Pervers som jeg er, leste jeg nylig en bok om dansens evolusjon. Og det var der jeg oppdaget at sirkeldanser kan spores flere tusen år tilbake i tid.  (Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix)
Pervers som jeg er, leste jeg nylig en bok om dansens evolusjon. Og det var der jeg oppdaget at sirkeldanser kan spores flere tusen år tilbake i tid. (Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix)

Kommentar: Derfor går jeg ikke rundt juletreet

Nylig gikk det opp for meg at all form for samordnet bevegelse er dans. Også det å gå rundt juletreet er, dypest sett, dans. Plutselig falt bitene på plass. For – jeg kan vel med et understatement si at dans ikke er min greie?

Publisert

Så skjedde det igjen – noen foreslo å gå rundt juletreet – jeg gikk på do. Og ble der.

Det har som sagt skjedd før – omtrent hver jul siden 1968, eller deromkring.

Det skjedde i 1977 også – på en julemiddag der noen insisterte på at vi måtte ta hverandre i hendene og vugge fra venstre mot høyre – eller var det fra høyre mot venstre? – alt mens vi sang sanger. Jeg sluttet å gå på de festene.

Jeg har ofte lurt på hvorfor det er slik – inntil det nylig gikk opp for meg at all form for samordnet bevegelse er dans. Også det å gå rundt juletreet er, dypest sett, dans.

Plutselig falt bitene på plass. For – jeg kan vel med et understatement si at dans ikke er min greie?

Joda, min mor tvang meg på danseskole – opptil flere snoende, iskalde og bekmørke vinterkvelder en gang på 1960-tallet. Min progresjon var imidlertid beskjeden, og hun ga til slutt opp drømmen om Bolshoiballetten. Etter hvert ga hun opp drømmen om å se meg utføre noen som helst, koordinert med noe som liknet musikk.

Armene var uten ledd, beina var tømmerstokker som dunket i gulvet en gang etter at trommisen dunket i tromma. Gjerne neste morgen. Og selv da jeg forsøkte – lukket øynene, latet som om ingen så på – virkelig levde meg inn i de eggende rytmene, klarte jeg ikke å avføde andre følelser hos min dansepartner enn latter, et sted på skalaen fra Hånlig til Mildt overbærende.

Men jeg har levd et godt liv og har fått fire barn.

Eldgammel sirkeldans

Pervers som jeg er, leste jeg nylig en bok om dansens evolusjon. Og det var der jeg oppdaget at sirkeldanser kan spores flere tusen år tilbake i tid. De dukker opp i Det gamle testamentet, når israelittene danser rundt gullkalven – en spesiell type ringdans som forskerne sporer videre tilbake til den eldgamle egyptiske Apis-kulten. Herfra sporer de den fram i tid igjen – til middelalderens religiøse ringdanser i Europa.

Hele veien handler det om å bevege seg i sirkel rundt et objekt som representerer en guddommelig kraft – en offerstein, et alter, et tre, en flamme.

Samme sirklende bevegelse smittet etter hvert over i folkekulturen, og fra 1100-tallet og fram til i dag dukker den opp i utallige europeiske mer eller mindre folkedanser. (Jeg husker fremdeles med gru de gangene kjæresten ville ha meg med på ringdans, til rockemusikk – det være seg på Kalvøya i 1975, eller Øya i 2005. Av en eller annen grunn hadde jeg alltid hoven ankel.)

Hvorfor sirkel? Spurte forskerforfatteren. Vel, tenkte jeg – squaredance er kanskje et alternativ, men en sirkel er vel en grei form, dersom du skal bevege mange mennesker rundt et objekt? Forfatteren helte mer i retning av å forklare sirkelen som en representasjon av livssirkelen, årstidene og døgnrytmen (uten å forklare meg hvorfor livet, året og døgnet ikke kan være firkantet).

Uansett: Fra middelalderen spredte seg en ny form for runddans – rundt stolper av ulik konstruksjon, gjerne forkledd som trær – slik svenskene driver på rundt midtsommerstid. Hele Europa drev på med dette i sin tid, og dansen spredte seg til Amerika med spanjolene. Nå var ringdansen blitt totemistisk – og det guddommelige motivet supplert med fruktbarhetssymbolikk.

