Hva skjer når biene forsvinner? (Illustrasjonsfoto: Microstock)

Kommentar: Vi dreper insektene våre

Det er ikke bare biene som dør, men insektene. Og hva som skjer, dersom alle insektene forsvinner – det tør jeg ikke tenke på.

Joda – biene dør. Men det er bare det minste problemet.

Denne uken rykket Sabima, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, ut og advarte mot statsbudsjettet. Dersom det gjennomføres, vil en rekke insekter dø ut. Kløverhumle, furupraktbille og så videre. Grunnen er at det nye statsbudsjettet vil føre til mindre gammel skog og mindre tradisjonelt kulturlandskap.

Dette er ikke tomme ord, men insektene står overfor flere utfordringer enn ødelagte boområder.

1,2 millioner insekter

Alle «vet» at biene dør. Og at når biene forsvinner, har menneskeheten bare fire år igjen å leve.

Fullt så ille er det ikke.

Samtidig er det på en måte mye verre. Det er ikke bare biene som dør, men insektene. Og hva som skjer, dersom alle insektene forsvinner – det tør jeg ikke tenke på. De er ikke bare viktige fordi de bestøver planter, de er i sentrum av alle økosystemets funksjoner, de er nedbrytere, rovdyr, byttedyr, en buffer av biologisk mangfold – og en spennende og vakker del av verden, i seg selv.

Taigabukken har ikke vært å finne i Norge på hundre år. (Foto: Vitaly Gumenuk)

Antall kjente arter på jorda er rundt 1,7 millioner, antall insekter er oppunder 1,2 millioner. Resten er andre virvelløse småkryp – noen ytterst får er slike som oss. Nesten alle dyr som eksisterer, er altså insekter. Evolusjonsbiologen JBS Haldane hadde antagelig rett, da han ble spurt om hva hans studium av skapelsen hadde lært ham om Skaperen: Hvis han eksisterer, svarte han (muligens apokryft) har han «an inordinate fondness for beetles».

Verden har vært hjemsøkt av en rekke katastrofale utryddelsesepisoder. Mest kjent er antagelig overgangen kritt-tertiær – da meteoren traff jorda og utryddet dinosaurene. Den hendelsen som drepte flest arter, skjedde i overgangen perm-trias for 250 millioner år siden, da livet på jorda nesten forsvant.

Det finnes som sagt en serie slike – forskerne snakker gjerne om «de fem store» – og en lang liste «mindre» hendelser der betydelige andeler av livet på jorda ble utryddet i løpet av geologisk sett kort tid.

Bare perm-trias-katastrofen rammet insektene. Ellers har disse krypene klart å vri seg unna. Frem til nå.

Den sjette store utryddelsen

Europeiske entomologer har kartlagt en del insektarter gjennom flere tiår, og konklusjonen er at svært mange av dem har vært på tilbakegang, i hvertfall siden midten av forrige århundre.

Nesten 1200 norske insektarter, mest biller og sommerfugler, er vurdert som truet av den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN. Minst 61 biller utdødd i Norge de siste 200 årene. Og flere vil dø i årene som kommer.

Glattordivelen er kun observert tre ganger i Norge siden 1980-tallet. Den regnes derfor som sterkt truet. (Foto: Holger Gröschl)

Akkurat hvor fort artene forsvinner, på verdensbasis, er vanskelig å beregne – rett og slett fordi vi ikke vet hvor mange arter som finnes. Estimatene må følgelig gis i prosenter av et i utgangspunktet ukjent tall. Noen dramatikere, som Edward O. Wilson og Paul Ehrlich, sier det forsvinner en art hvert kvarter, noen holder seg lavere. Som et moderat felles standpunkt, kan vi si at det forsvinner «mange arter hver dag». Dette er uansett dramatisk, utenfor alle rimelige grenser – vi er midt i Den sjette store utryddelsen. Og de som forsvinner raskets, er insektene.

Surr om bier

La oss starte med biene. Det begynte i 2006, antok raskt hysteriske dimensjoner, og ble kalt CCD – Colony Collapse Disorder: Birøktere meldte at biene deres forsvant. Alarm!

«Problemet» er at det i USA i dag (dvs i 2014) finnes cirka 2,7 millioner bikuber, mens det, det året «kollapsen» startet, fantes 2,4 millioner. Nærmere ettertanke fikk oss til å huske at det er normalt at biekolonier forsvinner. Sverming, kalte min bestefar, birøkteren det. Man løser problemet med å kjøpe en ny dronning. Du får dem over nettet.

