Det vi vet, eller snarere ikke vet, om sammenhengen mellom gener og virkeligheten - for anledningen definert som “verden, slik vi ser den” - blir godt illustrert av vår beste venn:
Alle hunder, fra den største grand danois til den minste chihuahua, fra dachs til husky, fra puddel til ulvehund, alle er én og samme art.
Nesten umulige å skille
Og, uansett hvor forskjellige de måtte se ut, fram til nå har det vært bortimot klin umulig å se forskjell på dem - dachs, husky og ulvehund - på det genetiske nivå.
Det er nokså rart å tenke på: Et dyr som er så lite at det kan sove i hånda di, er umulig å skille genetisk fra et dyr så stort at det kan ete deg!
Og for å gjøre bildet enda mer forvirrende: Fram til nå har det også vært temmelig vanskelig å skille hunden, Canis familiaris, fra ulven, Canis lupus.
Rent formelt ble de to definert som ulike arter her for noen få år siden, men genetisk har det vært “bortimot klin umulig” for en forsker å bli servert DNA under lupen, og så, med hundre prosent sikkerhet si om sauene ble revet i filler av dette forhatte beistet der ute i skauen, eller av lille Nusse som sover så søtt der borte på sofaputen.
Forskjeller
Og altså: Samtidig som vi genetisk ikke kan skille dem, har de færreste problemer med å erkjenne forskjellene. Og vi snakker ikke bare om utseendet. De ulike hunderasene oppfører seg forskjellig også. Noen raser er aggressive, andre er gemyttlige. Noen er raske og smidige, andre late og klumsete. Og noen er intelligente, - andre virker litt korte.
Enda mer forunderlig blir dette, når vi legger til i regnestykket at ulven ble temmet, og forvandlet til hund, for bare en 12 000 til 14 000 år siden, og at de aller fleste hunderasene vi kjenner til bare er noen få hundre år gamle.
Store forskjeller oppstår med andre ord over kort tid, og vi har ikke kunnet gjøre genetisk greie for det. Men nå er altså sjansen her - for hundens genom er kartlagt.
De færreste har problemer med å se, og være enige i, det jeg har skrevet så langt.
Gjelder også mennesker
Men, det som gjelder for hunder, det gjelder i stor grad også for mennesker. Det er derfor kartleggingen av hundegenomet er så relevant. Det kan lede oss til øket forståelse av oss selv, av de likhetene og forskjellene som finnes mellom oss.
En av de store vitenskapelige debattene de siste hundre år, har dreid seg om det moderne menneskets opprinnelse. Det har hersket to standpunkt, basert på to ulike modeller: Ut av Afrika-modellen og Multippel opprinnelse-modellen.
I følge den førstnevnte, vandret våre forfedre ut av Afrika for relativt kort tid siden, og fordrev alle andre typer mennesker fra klodens overflate. I følge sistnevnte, oppsto det moderne menneske over hele kloden, samtidig. Riktignok vandret folk ut av Afrika på det oppgitte tidspunkt, men de hadde vandret ut tidligere også - mye tidligere - og det vi ser i dag, er en herlig blanding av det hele.
Med andre ord. Det moderne mennesket er gammelt.
Finnes det menneskeraser?
Debattens politiske relevans ligger nettopp i tidsaspektet: Hvor lang tid har mennesket hatt til rådighet til å utvikle ulike former? Og det spørsmålet fører videre til en annen stor debatt: Finnes det menneskeraser? Raser er her definert som populasjoner av mennesker, altså grupper innen arten Homo sapiens, som er genetisk forskjellige fra hverandre.
Det nærmest unisone svaret fra vitenskapen, helt siden Hitler i sin tid gjorde genetikk til et skjellsord, har vært et rungende “Nei! Det finnes ikke raser!”
Rasen er et moderne påfunn, blir det sagt. Rasen har intet genetisk fundament, og er snarere en slags vestlig imperialistisk unnskyldning for slavehandel og utbytting av den tredje verden.
Og siden Ut av Afrika-teorien levner minst tid til rådighet for utvikling av betydningsfulle forskjeller mellom befolkningsgrupper, altså raser, har dette for mange vært en grunn til å foretrekke denne teorien framfor den andre.
Det finnes menneske-forskjeller
Problemet er imidlertid at mye av nyere forskning tyder på at det faktisk finnes forskjeller mellom befolkningsgrupper, samtidig som nyere genetiske funn gjør at mange i dag ser litt annerledes på det moderne menneskets opprinnelse.
