Historien om pungulven er en kryptozoologisk klassiker.

Pungulven - Thylacinus cynocephalus - var en gang spredt over hele den australske region, nord til Ny Guinea. Nedgangen startet antagelig for rundt 4 000 år siden, da mennesket introduserte hunden til Australia. Hunden ble raskt forvillet, og finnes i dag form av dingoen - Australias ville hund.

Dingoen konkurrerte etter hvert ut pungulven, omtrent slik kanin, rev og rotter i dag utrydder stadig større deler av kontinentets fauna*. Dingoen kom imidlertid aldri til Tasmania (som ble skilt fra det australske fastlandet for rundt 8 000 år siden), så her overlevde pungulven - fram til europeerne dukket opp.

Men så var det slutt? Det siste kjente eksemplar av arten levde noen år i Hobart Zoo, før det døde den 7. september 1936, noen måneder etter at arten ble fredet?

Men så var det også det med å dø ut. Dyret er blitt sett hundrevis av ganger siden 1936. Nå kan vi selvsagt innvende at det har skjedd med Nessie, Selma og Bigfoot også, men forskjellen er selvsagt at pungulven (Blir det Tassie?) er godt dokumentert som virkelig eksisterende - inntil en gitt dato.

I 1980 konkluderte biologen Stephen Smith med at noe under halvparten av observasjonene - 320 stykker - måtte regnes som lovende, selv om vi ikke riktig vet hva han la i det. De endelige bevisene for at dyret fortsatt eksisterer mangler uansett, og det må vel kunne kalles et understatement å si at artens status er uviss?

I 2002 kom nyheten om a man skulle klone fram en ny pungulv. Visse genteknologiske fremskritt som du kan lese mer om i lenken over hadde nå gjort det mulig å bringe dyret tilbake til livet, meldte Australian Museum.

Arvematerialet som skulle brukes, kunne man hente fra en pungulv-hvalp som museet hadde hatt liggende på sprit i 136 år. Våre tanker gikk straks til Jurassic Park.

Og så kom motmeldingen: Det ble for dyrt, og ikke så enkelt som man først hadde trodd.

Men løpet er ikke endelig kjørt. Til avisa ABC, New South Wales sier mannen som i 1999 først fremmet ideen, professor Mike Archer ved University of New South Wales at “teknologien forbedres stadig, og jeg mener det er vår plikt å fortsette arbeidet med å utvikle den teknologien vi trenger for å klare dette.”

Muligheten for å klone en utdød art tilbake til livet er unektelig spennende. I 2001 klarte man det for første gang. Advanced Cell Technology (ACT) i Worcester, Massachusetts klonet gauren, en slags villokse som sto på utryddelsens rand.

I april i fjor slo forskere fra ACT til igjen, selv om de nå jobbet ved Trans Ova Genetics i Iowa, og ved the Zoological Society of San Diego, da de annonserte at de hadde klonet en banteng, en annen truet kvegart fra Sørøst Asia.

Det finnes liknende historier fra Spania, der man forsøker å redde en fjellgeit ved navn bucardo, ved hjelp av celler fra det siste eksemplaret, som døde i 2000.

Litt mer svermeriske prosjekter går ut på å bruke nedfrosne sibirske mammuter for å gjenopplive denne arten som for noen få tusen år siden var like naturlig i Norge som en moskus (jo da, vi vet at den ble innført?).

Dette er som sagt spennende, og i visse tilfeller også en trøst. Arter dør ut i faretruende fart - kanskje kan vi klare å redde noen av dem.

Men selvfølgelig er det også rom for innsigelser.

Kan mulighetene for å bringe tilbake arter virke som en sovepute? Kan det være at vi ikke tar miljøproblemene så alvorlig - nå som dødsdommen ikke lenger er endelig?

Jeg tror absolutt dette er, om ikke annet, så en politisk fare. Og da står biologene der med det problemet det vil være å få folk til å forstå at kloning av utdøde arter, det er bare noe vi kan benytte oss av i ytterst få tilfelle, en teknikk som antagelig bare vil bli tatt i bruk når det gjelder store, kjente arter - altså miljøbevegelsens velkjente sel- og bambisyndrom.

I tillegg må politikere og folk flest forstå at de aller fleste arter som dør ut, de vet vi ikke en gang at eksisterer. De forsvinner før vi rekker å oppdage dem!

Så, selv om det selvsagt er trist at vi ikke kommer til å se en nyfødt og nyklonet pungulv i hvert fall de første årene, kan vi kanskje være glade for at vi nå får enda en sjanse til å foreslå at vi ikke bruker så veldig mange millioner kroner på dette - og heller bruker dem på å ta vare på den natur og de arter som faktisk eksisterer her på jorda i dag.

*Nesten 50 prosent av Australias endemiske pattedyrfauna har dødd ut i løpet av de siste 200 årene - hvilket vel er verdensrekord. Går du til denne nettsiden vil du for øvrig finne artikulert bekymring om at dingoen nå er truet av at vi mennesker tar med oss hundene våre og trenger lenger og lenger inn i villmarken - hvilket bringer oss spørsmål av typen: Når blir en art en art, og et skadedyr verneverdig?