Et annet «problem» er at «bier» ikke er bier – det finnes en haug forskjellige arter, og ikke alle disse er på verken tilbakegang eller fremgang. Skulle én art forsvinne, kan plantene pollineres av andre. Så verden går ikke under fire år etter at bienes eventuelle svanesumm.

Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke har et problem.

Vi sprøyter gift

Den antagelig mest alvorlige trussel mot insektene, som mot alle andre livsformer, er menneskenes fysiske ødeleggelse av deres leveområder – som rasering av regnskogen, men også våre hjemlige, mer «uskyldige» inngrep – som drenering av våtmarker, moderne skogsbruk, bygging av hus og veier. Slik Sabima advarer.

Men det er mer. Det var ikke uten grunn jeg nevnte at de europeiske insektene har vært på tilbakegang siden krigen: Vi har endret landbruket. Vi sprøyter gift.

Da jeg på 1980-tallet tok hovedfag i grenseområdet entomologi, økologi og naturvern, lærte vi om integrert skadedyrbekjempning. Man skulle generelt sprøyte så lite som mulig, heller følge nøye med på hva som skjer i naturen, tilrettelegge for skadedyrenes naturlige fiender – ved å sørge for et mangfold av vegetasjon nær åkeren, eplehagen eller hva det var - og kun slå til med insektgift, dersom vi ser tegn til oppvekst av skadelige arter. Økt diversitet skulle føre til et mer robust økosystem.

Slik praksis er i stor grad ønsketenkning – landbruket vil ha maksimal profitt, og sprøyter heller mer enn mindre.

Det merkelige er imidlertid, at i områder der man virkelig har forsøkt å gjøre alt «riktig» – har det sjelden ført til oppblomstring av arter som er truet andre steder. Hvorfor?

Giftige planter

Det finnes mange grunner, jeg skal konsentrere meg om én: På midten av 1990-tallet tok vi i bruk en ny type insektmidler: neonikotinoidene, en syntetisk variant av nikotin. De fungerer som en nervegift på insekter, og virker i svært små konsentrasjoner.

En fordel med neonikotinoidene er at vi ikke trenger å sprøyte dem utover åkrene – en praksis som lett fører til overforbruk: Når vi sprøyter, sprer vi giften utover, mye havner i jorda, blir spredt av regnvann, blåst bort – og så videre. Og avlingen må selvsagt sprøytes igjen og igjen, etter hvert som plantene får nye blader, frukt og så videre.

Neonikotinoidene virker på en annen måte: Man dynker frøene før de plantes, og når planten vokser, tar den opp stoffene. Planten er følgelig dødelig giftig for ethvert insekt som måtte finne på å ta seg en bit. Hvilket vel er hensikten? Å drepe insektene som spiser maten vår.

Tilsynelatende er dette en god idé.

Det er imidlertid et par haker. For det første er neonikotinoidene giftige i forsvinnende små doser – og for det andre: HELE planten blir giftig. Også nektar og pollen. Dere skjønner hvor dette ender? Bier, humler, sommerfugler, blomsterfluer – alle bestøverne vi enten liker eller i det minste ønsker å ha rundt oss – blir også drept.

I tillegg har forskning i ettertid vist at prosessen slett ikke er så renslig – giften som frøene er dynket i, renner av, blåser bort og så videre – akkurat som annen insektgift. Og vi snakker nå om en usedvanlig potent en, som kan drepe et nær sagt hvilketsomhelst insekt – hvorsomhelst.

Eller?

Kjemiindustrien forsvarte seg selvfølgelig mot slike anklager. Det kom forskningsrapporter som viste av bier ikke dør av så lave konsentrasjoner gift som de man kunne påvise i planter behandlet med neonikotinoider (at giften i tillegg sprer seg ufortynnet i naturen, er en annen sak): Forskerne utsatte biene for de aktuelle giftdoser, og registrerte at de ikke døde. Case closed!

Dessverre for kjemiindustrien og applauderende politikere, tar slike studier seg sjelden råd til langvarige studier. Resultatene sier ingenting om langtidsvirkningene av giftdoser lavere enn de akutt dødelige. For å si det slik: En bie kan skades på flere måter.

For eksempel ved at de mister orienteringsevnen. De flyr ut, samler mat, men finner ikke veien tilbake til bolet. Som dermed sulter.

I kjølvannet av kampen rundt neonikotinoidene, vedtok EU et to års moratorium – tid til ettertanke. Hva som vil skje når tiden er ute, vet vi ikke. Hvilken virkning stoffene har på naturen rundt åkrer og frukthager, vet vi heller ikke.

Det vi vet, er at insektene forsvinner – og at landbruket kommer til å fortsette å sprøyte.

Powered by Labrador CMS