Hvorfor var det Homo sapiens som tok over verden? (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Hvorfor var det Homo sapiens som tok over verden? (Illustrasjonsfoto: Microstock)

Kommentar: Vi lekte oss til suksess

Vi har erobret kloden og utryddet det meste av det som har kommet i vår vei. Andre dyr, andre menneskearter. Men hvorfor?

Publisert

«Klodens mest ødeleggende, invaderende art? Mennesket!», skrev jeg for et par uker siden.

Vi har erobret kloden og utryddet det meste av det som har kommet i vår vei. Andre dyr, andre menneskearter. Men hvorfor?

Selvfølgelig fordi vi er så jævla gode.

Ekstremt tilpasningsdyktige, passe aggressive, kloke så det holder, nevenyttige, og ikke minst: sosialt sammensveiset med lojalitet og kjærlighet. En uslåelig kombinasjon.

Sett fra vårt ståsted i historien, virker utfallet opplagt: Vi er skapt som verdensherskere.

Det var imidlertid ikke opplagt, den gang det startet.

Det holdt på å gå galt

Det holdt på å gå galt allerede før vi kom i gang. Våre fjerneste forfedre, de første ryggstrengdyr, overlevde for 500 millioner år siden bare så vidt kambrium. Det var insektenes forfedre som hersket. Vi stammer fra en fisk som for 380 millioner år siden utviklet lemmer – men som holdt på å bli utryddet av de langt mer effektive svømmerne – som fremdeles svømmer rundt der nede i vannet.

Vi stammer fra pattedyrliknende reptiler, en gruppe som nesten ble utradert i tidenes største katastrofe, overgangen perm trias for 250 millioner år siden. Vi er primater, en dyregruppe som holdt på å forsvinne for 45 millioner år siden, utkonkurrert av gnagere. Vi er menneskeaper, som nesten forsvant for 15 millioner år siden, i konkurranse med andre aper.

Og vi kan kanskje si at primatene ikke er helt friske i dag heller, bortsett fra én art, som til gjengjeld er uforskammet tallrik?

Så, hvorfor denne ene arten?

Jeg skal bruke et par tre linjer på vårt møte med neandertaleren. Homo sapiens vandret ut av Afrika i flere bølger, den mest kjente, for så lite som 80 000 år siden. Allerede for mer enn 50 000 år siden hadde vi forsert betydelige havstrekninger og satt føttene på Australias kyst. Europa, derimot, klarte vi ikke å trenge inn i før for mindre enn 40 000 år siden.

På denne tiden var kontinentet bebodd av neandertalere. De hadde bodd her i flere hundre tusen år. Få år senere var de borte.

Hvorfor? De fleste tenker i retning av at vi var neandertalerne overlegne – så derfor! Vi ser for oss våre forfedre (og mødre) som høyreiste, høypannede og høykultiverte, i taktfast marsj inn fra siden – med hårete, krokryggete neandertalerne i vill flukt.

Sterke neandertalere

I dag vet vi at alle europeere går rundt med en liten prosent neandertalergener i arvestoffet. Vi paret oss altså. Vi ser følgelig for oss at vi av og til nedlot oss til seksuelt samkvem med disse som vi antagelig så på som undermennesker.

Var det virkelig slik? Kan det ikke være at det var neandertalerne som nedlot seg til å pare seg med oss? Eller at ingen av oss nedlot seg?

Neandertalerne var sterkere enn oss. Mann mot mann hadde vi ingen sjanse. En neandertaler hadde uten problemer ryddet en bar på Brygga i Tønsberg – men en hånd på ryggen og en pils i den andre. Og ikke ville han vært påtagelig mer hårete eller krokrygget en dem han kasta ut, heller.

Neandertalerne var, om noe, klokere enn oss. Det hadde i hvert fall minst like stor hjerne som oss.

Så kanskje det var neandertalerne som så ned på oss?

Men hvorfor forsvant de, da?

Pingle-fordel?

Noen forskere mener neandertalerne knapt møtte våre forfedre i Europa, og at paringen må ha foregått i den perioden vi levde – nesten samtidig og nesten side ved side – i Midtøsten. Færre tror det i dag, men de påpeker likevel at neandertalerne var på sterk tilbakegang i Europa på den tiden Homo sapiens kom. Det var klimaet som knakk dem. Det var ekstremt iskaldt i Europa på denne tiden, og selv om neandertalerne var biologisk bedre kuldetilpasset enn vi er, ble de tvunget sydover. De siste spor etter dem finner vi da også helt syd i Spania, i et par huler ved Gibraltar.

De fleste forskere mener i dag at klimaet spilte inn, men ikke er hele forklaringen. Det var kontakt, selv om den muligens var begrenset.

Så hvorfor overlevde vi, der andre måtte gi tapt?

Ett svar kan ligge i neandertalernes allerede omtalte styrke: De var svære karer. Og svære karer trenger mye mat. I iskalde tider, kan det være vanskelig å finne mye mat – så kanskje våre forfedres mer pinglete fysikk ga dem en fordel. De overlevde på mindre?

Våre forfedre kan ha hatt en annen fordel også – vi beveget oss annerledes. Neandertalerne var rett og slett ikke så gode løpere som oss. På grunn av detaljer i utformingen av føttene kunne våre forfedre bevege seg raskt over tundraen. Neandertalerne var mer tilpasset jakt i skog – de snek seg innpå middagen, og nedla den fra nært hold. Vi kan forstå at det innebærer en viss helserisiko å måtte gå i nærkamp med en bison hver gang du blir sulten, og når skogene i tillegg krymper under kulden fra kommende istid, ser vi at neandertalerne kunne ha et problem. Mesteparten av maten var nå der ute på tundraen.

