Tunstad)

Administratorene sprenger i høst vekk 3500 kubikkmeter svaberg – for å få en mer tidsriktig vei opp til senteret der naturen og vern av den er hovedelementet.

Jeg fikk vite om planene under den høytidelige nasjonalparkåpningen for et år siden. Hornmuskk, nasjonalskald og ditto skuespiller var på plass, og ettersom alle andre var der også – ordfører, rådkvinne, fylkesmann og minister – tok jeg runden.

Jeg vet nå at det ikke skader å sprenge bort 3500 kubikkmeter svaberg – når det ligger utenfor nasjonalparkens grenser. Jeg vet også at 3500 kubikkmeter svaberg er nesten ingenting.

Må bare

Det kalles Allmenningens tragedie: Vi kan godt verne – jeg må bare ordne noe først…

Svaberg er noe vi aldri rører her på Tjøme, du får aldri bygge på dem, du får aldri sprenge i dem – du får ikke engang sette fra deg engangsgrillen. Slik skal det være i fremtiden også, men først skal rådkvinnen og næringskvinnen bare ordne noe. Når det er gjort, kan vi verne videre.

Dette er resepten på å kjøre naturen på ræva. Alle elsker natur. Ikke hogg regnskogen, ikke bygg i strandsonen, ikke slipp ut klimagasser, ikke fisk havet tomt, ikke søl olje, ikke rør svabergene!

På den annen side, én bitteliten 3500 kubikkmeters veiskjæring kan da umulig gjøre noe fra eller til? Verden er jo så stor, og Tjøme så bitte bitte liten.

Problemet er at vi er sju milliarder mennesker som Må bare.

Gnager langsomt

De som har kikket ut av flyvinduet på vei til Paris, Madrid, Roma eller Praha, har sett dyrka mark. Mil etter mil, time etter time. For ikke veldig mange år siden var Europa dekket av skoger på størrelse med Amazonas. De er borte. Jeg skal ikke argumentere for å bringe dem tilbake, ei heller romantisere en tid da folk stort sett hadde det verre enn i dag – jeg vil bare minne om at de uendelige skogene ikke ble hugget ned i én stor og planlagt berserkgang. Det gikk langsomt, veldig langsomt, og ingen hadde egentlig planlagt noe som helst. En åkerlapp her og en åkerlapp der. Noen trengte litt mer, og tok det. Og litt til. Og litt til.

Vi mennesker gnager oss over kloden, som soldatmaur gjennom nevnte Amazonas. Bak oss er det renspist. Hver og en av oss har ikke ødelagt veldig mye. Vi tar bare det vi synes vi fortjener. Likevel – dyr og planter dør i dag ut fortere enn de gjorde under katastrofen som drepte dinosaurene. Edward O. Wilson mener det forsvinner en art hvert kvarter. Og de dør først og fremst ut fordi vi hugger skog, drenerer sumper, bygger hus og veier.

Om 100 år er også regnskogene borte, millioner av arter forsvunnet. Med mindre noen har innsikt nok til å tenke at, søren heller – kanskje jeg ikke skal gjøre det?

Spørsmålet velfødde norske administratorer og ditto eiendomsutviklere bør stille seg, er om vi kan forlange at fattige land så mye som kontemplerer muligheten av å begrense seg, når vi selv bare må og må og må?

Politisk handlekraft

Selvsagt blir vei-fadesen pinlig for Tjømes winere og dinere en gang i fremtiden. Tre asfalterte veier fra parkeringsplassen, opp til naturvernsenteret. Og, når vi allikevel er i farta, nytt servicesenter for båtturistene, nysprengt inn i svaberget under det landskjente Vippefyret.

På den annen side, det viser politisk handlekraft, omtrent som da Tønsberg politikere og eiendomsutviklere i 1970 raserte halve byens trehusbebyggelse, og erstattet den med tidsriktig arkitektur. Turistene vil nok strømme til det tidsriktige senteret der naturen og vern av den er hovedelementet, og fra det nysprengte servicesenteret kan lokale entreprenører frakte dem ut i den urørte naturen. Næring er næring, sprengt er sprengt, og nasjonalparksenter er nasjonalparksenter.

Vi forventer både nasjonalskald og skuespiller til snorklippingen.

Samtidig, litt lenger ut i fjorden, har Holte Consulting og Vista Analyse altså funnet det regningssvarende å la olja flyte, og heller vaske opp etterpå.