Det var merkelig lite spekulasjoner rundt Tora Aasland før den nye regjeringen ble kjent i går. Vi som er mest interessert i hvem forskningsministeren blir, nærleste lekkasjene etter Tora-nytt. Men ingen spekulerte om henne.

Til og med når det ble kjent at Kristin Halvorsen skulle over i Kunnskapsdepartementet, var det ingen lekkere eller kommentatorer som tok opp om forskning og høyere utdanning også skulle under eks-finansministerens vinger.

Skulle det bli én statsråd, slik det var under Øystein Djupedal, eller skulle det blir to, som det har vært nå? Ville Halvorsen kun ha barnehager og skoler – hun virker jo ikke veldig forskningsinteressert – eller skulle forskning flyttes til Næringsdepartementet?

Nå ble det som før! Sektoren beholder en egen minister – og kontinuiteten i arbeidet opprettholdes.

Fokus og nærhet

Å ha en egen minister betyr fokus. Vi får en statsråd som makter å være til stede på forskningsarenaene, hun kan holde samtalene varme og er nær nok til å kunne settes under konstant press fra alle som vil ha mer til forskning.

Det er mange ting som skal på plass framover. Rektorene og Aasland er på forskjellige budsjettplaneter: får forskningen mer eller mindre penger i siste budsjett? Har det gått framover med bevilgningene til forskning? Og hvor mye framover har det isåfall gått

Dessuten må man finne ut hvem som har ansvaret for hva, og særlig hvilke kutt. Vi må kutte fagtilbudet, roper forskerne til departementet. Snakk med ledelsen deres, jeg har sendt over pengene, svarer ministeren. Det nye Handlingsromsutvalget skal blant annet se nærmere på dette: selvstyre og balansen mellom nasjonale prioriteringer og institusjonenes handlingsfrihet.

Å ha egen minister betyr også nærhet: Kristin ville vært Brüssel i avstand, Trond kunne ha blitt kolonisering, mens Tora er som å fortsette med den gamle hoffsjefen.

Jeg tipper det er mange rektorer og statsansatte forskere som puster lettet ut nå. Det ble ikke deling av oppmerksomhet med barnehageunger, og det ble ikke det store ukjente næringslivet.

Mer muskler

Samtidig er det ikke bare en jubelens dag. For forskningspolitikerne i sektoren ga tydelig beskjed etter valget at de ønsker en sterkere Tora Aasland, en med mer kraft og innflytelse i regjeringen, en som står mer på barrikadene for forskningskroner og –interesser.

At ingen spekulerte om Aasland skulle bli eller gå, er kanskje symptomatisk. Hun har vært for lite synlig utad til å bli et spekulasjonsobjekt. Til og med når den mest kjente av hennes partifeller blir departementskollega.

Innad i sektoren har hun vært til stede, lyttende og velvillig. En smidig og godt trent forskningsminister. Nå må det bare mer kraft til.

En mer muskuløs Aasland med god kondis vil gjøre denne regjeringsetappen god for forskningen.