Det går ikke an falle stort dypere enn den nederlandske sosialpsykologen Diederik Stapel. Etter at studenter varslet ledelsen ved Tilburg University har et omfattende forskningsjuks blitt rullet opp.

Han er suspendert fra professorstillingen og har mistet ledelsen over forskningssenteret han etablerte.

Han har blitt fordømt i sterke ordelag i en foreløpig granskningsrapport, mister akademiske utmerkelser, doktorgraden hans henger i en tynn tråd og han kan bli politianmeldt for forfalskning og bedrageri.

Sviktet

Granskningen har så langt brakt på det rene at mer en tretti studier er basert på oppdiktede data eller pyntet på.

Ansvaret for Stapels fall ligger først og fremst hos Stapel selv.

Men det er også andre som har grunn til tenke seg om. Har ikke samarbeidspartnere, kollegaer og ledelsen ved Tilburg University hatt noen mistanke? Hvorfor måtte de tre studentene som varslet si i fra flere ganger før det ble tatt affære?

Hva med redaktører i de internasjonale tidsskriftene, forskerkollegaer som vurderte artiklene hans før de kom på trykk og de som inviterte ham til å holde innlegg på tunge konferanser?

Medievennlig

Og hva med media som har trykket forskningen hans til sitt bryst?

I forskning.no har vi det siste året omtalt to av studiene han har medvirket til.

En studie dreide seg om hvordan kvinner får dårlig selvbilde av å se reklame for skjønnhets-relaterte produkter som sminke og høyhælede sko. En annen om hvordan maktmennesker av begge kjønn er mer utro enn andre.

I begge tilfeller kunne vi vinkle på medievennlige poenger og folks forestillinger om hvordan vi tenker og handler i hverdagen.

Ingen av disse studiene er i skrivende stund trukket, men de kan bli det om den pågående granskningen av hele Stapels vitenskapelige produksjon viser at de er basert på juks.

Søppel gir rasisme

Vi kunne sikkert ha skrevet om flere av studiene hans. I strømmen av internasjonale forskningsnyheter velger vi ofte de sakene som er enkle å presentere og som har et sexy poeng.

I det prestisjetunge tidsskriftet Science publiserte Stapel og en medforfatter i april en studie om at rotete og søplete omgivelser skaper stereotypier og rasisme hos mennesker.

Hvorfor skrev vi ikke om den saken? Antagelig på grunn av tilfeldigheter. I hvert fall ikke fordi vi hadde lest studien og etter grundig gjennomgang fant at den ikke holdt mål.

Hvordan skulle en stakkars journalist sette seg til doms over en vurdering som tunge vitenskapelige tidsskrifter har gått god for?

Godt selskap

Vi har ikke vært alene, for å si det sånn. Journalister har likt forskningen Stapel har bidratt til.

Nederlandske media lagde i høst oppslag om en ennå ikke publisert studie om at folk som spiste kjøtt er mer egoistiske enn vegetarianere. De nøyde seg med å referere til en pressemelding.

Time Magazine, Daily Telegraph og VG fortalte om makt-og-sex-studien. BBCs Radio 4 rapporterte om søppel-studien. New York Times omtalte saken om skjønnhetsprodukter som gjør kvinner uvel.

Her er det viktig å fortelle at Stapel var en av flere forfattere på disse studiene, og at andre forskere frontet dem i media. Den foreløpige granskningen har slått fast at ingen andre har vært involvert i jukset.

Vi vet ikke om disse studiene er trikset med, og det er under alle omstendigheter ingen grunn til å mistenke Stapels medforfattere for juks.

Tingenes rekkefølge

Når noen spør meg om hvorfor journalister skriver om de sakene de velger å skrive om, og jeg vil være i det lett intellektuelle og kverulantiske hjørnet, viser jeg gjerne til den norske statsviteren Johan P. Olsen og hans garbage can-modell.

Modellen, som Olsen utformet sammen med to amerikanske kollegaer, Michael D. Cohen og James G. March, tar utgangspunkt i at rekkefølgen av ting som blir liggende i en søppelkurv (en fysisk en som står på gulvet – ikke en sånn som er på PC-en din) er ganske tilfeldig.

Slik er også beslutningsprosesser. Problemer og løsninger kommer ofte hulter til bulter. Johan P. Olsen skrev om organisasjoner generelt, men slik er også måten avgjørelser tas på i en redaksjon.

Hvem som er på jobb den aktuelle dagen, mangler det en nyhetssak, hvor lang tid det tar å skrive artikkelen - slike ting har vesentlig betydning for at folk skal få sin dose nyheter på nett eller papir.

Øverst i bunken

Hva ligger øverst i bunken, hva har de internasjonale mediene skrevet om og hvilke saker er allerede dekket av norske media - alt sammen forhold som ikke har noe med innholdet i forskningen å gjøre - har stor betydning.

I denne kaotiske prosessen er det likevel noen saker som skiller seg ut, og det er gjerne de som lett lar seg sammenfatte i gode titler og knytter an til noe folk har et forhold til. Slik må det nesten være.

Det er ikke tilfeldig at man snakker om nyhetsproduksjon med trykk på produksjon. Nyheter er nemlig ikke noe som finnes der ute i seg selv, men som skapes i redaksjonen. Der journalister leter, skapes det nyheter. På samme måte er det med forskningsnyheter. De finnes ikke, men skapes i redaksjonen.

Verdens lønn

På felter som dreier seg om menneskers selvbilde og vårt forhold til andre er det et sug etter forskningsnyheter. Dette suget har Stapel vært med å tilfredsstille.

“Sosialpsykologi er et stort, viktig og solid forskningsfelt som gir mennesker unik og vakker innsikt i menneskelig oppførsel og derfor fortsatt fortjener mye oppmerksomhet. Jeg har gjort den feilen at jeg ville tøye sannheten og gjøre verden litt vakrere enn den faktisk er. Jeg har brukt upassende verktøy og teknikker for å finne resultatene jeg var ute etter.”

Dette er Stapels egne ord i hans følelsesladde og modige uttalelse i forbindelse med at den foreløpige granskingsrapporten ble lagt fram.

I uttalelsen legger han seg flat og beklager alle feil.

Internasjonale media er nå full av meldingene om hans fall, og mellom linjene vanker det bare spott og spe. Ingen takk fra journalistene for alle de fine overskriftene han har gitt oss.