Fantasien

Det finnes altså mange mulige forklaringer – og som alltid når vi snakker evolusjon, er svaret antagelig en god miks av flere mulige. Personlig tror jeg imidlertid (merk ordet «tror») at svaret også må knyttes til begrepet «kreativitet».

Vi ser flere tegn på at våre forfedre innehadde en form for kreativitet neandertalerne hadde mindre av. En av grunnene til at Homo sapiens kunne jakte på slettene, var som sagt deres ganglag. Men det var mer. Vi hadde pil og bue, så vi trengte ikke å gå helt inn på bisonen før vi drepte den. Godt for helsa. Vi jaktet sammen med hunder – også en fordel. Og vi hadde skreddersydde klær, som holdt sprengkulda ute.

Neandertalerne hadde som sagt ingen mangel på hjernevolum – men de kan ha manglet noe. De tre faktorene jeg nevnte over, krever fantasi. Det er uenighet om hvorvidt neandertalerne utviklet kastevåpen og pil og bue. De hadde høyst sannsynlig ikke hunder som jaktkamerater (eller vaktbikkjer, eller barnevakter eller …). Ulven ble temmet for pluss minus 40 000 år siden, i Europa, og av oss. Å se et nyttig redskap i den bestialske ulven, det krever litt fantasi. Det samme gjelder tidenes viktigste oppfinnelse: nål og tråd. Våre forfedre kunne sy sammen skinnfellene, slik at de fungerte bedre til å holde oss varme – les klær.

Det finnes andre indisier også. De fantastiske hulemaleriene vi kjenner fra Sør-Europa, ble laget av Homo sapiens, ikke neandertalerne. Vi finner smykker og redskaper også hos neandertalerne, men mer hos våre forfedre – og jeg har så langt bare sett påstander om ett redskap som beveget seg fra neandertalere til oss. Ellers går kulturutvekslingen motsatt vei.

Alt dette kan sammenfattes i en hypotese om at vi hadde noe de ikke hadde: kreativitet. Eller «symbolsk kultur». Vi danner symbolske allianser – gifter oss med folk vi ikke er i slekt med, vi forholder oss til svogere og svigerinner, svigermødre og -fedre, gudbarn og blodsbrødre. Vi har symbolske gjenstander. Smykker, klær, sminke, tatoveringer. Ting uten egentlig praktisk betydning. Vi har språklige subtiliteter og signaler.

En samlet vurdering av neandertalernes etterlatenskaper får oss, som sagt over, til å tro at de også hadde dette, men i mindre grad.

Og hvor kom denne kreativiteten fra? Antagelig fra en mutasjon som endret hjernen vår ørlite.

Men jeg vil legge til et lite kjælepoeng. Jeg underviser studenter som skal jobbe i skole og barnehage, og de får som regel høre følgende:

Lek er det største alvor

Neandertalerne hadde kortere barndom enn menneskene. En neandertaler var kroppslig voksen som tolvåring, vi, ikke før vi er seksten.

Når du irriterer deg over at ungene bråker og tuller ved frokostbordet, er det lett å glemme at lek er det største alvor. Gjennom leken lærer barna sosial interaksjon, problemløsning og kreativitet – uvurderlige egenskaper i voksenlivet. Så hva om vi ikke hadde fått leke så mye? Ville det gjort noe med hjernene våre?

For det første ville vi fått kortere tid med foreldrene våre – kortere tid til å lære. Og kortere tid til bekymringsfri lek. Vi kjenner lekens betydning fra mange dyr. Den former hjernens prefrontale cortex, området som er involvert i sosial adferd, abstrakt tenking og resonnement. Rotteunger som hindres i å leke, blir avvikere.

Om mange dyr leker, så er vi, så vidt vi kan forstå, den eneste arten som bedriver fantasilek, en avansert «hva skjer om»-aktivitet som fordrer bevissthet om andres bevissthet, om rollespill, om det å late som, om selvbevissthet og så videre. Gevinsten er raus: Fantasilek fremmer kreativitet, sosial tilpasningsdyktighet, fantasi og planleggingsevne.

Hvis neandertalerne hadde mindre tid til dette, hva førte det til? Fikk de mindre sjanse til å finne lure løsninger når klimaet forandret seg? Kan en mindre fleksibel kultur være svaret på at en ellers overlegen art forsvant?

Flaks

Og dermed har vi lært litt evolusjon: Evolusjonen skal ikke noe sted, ingenting er planlagt. Joda – mennesket var en genial oppfinnelse, men suksessen var ingen selvfølge. Men vi kunne ha tryna mange ganger på veien, og heller ikke da vi møtte neandertalerne, var utfallet gitt.

Det kan kalles flaks. Vi hadde det som skulle til, da det krevdes. Det gjør oss ikke overlegne. Hadde forholdene vært ørlite annerledes, kunne det like godt vært neandertalerne som satt her i dag og lurte på hvorfor «de andre» forsvant.

Darwin kalte det Survival of the fittest. Og «fit» – det betyr å overleve her og nå. Ikke om ti år. Eller for tusen år siden.