Kommentar: Arv eller miljø? Journalistikk eller dramatikk?

Harald Eia skal bevise noe i Hjernevask. Da blir forskningsformidlingen skadelidende, men dramatikken er god.

Publisert
(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Det er mest som en episode i en eventyrserie. 

Vi følger den sannhetssøkende helten på veien mot oppgjørets time. Først guides vi gjennom landskapet av helten, som treffer på hjelpere underveis.

Gjennom forhåndsreklamen kjenner vi opplegget, det er den skakkjørte gjengen samfunnsviterne som skal bekjempes. Men spenningen er allikevel tilstede: vi vet ikke helt akkurat hvem som blir drept, på hvilken måte og om de fortjener det.

Etter en spennende og underholdende jakt nedkjemper den svært likandes helten to gjengmedlemmer effektivt. Sannheten innkasserer en viktig seier, og vi gleder og gruer oss til neste blodbad. Håper alle fortjener det de får.

Mange muligheter

Første program i serien Hjernevask hadde likestilling som tema. Mer spesifikt: hvorfor har det mest likestilte landet i verden fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. Hvorfor feiler tiltakene?

Likestillingspolitikken bygger på at vi miljøpåvirkes til jentete og guttete interesser og yrkesvalg. Men Eia vil undersøke om det kanskje finnes andre forklaringer, om biologien kan vise oss hvorfor gutter og jenter har ulike interesser.

Eia har funnet fram til fire forskningsprosjekter som på hver sin måte peker på medfødte kjønnsforskjeller, at biologi også former kjønn. 

Et spennende forskningsformidlingsprosjekt med mange muligheter. Arv skal møte miljø.

Sjeldne eller typiske?

To forskere er valgt ut til å representere miljø-siden og kjønnsforskerne: Cathrine Egeland og Jørgen Lorentzen.

Den første er filosof, den andre er litteraturviter. Hvor ble det av samfunnsviterne?

Kanskje fant ikke Eia samfunnsvitere som mener at biologi har null betydning, eller kanskje de spares til et senere program.

Et program som handler om forskning og samfunnets påvirkning på kjønn bør da primært befolkes av forskere som har forsket på akkurat dette og som har forskningsresultater å vise til.

De to utvalgte forskerne er kategorisk avvisende til biologiens innvirkning på kvinner og menn, utover det rent fysiske. I programmet presenteres dette som en relevant problemstilling: kjønnsforskere som sier nei til all biologi.

Da er det betimelig å spørre om det er her den interessante faglige debatten går for tida? Pågår det harde fagkamper mellom biologer og biologifornektere innad i de vitenskapelige miljøene? Eller går den faglige diskusjonen på kryss og tvers mellom fag og disipliner, blant fagpersoner som alle aksepterer at både biologi og sosial påvirkning har betydning, men som vektlegger arv og miljø ulikt.

Jeg tror på det siste, men noe svar får vi ikke i programmet som har nettopp dette som tema. Det er synd!

Lorentzen og Egeland virker både arrogante og uhøflige der de avviser og degraderer forskning fra andre disipliner og fagtradisjoner på noe som ser ut som et tynt grunnlag. Og uten å ha egen forskning å vise til.

Hvis dette er representativt for kjønnsforskningen, sitter vi igjen med et inntrykk av sneversynte, politisk motiverte forskere som avviser ny og internasjonal og tung forskning på usikkert grunnlag.

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo, der Jørgen Lorentsen jobber, svetter nok nå: skal de gå ut og rette opp inntrykket, og dermed dolke Lorentzen i ryggen. Eller skal de holde pusten og vente på at det går over.

Skeivhørte likestillingspolitikere

Men møtet mellom arv og miljø behøvde ikke ha vært mellom fire biologisk inspirerte toppforskerne og de to snevre. Programmets utgangspunkt var jo at likestillingstiltakene feiler, at til tross for politiske tiltak velger kjønnene tradisjonelle yrker.

Eia kunne tatt med seg resultatene fra biologien tilbake til norske likestillingspolitikere og spurt dem om hvorfor de ikke bruker denne kunnskapen når man utformer politikken. Hvorfor bruker likestillingsminister Lysbakken bare samfunnsforskning og ikke ny hjerneforskning når han skal utforme politikk på ungdom og yrkesvalg?