Det følgende kan leses med hundens genom i bakhodet.
Tidsaspektet har altså vært viktig, og kjente vitenskapsfolk og popularisatorer som Stephen Jay Gould og Jared Diamond har brukt den relativt korte tiden fra det moderne mennesket først vandret ut av Afrika og fram til i dag, som et argument for at eventuelle forskjeller mellom folkegrupper ikke kan være fundamentale: Det kan da umulig skje stort på 150 000 år eller så?
Argumenter for rasisme
Alle kan riktignok se at noen er mørkere i huden enn andre. Men, som Gould helt korrekt påpekte, dette er overflatisk: Forskjellen på krøllete og rett hår, forskjellene på lys og mørk hud skyldes få og enkle mutasjoner - og kan ha oppstått i løpet av relativt kort tid.
De mer grunnleggende forskjellene, de indre, er en helt annen sak: Inni er vi like.
Som jeg antydet over, så er ikke alle enig med Gould i dette, men jeg har ingen problemer med å se motivet for å benekte at det eksisterer forskjeller. Det finnes mengder av både folkelige og vitenskapelig baserte forestillinger om at noen raser er klokere enn andre, noen danser, noen har enorm seksuell appetitt, noen kan ikke skape kultur, noen er griske, noen er forretningsfolk, noen spiller basketball, noen?
Det meste av dette er vås og/eller rasisme.
Afrikanske løpere
Men, som jeg sa, mye av de siste tiårenes forskning peker i retning av at det faktisk finnes relevante, statistiske forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper - eller raser, om du vil. Afrikanske eller afrikanskættede løperes overlegenhet på idrettsbanen er etter hvert nokså godt dokumentert.
På sprintetappene har folk av vestafrikansk opprinnelse vært totalt dominerende i flere tiår, mens langdistansene i stor grad har blitt vunnet av løpere fra den kenyanske stammen Kalenjin (Entine, 2000) .
Regner du på de siste tiårenes pallplasseringer, er de cirka tre millioner medlemmene av denne stammen overrepresentert i forhold til alle andre folk på kloden, med en faktor på 1700.
De fleste som har studert dette, mener å se en genetisk faktor med i spillet. Det samme gjør de som studerer variasjoner i IQ mellom folkegrupper.
Og det samme gjør de som forsøker å utvikle det vi kan kalle etnisk medisin.
Etnisk medisin
Lanseringen av hjertemedisinen BiDil i juni 2005 kommer også til å bli stående som et vitenskapelig veiskille. Den er nemlig spesielt beregnet på svarte.
Bidil ble godkjent for bruk i USA, godt støttet av the Association of Black Cardiologists. Og med god grunn: Svarte amerikanere har dobbelt så stor sjanse til å få hjertetrøbbel som hvite, og de som rammes har dobbelt så stor sjanse for å dø av det.
BiDil er en medisin som ikke bare tar høyde for at svarte og hvite amerikanere kan ha både ulik økonomisk klasse og ulikt levesett, den tar også høyde for at de to gruppenes kropper reagerer ulik på ulike kjemiske stoffer.
Politisk ukorrekt
Å påpeke dette, for eksempel at det finnes så vidt mye forskjell på svarte og hvite at man i enkelte tilfelle kan lage medisiner spesielt for den ene part - eller det oppsiktsvekkende at DNA-analyser nå er så avanserte at de med stor sikkerhet kan skille en svart fra en hvit gjerningsmann - er imidlertid politisk ytterst ukorrekt.
Konsensus blant sosiologer, antropologer, journalister og politikere - og til en viss grad biologer - er fremdeles at raser ikke egentlig eksisterer.
Mer likhet enn forskjell - men hva så?
Og finnes det forskjeller, så kan man si som Jared Diamond, da han tidlig på 1990-tallet ga oss et av de mest brukte argumentene i debatten: Begrepet rase er meningløst, ettersom de genetiske forskjeller innen for eksempel gruppen etniske nordmenn er større enn forskjellene mellom nordmenn og for eksempel San (“buskmenn”).
Diamonds argument er først og fremst irrelevant fordi han ser på variasjoner i arvestoffet som helhet og som sådan, og ikke på variasjoner i genetikken der det betyr noe i det enkelte tilfelle - for eksempel i evnen til å sprinte 100 meter på under ti sekunder. Ser vi det slik, ser vi klare forskjeller, som kan forklares ut fra menneskets evolusjonære historie.
