Naturen er dypt påvirket av menneskets fremferd. Vi rydder skog for å bygge og produsere, og det går ut over klimaet. (Foto: khunballang / Shutterstock / NTB scanpix)

Stort regnskogsprosjekt kjører seg fast i administrasjon

Milliardprosjekt for å stanse felling av regnskog i u-land har slått totalt feil på grunn av byråkrati og manglende vilje fra u-landenes side, sier danske forskere. Norge er blant landene som gir mest penger.

Historien kort

Siden 2009 har FN og Verdensbanken drevet REDD+-prosjektet, som skulle redde skog i u-land.

Dermed skulle utslippene av drivhusgasser fra u-landene reduseres.

Men det har foreløpig ikke hatt noen effekt.

Utslipp av drivhusgasser i u-land og Vesten

Historisk sett har den vestlige verden det største ansvaret for klimaproblemet.

USA og EU har stått for over halvparten av de samlede CO2-utslippene siden industrialiseringen skjøt fart på midten av 1800-tallet.

Selv om utviklingslandene i dag bidrar stadig mer, så kommer knapt 30 prosent av det samlede CO2-utslippene fortsatt fra USA og EU.

Referanser: wri.org og PNAS

– Dette ble lansert som en rask løsning for å stoppe felling av skogen i u-landene og dermed redusere CO2-utslippene. Nå har det snart gått med ti år til kapasitetsbygging. 

Konstateringen kommer fra førsteamanuensis i skogforvaltning i u-land ved Københavns Universitet, Jens Lund.

Han har forsket på skogbruk i blant annet Tanzania de siste 15 årene, og han har sett veldig uheldige resultater av forsøk fra FN og Verdensbanken på å redde regnskogen.

Siste skudd på stammen er prosjektet REDD+, som for nesten ti år siden ble lansert som det internasjonale samfunnets nye metode.

Det var Norge som var initiativtaker til etableringen av FNs klima- og skogprogram (UN REDD) i 2008. Så langt har vi støttet programmet med om lag 1,5 milliarder kroner. 

Hovedideen er at gaver fra rike land skal hjelpe lokalbefolkningen til å finne andre ting å leve av enn å felle urskogen. Altså skog som gror naturlig og ikke er plantet.

Man kunne for eksempel forestille seg at en fattig bonde lar være å rydde 500 kvadratmeter skog. Dermed får han 500 dollar i året til å effektivisere landbruksmetodene sine.

Norge støttet programmet med om lag 75 millioner kroner i 2015.

– Problemet er at man flytter målet fra å stanse utslipp til å bygge opp kapasitet. Problemet er at hvis ikke REDD+ stanser fellingen av regnskogen, kan vi ikke nå klimamålene – da nytter det ikke at man har kapasitetsbygging, sier Lund.      

FN: Vi skaper et paradigmeskifte

Tidligere har videnskab.dk skrevet om førsteamanuensis Thorkil Casse fra Roskilde Universitet som reiste til Vietnam og Indonesia for å undersøke effektene av REDD+.

Casse ville undersøke de pilotprosjektene som skulle skape alternativer til felling av regnskog. Resultatet var nedslående: Ingenting hadde skjedd i prosjektene, og lokalbefolkningen hadde ikke sett snurten av REDD+-pengene.

Vi har snakket med de ansvarlige i Vietnam og presseansvarlige i FN. Forklaringen er ifølge FN at pengene er på vei.

Presseansvarlig Florian Eisele understreker at REDD+ er en veldig kompleks prosess som blant annet skal skape en helt ny måte å tenke bevaring på.

Derfor er de første ti årene gått med til å opprette nye samarbeidsformer mellom forskjellige sektorer, og til å legge strategier i de enkelte landene. Flere land har dessuten fått systemer som kan måle mengden og kvaliteten på skogen, mener FN.

Thorkil Casse er enig i at kapasitetsbygging er viktig og tidkrevende, men hvis det ikke har skjedd noe annet etter ti år, så er det et spørsmål om det noensinne vil skje noe mer.