Det er politikerne selv som velger kunnskapsgrunnlaget for sine tiltak. Da er det rart å bebreide noen forskere for at politikerne bare bruker deres resultater, og ikke resultater som kommer fra andre disipliner.

Det er like rart som å bebreide samfunnsvitere for at de mest opptatt av det de har spesialisert seg på, nemlig samfunnsvitenskap.

Biologivennlige samfunnsforskere

Et annet spennende møte ville vært mellom de fire biologiinspirerte forskerne Eia presenterer og vennligsinnede norske forskere, og ikke motstandere.

Eia kunne rett og slett ha funnet fram til kjønnsforskere som mener at biologi er interessant. Her på forskning.no intervjuet vi nylig kjønnsforsker Anbjørg Ohnstad.

Vi spurte henne om en studie om homofili og evolusjon, altså et naturvitenskapelig blikk på seksualitet. Ohnstad svarte at hun nok var skeptisk til at homofili alene skyldes et gen eller biologiske årsaker, men legger til at hun er positiv til den biologiske og evolusjonspsykologiske forskningen som gjøres på homoseksualitet.

- Egentlig burde forskere fra ulike fagretninger utfylle hverandre i mye større grad enn de gjør i dag, mente Ohnstad.

Et møte mellom åpne og interesserte forskere fra ulike disipliner ville vært mer interessant og lærerikt, men antagelig mye dårligere TV.

Ensporete biologer

I mandagens program var framstillingen: tolerante biologer mot intolerante kjønnsforskere.

Et likere møte, som sikkert ville vært bra TV, ville vært om to biologibenektende forskere fikk møte to læringsbenektende naturvitere.

Det finnes nok ikke mange biologer som mener at læring ikke har noen betydning, men akkurat som Eia fant fram til Lorentzen og Egeland, kunne han ha funnet fram til evolusjonspsykologer som går fryktelig langt i å forklare all moderne menneskelig adferd utfra egenskaper utviklet etter behov i menneskets tidligste historie. For eksempel at jenter liker rosa i dag, fordi jenter plukket røde bær i steinalderen.

Dette er en spennende faglig debatt som går for tida.

I det ene hjørnet: team A som mener at biologi er et tilbakelagt stadium.
I det andre hjørnet: team B som mener at de siste titusenvis av årene med samfunnsutvikling ikke spiller noen rolle for hvem vi er.

Det hadde vært gøy, selv om forskningen i begge disipliner da ville fått imageproblemer, ikke bare kjønnsforskningen slik det ble etter mandagens program.

Likestilling med biologisk komponent

I programmet slapp likestillingspolitikere til med sitt syn på sosial påvirkning: vi blir til kjønn gjennom sosiale relasjoner.

Eia kunne også ha sluppet til likestillingsdebattanter som tar konsekvensen av biologiske forskjeller mellom kjønnene.

Hva er god likestillingspolitikk når biologien tas med i regnestykket? For eksempel Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland er to aktive debattanter som har meninger på det naturgitte i kjønnsspørsmål. 

Formidlingen taper

Når Harald Eia valgte å følge sitt eget forhåndsreklamerte prosjekt: å ta samfunnsvitenskapen for å være døve for biologien, blir ikke bare de to kjønnsforskerne tapende.

Også de fire forskerne med resultater fra nye studier på arv blir brukt til samme formål. I stedet for en bredere presentasjon av deres felt, blir de brukt som verktøy for å nedkjempe andre forskeres fordommer.

Derfor skader Eias prosjekt hans formidling av forskningen: både av ny biologisk forskning, i tillegg til kjønnsforskningen som ikke er presentert med resultater, bare fornektelser.

Eia har blitt forskningsjournalist. Og stiller store, gode, kritiske spørsmål.

Men det heller over i forskningspolitisk journalistikk, der formålet er å kritisere, endre eller ta livet av et fagfelt. Er det egentlig en sosiologs fagkritikk?

Eller er dette egentlig journalistikk om politikk og reformer, der forskning brukes for å kritisere og endre? Nå var det likestilling, framover kommer utdanning, kriminalitet, rus og rase.

Vi får vente og se mer. Jeg grugleder meg!