Hvor gamle er vi?
Men så var det det med historien, da.
Gould, Diamond og “alle andre” har argumentert med at det ikke har vært tid nok til å utvikle raser.
Et annet av de siste årenes fremskritt i genetisk analyse har gitt argumentet en overraskende, ironisk vri: Mange regner ikke lenger med at mennesket vandret ut av Afrika for mellom 100 000 og 150 000 år siden - men for maksimalt 40 000 til 50 000 år siden!
Og de finner at de fleste menneskelige slektslinjer - raser? - er mindre enn 20 000 år gamle!
Så: Hvis det tidligere var lite tid til å utvikle genetiske forskjeller, hva er det nå?
Disse nye oppdagelsene gjør behovet for en nytolkningen av forholdet genetikk/utseende/adferd akutt viktig. For hva er det egentlig som foregår her?
Hva er kort og hva er lang tid i evolusjonær sammenheng? Og hva er grunnleggende, i motsetning til overflatiske forskjeller?
Hvorfor er det slik at selv barn kan se alle disse forskjellene og vitenskapen nå begynner å kunne statistisk påvise mer subtile (grunnleggende?) ulikheter, samtidig som den har problemer med å relatere disse ulikhetene til noe genetisk kart?
Hvordan kan så lite genetisk forskjell skape så mye forskjell?
Kan det være at genetiske endringer oppstår fortere enn vi har trodd? Kan det være at det er med oss mennesker, som med hunden, at raseforskjellene er unge og grunne - lar du hundene leve fritt, vil alle forskjeller vaskes ut i løpet av få generasjoner, og du vil ikke lenger bli i stand til å skille puddel fra bulldog - men at de likevel er reelle nok? I betydningen: Det finnes forskjeller i gemytt, i fysisk evne, i utseende. Forskjeller relevante nok til at vi mennesker ser dem, og handler i forhold til dem.
I så fall, er det formålstjenelig å fortsette å benekte at det finnes menneskeraser?
Respektere, ikke benekte
Så: Hva skal vi gjøre med dette?
Skal vi fortsette å benekte? Eller skal vi forsøke å se forskningsresultatene i øynene, og leve med dem?
Uansett om raser eksisterer eller ikke, uansett om vi kan si at forskjellene er fundamentale eller ikke; så eksisterer rasismen. Det er ikke bare treåringene som kan skille mellom farget og hvit, og uansett hva velmenende forskere og politikere måtte si, så finnes forestillinger om “de andre”. De er onde, dumme, stjeler damene våre, pengene våre? Resultatet blir hat, mistenksomhet, urettferdighet, krig og terror.
I en verden der folkegrupper blandes stadig mer, og bor tettere og tettere på hverandre, blir utfordringene tilsvarende mer påtrengende.
I et slikt farvann, er det alltid godt å ha et så korrekt kart som mulig. Hvis verden er slik, og ikke slik, - hvis det faktisk finnes forskjeller mellom mennesker - gir kunnskapen om dette oss de beste mulighetene til å løse de problemer og utfordringer som måtte dukke opp.
Etter min mening, er det derfor bare én vei å gå. Vi må erkjenne, akseptere og respektere de forskjeller som finnes mellom folk - og ikke feie dem under teppet. Der kan de nemlig ligge og mugne og gjære.
Kartleggingen av hundens genom kan være et skritt i retning av å forstå hvorfor vi er så like og samtidig så forskjellige. Vi får håpe både akademikere og politikere tør å ta i det.
Les mer:
Kerstin Lindblad-Toh et al, “Genome sequence, comparative analasys and haplotype strutture of the domestic dog”, Nature 438, 8. Desember 2005, side 803 - 819.
John Entine, “Taboo - Why black athletes dominate sports and why we are afraid to talk abort it”, PublicAffairs 2000.
Vincent Sarich og Frank Miele, “Race - The reality of human differences”, Westview Press 2004.
Jared Diamond, “Race without color”, artikkel i magasinet Discover, november 1994.
- “Guns, germs and steel - a short history of everybody for the last 13.000 years”, Random House 1997.
- “The rise and fall of the third chimpanzee - How our animal heritage affekts the way we live”, Radius 1991.
Stephen Jay Gould toucher spørsmålet ved en rekke anledninger, og alle bøkene hans er for øvrig verdt å lese, så jeg trekker ikke fram noen spesiell, utover “The mismeasure of man”, W.W. Norton 1981.