Fruktbarhetsritualer

Mitt personlige høydepunkt kom da forfatteren kom til den noe pussige engelske Morris dance – hvor folk i teite kostymer, med bjeller på beina og kjepper i hånda – eller et lommetørkle - tripper og hopper til musikk du ikke har lyst til å sette på bilstereoen.

Det hele blir litt mer spiselig når du oppdager at Morris dance er ikke reklame, verken for biler eller toalettmapper. Det er snarere et eksempel på språklig evolusjon: Dansen var opprinnelig et fruktbarhetsrituale. Kornet skulle gro like høyt som danserne kunne hoppe. Men navnet kom senere – etter at muslimene begynte å trenge seg inn på tradisjonelle europeiske enemerker og interessesfærer, gjennom Midtøsten, Nord-Afrika og selve Europa – både fra øst og vest.

Europeerne slo tilbake mot det de kalte «maurerne» – og Moorish dance oppsto for å inspirere til kamp, eller feire seiere – og kjeppene representerer sverdene og spydene de kristne armeer brukte for å frigjøre Det hellige land. Lommetørklene er jeg noe mindre sikker på.

Morris dance er fremdeles plagsomt tilstedeværende på mang en engelsk rockefestival – men de færreste er vel forhistorien bevisst. Det samme kan vi nok si om 1990-tallets raveparties? Tradisjonen kan ihvertfall spores tilbake til de gamle grekernes versjon av høsttakkefest – elleville drikkeorgier til ære for Dionysos. Utallige samfunn har siden den tid hatt tradisjon for panisk dansing til dundrende, monotone rytmer – godt hjulpet av assorterte rusgifter.

Rave-dansing er for øvrig den eneste form for dansing undertegnede har klart å gjennomføre mer enn i sju sekunder – kanskje fordi dansetrinnene ikke er like formaliserte som i ballett – eller fordi det virkelig ikke er en eneste person i lokalet som overhodet bryr seg om hvordan du ser ut?

Den viktige dansen

Dans er for øvrig noe nokså særegent for oss mennesker.

Det finnes riktignok en del andre dyr som også kan sies å danse. Både slanger, bier, fugler, bjørner, elefanter og sjimpanser kan av og til finne på å ta seg en svingom. Nøyaktig hva disse dyrene legger i sine rytmiske eskapader, er imidlertid oppe til diskusjon – men i det minste sjimpansene synes å ha en plan, når de stadig utfører «regndans» i tordenvær.

Blant oss mennesker er dansen imidlertid bragt til nye høyder – evnen til å bevege seg i rytmisk synkronitet sammen med andre, og i samsvar med musikk, er en universell menneskelig egenskap – alle kan det (med ett penibelt unntak, vet vi nå). Grunnen må være at det å kunne danse har vært så viktig.

Vi tenker gjerne på dansen som sjekking og flørt – og den både har og har hatt den funksjonen. Men det er mer - den har vært drivende for selve samfunnets utvikling. Den har lagt grunnlag for følelsen av samhold, enhet og tilhørighet.

Når du gjør handlinger, synkronisert med andre, føler du deg knyttet til dem, blir glad i dem, og generelt lykkelig – fordi hjernen sprayer deg med de samme belønningskjemikaliene som du får når du samarbeider med andre, lærer, underviser, etterlikner, blir etterliknet – alt, altså, for å forme en sammenknyttet stamme som står sterkt overfor inntrengere.

Men selv evolusjonær logikk har sine unntak – og jeg bør kanskje være stolt av å være en av nokså få – om ikke den eneste? – for hvem gange rundt juletreet er way beyond en svært taktil smertegrense?

Holde andre mennesker i hånda? Bevege meg sammen med dem? Mens jeg synger?

Neste år drar jeg søren meg til Thailand!

PS: Jeg løy nok litt da jeg skrev at jeg leste en bok om dansens evolusjon – det var vel snarere bare ett kapittel i en bok om kulturell evolusjon: Kevin Lalands Darwin’s Unfinished Symphony – How culture made the human mind.