– Det tar tid med kapasitetsutvikling og politiske endringer, men ikke så mye at vi skal stå uten resultater fra 2009 til i dag. Det ser ut til at FN og Verdensbanken nå kun driver kapasitetsutvikling, sier han.

I mellomtiden forsvinner regnskogen raskt. Hvis utviklingen ikke stanses eller i det minste avtar, blir det stadig vanskeligere å nå klimamålene.

Tanzania hadde noe som virket

Siden 1980-tallet har FN forsøkt forskjellige strategier å stanse fellingen av regnskog. Ingen av strategiene har virket, og hver gang de har skiftet strategi, har de begynt forfra med kapasitetsbygging, politikkendringer og pilotprosjekter, forteller Jens Lund.

– Problemene oppstår alltid når strategien skal settes ut i praksis, sier han.

I Tanzania forsøkte man før REDD+ å innføre «participatory forest management». Det innebar overføringer av rettigheter til lokalbefolkningen.

Jens Lund har forsket på skogbruk i Tanzania, og han forteller at de her gode erfaringer med landsbyskogbruk flere steder.

– Det virket faktisk de få stedene hvor det ble implementert. Folk passet på den skogen de hadde fått overført rettigheter til. Alt var klart til å implementere det i hele landet, nasjonal politikk, lovgivning og prosedyrer. Så kom REDD+, og da var det å starte forfra med kapasitetsbygging og politikkendringer, forteller han.

Han mener at Tanzania burde ha fått bruke midler fra REDD+ til å styrke det nasjonale skogbruksprogrammet i stedet for å starte helt forfra.

– Men da hadde det ikke vært bruk for alle disse NGO-ene og konsulentene som skal sørge for paradigmeskifter. REDD+ har endt opp som enda et motefenomen i miljø- og utviklingssektoren, som ikke har hatt mye effekt utenfor regjeringskontorer og ambassader, sier han.

Fattige bønder er ikke trusselen

Et annet problem med REDD+ er at hele premisset – at overføringer til lokalbefolkningen skulle stanse fellingen av regnskog – er for enkelt.

I Vietnam og Indonesia er det ikke fattige bønder som driver avskogingen. Det er palmeoljeprodusenter og gruveselskaper i Indonesia og statsstøttede gummi- og akasieplantasjer i Vietnam. Det er altså enorme økonomiske interesser på spill.

Derfor har de første ti årene av REDD+-programmet gått med til å identifisere aktørene og utvikle metoder til å overvåke mengden av regnskog.

– Selv om pengeoverføringen en gang i fremtiden vil komme i gang, vil det ikke stoppe avskogingen. Fordi det er de store firmaene som utnytter skogen. Å overføre penger til de fattigste vil ikke ha noen effekt, sier Thorkil Casse.

Utfordringen er å stanse veksten i plantasje- og gruvedriften, som genererer inntekter for landene. Men så store summer har ikke REDD+ til rådighet.

Hvem er den største synderen?

Hvis skogen skal reddes, er den store utfordringen derfor politisk og økonomisk. Det handler ikke så mye om mangel på kapasitet og nasjonale strategier.

– Det er jo mulig å subsidiere ren energi og forby palmeolje. Men det er politisk vanskelig. På samme måte som det er vanskelig å få politikerne i Danmark til å drive regulering hvis det risikerer å koste vekst og arbeidsplasser, sier Jens Lund.

Han mener at vi i den vestlige verden må ta større ansvar og for eksempel slutte å importere palmeolje.

– Vi må gjøre noe selv. Så lenge vi i de industrialiserte landene ikke regulerer for eksempel kull, fly og import av produkter med palmeolje, er det vanskelig å be fattigere land om å holde igjen, sier han.

Men Thorkil Casse er uenig.

– De rikeste u-landene må ta et større ansvar. Dem som tjener på avskogingen i Vietnam og Indonesia, er ikke de fattigste. Det er mange ekstremt rike personer i u-landene, som bare blir rikere av at skogen forsvinner, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS