Kommentar: Forsknings-formidlingens kulturkræsj

Når journalister og forskere møtes, er det en kollisjon mellom to sterke grupper. For leserne kommer det mye godt ut av kræsjet, skriver redaktør Nina Kristiansen i denne kommentaren.

Publisert
forskning.no vant Forskningrådets formidlingspris for 2010. Her mottar redaktør Nina Kristiansen prisen fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (Foto: Marianne Røsvik)
forskning.no vant Forskningrådets formidlingspris for 2010. Her mottar redaktør Nina Kristiansen prisen fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (Foto: Marianne Røsvik)

Det klages mye over forskningsformidlingen her til lands.

– Norge er et u-land når det kommer til forskningsformidling. I andre land er forskningsformidlingen veldig mye mer omfattende og avansert, uttalte professor i biologi Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo til Universitas tidligere i høst.

Medieforsker Lars Nyre ved Universitetet i Bergen gikk lengst av alle og skrev i Norsk Medietidsskrift nr 2/2010 at forskere bør holde god avstand til journalister og heller snakke på konferanser og skrive i vitenskapelige tidsskrift og egne fora.

De andre er vanskelige

Ofte står journalister og forskere steilt mot hverandre når forskningsformidling diskuteres - og forteller om hvor vanskelige de andre er.

Forskerne forteller om da de ble feilsitert, misforstått, tatt ut av sammenheng, og kan gjerne mene at det vitenskapelige arbeidet rett og slett ikke lar seg formidle i popularisert form. Journalister har ikke respekt for forskningen, er et vanlig refreng.

Journalister mener forskerne er sære, at de ikke vil stille opp, at de snakker for vanskelig og at de ikke har respekt for journalistens deadline eller arbeidsmetoder.

Dekningen av forskning øker

Likevel er mediene fulle av forskere som snakker om eget arbeid, eller som i kraft av sin fagekspertise kommenterer ting i nyhetsbildet.

Vi lever i et stadig mer sammensatt og komplisert samfunn, som er avhengig av forskningsbasert kunnskap for å kunne gjøre politiske vedtak, lage gode lover og fornuftige velferds-, miljø- eller helsetiltak. Derfor er forskerne etterspurte i mediene.

Forskerforum gjorde nylig en undersøkelse om norske mediers dekning av forskning. De fant ut at det er tre ganger så mye omtale av forskning i dag som i år 2000 i norske papirmedier, og en kraftig økning i nettmediene.

Kollisjon og frustrasjon

Likevel klages det. Og det er kanskje ikke så rart. For forskningsformidling handler om et møte mellom to svært ulike kulturer. Da oppstår lett kollisjon og frustrasjon.

Journalistene jobber raskt, deadline er samme dag eller noen få dager fram. Målet er å beskrive mangfoldige begivenheter eller komplekse saker på en enkel måte, for et bredt spekter av lesere - både de med folkeskole og de med doktorgrad.

Forskerne jobber langsomt, innlevering er måneder eller år fram. Formålet er å bringe fram ny kunnskap i sin fulle bredde og alle detaljer, for et snevert spekter av lesere: kollegaene på samme fagfelt.

Så skal disse møtes. Begge kan defineres som mektige grupper i samfunnet, med høy kulturell kapital - og er vant til å sette premissene.

Bare ett naturlig resultat

I dette møtet mellom forsker og journalist er prosjektet delvis det samme: å formidle forskningsresultater ut til et større publikum, men ikke nødvendigvis på samme måte. Forskeren vil beholde sine presiseringer, sine faguttrykk og forbehold, mens journalisten vil ha enkle setninger og tydelige resultater.

Det er ikke noe rart at forskeren beskytter sitt verk i møtet med pressen. Dybde og detaljer er vitenskapens premiss. Men det er heller ikke merkelig at journalisten vil forenkle og forkorte, for stoffet skal forstås på tvers av fag og utdanningsnivå.

At både journalisten og forskeren må fire er nødvendig. At ingen av dem blir helt fornøyd er kanskje det eneste naturlige resultatet.

For leseren kommer det derimot mye godt ut av møtet. Vi får ny kunnskap og faglig innsikt. Norske lesere har, i tillegg til de daglige nyhetene, et vell av muligheter til å lese og høre om forskning. Det finnes fagblader, tidsskrifter og egne program og spalter om nytt fra forskningens verden.

Sjelden nei

Dessuten kan forskerne skrive selv, bruke den tradisjonelle kronikken eller de nye sosiale mediene. På forskning.no har vi for eksempel 65 gjestebloggere som skriver kort og langt, ofte eller sjelden om sin egen eller andres forskning.

forskning.no er åtte år gammel. Ved starten i 2002 var en nettavis om norsk og internasjonal forskning noe helt nytt, lansert av Norges forskningsråd og 10 andre samarbeidspartnere. I dag samarbeider vi med 65 forsknings- og utdanningsinstitusjoner over hele landet. I oktober hadde vi 400 000 besøk og 220 000 unike lesere var innom.

Det er svært sjelden vi får nei fra en forsker når vi ringer for intervju om siste studie eller en kommentar til internasjonale forskningsresultater.

Det hender jo så klart at vi ringer feil forsker, eller at det er praktiske årsaker til at de ikke kan stille opp. Men i det store og hele opplever vi forskere som pratevillige og til og med glade for at noen vil skrive om arbeidet deres.

For mye hurra

Forskningsjournalistikken har altså ikke vanskelige kår i Norge når det gjelder kildetilfang. Men det er klart at det finnes utfordringer. Forskningsjournalister kan være for snille. Det blir ofte ”se på denne fine og viktige forskningen”-artikler. Det blir lite fagkritikk eller søkelys på forskning som et samfunnsområde med makt og innflytelse.

Vi kunne vært mindre begeistret og brakt inn flere stemmer når en studie presenteres. Vi kunne brakt fram mer faglig uenighet. Dette er utfordringer for forskningsjournalistikken i årene framover.

Men det står altså bra til i Norge, etter min mening. På forskning.no øker lesertallene år for år. I øvrige medier får forskningen stadig bredere plass.

For den enkelte forsker som skal gå fra å snakke med fagfellene til å snakke med folk, kan situasjonen oppleves ukjent og utrygg. Men det aller viktigste i forskningsformidlingen, er at det handler om trening. Man beveger ikke store folkemengder første gang man åpner munnen.

Å kunne snakke om fag så folk forstår handler sjelden om personlighet eller nådegaver, men om øvelse, øvelse og øvelse – pluss en god dose respekt for leserne og et ønske om å formidle.